Lucia Berlin - en novellekunstner av rang! Lucia Berlin (f. 1936 d. 2004) opplevde dessverre aldri å nå ut til et stort publikum med sine noveller mens hun levde. Novellene hennes ble derimot svært berømte høsten 2015, 11 år etter hennes død, og nå foreligger 28 av de i alt 76 novellene hun rakk å skrive, på norsk. Det blir neppe de siste! Novellene vi blir introdusert for i "Håndbok for vaskedamer" er stor litteratur - derom er det overhode ingen tvil. Det er vel verdt å lese etterordet i boka om forfatteren før man starter på novellene, fordi vi her får innblikk i hva hun selv slet med. Hennes livserfaringer har nemlig satt dype spor etter seg i novellene. Dessuten er det et svært interessant 12 siders forord som er ført i pennen av Lydia Davis, og som forteller om forfatterskapet til Lucia Berlin. Lucia Berlin (pikenavnet var Lucia Brown) ble født i Alaska, og på grunn av farens jobbkarriere, flyttet familien mye rundt. Den tidligste barndommen tilbrakte hun i gruvebyer og gruveleire i Idaho, Kentucky og Montana, mens hun senere i oppveksten bodde i Santiago i Chile. I ung alder fikk hun scoliose, en smertefull tilstand som gjorde at hun måtte gå med korsett. Det var en del alkoholisme i familien hennes, og selv ble hun også alkoholisert etter hvert. Hun tok seg høyere utdannelse, var gift tre ganger og fikk til sammen fire sønner. Hennes søster fikk kreft, og døde et par år senere. I løpet av yrkeskarrieren jobbet hun både som gymnaslærerinne, sentralbordoperatør, helsesekretær, vaskedame og på et legekontor. Hun vant til slutt over alkoholismen, men scoliosen forverret seg og førte til en punktert lunge. Oksygenbeholderen fulgte henne alltid etterpå. Alt hun selv opplevde, finner vi spor av i novellene hennes. Som en av sønnene hennes har sagt (sitat fra bokas forord): "Mamma skrev sanne historier, ikke nødvendigvis selvbiografiske, men i grenselandet." (side 10) "Fikk hun sin enestående fortellerevne fra de historiefortellerne hun vokste opp med? Eller var hun alltid tiltrukket historiefortellere, oppsøkte hun dem, lærte av dem? Utvilsomt begge deler. Hun hadde et naturlig grep om fortellingens form, struktur. Naturlig? Det jeg mener, er at selv om historiene hennes har en balansert, solid struktur gir de inntrykk av å skifte helt naturlig fra et emne til et annet, eller, i noen tilfeller, fra nåtid til fortid - selv innenfor én og samme setning ... ... Alistair Johnston har dette å si om novellenes utvikling: "Hun skrev katarsisk, men i stedet for å bygge opp til en åpenbaring, var hun mer tilbakeholden i sin fremmaning av klimakset, lot leseren fornemme det. Som Gloria Frym sa i American Book Review: hun tonet det ned, sirklet det inn og lot øyeblikket avsløre seg selv." (fra forordet til Lydia Davis på side 15) Det som særpreger novellene i "Håndbok for vaskedamer", er en råskap og brutalitet, som kjennes så ekte, så selvopplevd, så autentisk. Jeg tenkte underveis at slik går det bare ikke an å skrive uten at det er selvopplevd. Vi møter mennesker som lever på siden av det etablerte samfunnet. Fattigdom, rusavhengighet og sykdom setter sitt preg på menneskenes skjebner. I noen av novellene settes ulike skjebner opp mot hverandre, slik at vi skjønner hvor kompleks virkeligheten kan være. Her er det ikke svart eller hvitt, rett eller urett - derimot mye både og. Hvem har det for eksempel verst i novellen "Angel´s Laudromat" - hun som putter de siste pengene hun har på feil vaskemaskinautomater, og som dermed ikke får vasket klærne sine - eller indianeren som må finne seg i å få klærne sine vasket enda en gang, og som dermed opplever at den eneste fritiden han har den uka blir spist opp av unødvendig venting på vaskeriet? Han desperat etter å ta vare på øyeblikk av frihet - hun desperat etter å få vasket sitt tøy med de siste slantene hun har ... I novellen "Mijito" møter vi analfabeten og den ulovlige innvandreren, som gifter seg med Manolo for å få lovlig opphold i USA. Slik sikrer mannen seg at hun får sosialhjelp. Hun blir gravid, bare for å oppleve at mannen havner i fengsel. Venner av ham tar seg av henne, men alt de er interessert i er pengene hun kan få ut på sosialen. Hun føder sønnen Jesus, men hennes uvitenhet og frykt fører henne til slutt ut i en elendighet som er til å skrike høyt av ... Ikke fordi forfatteren gnir elendigheten inn i oss, men fordi vi bare aner den der inne i historien. Vi møter den alkoholiserte bestefaren i "Dr. H.A. Moynihan" - "tilfeldigvis" tannlege slik som forfatterens egen alkoholiserte bestefar var ... Og som sitt mesterstykke tar en avstøpning av sine egne tenner, og får barnebarnet sitt - jeg-personen i fortellingen - til å trekke ut alle hans egne tenner. Blodet fosser, og så kommer moren hennes ... Da har hun akkurat satt de nye tennene - gebisset - inn i munnen til bestefaren, hvoretter de begge konstaterer at det virkelig er et mesterstykke. "Gode gud". Moren min skrek, og kom mot meg med utstrakte armer. Hun skled i blodet, skjente inn i bøttene med tenner og måtte holde seg fast for å gjenvinne balansen. "Se på tennene hans, mamma." Men hun så det ikke engang. Så ikke forskjellen. Han skjenket litt Jack Daniel´s til henne. Hun tok den imot, skålte åndsfraværende mot ham, og drakk. "Du er gal, pappa. Han er gal. Hvor kommer alle te-posene fra?" (side 32) I tittelnovellen "Håndbok for vaskedamer" møter vi vaskedamen som vet mer om livet til dem hun vasker hos, enn de selv gjør. Som at ektemannen til en av kundene hennes er utro ... Hun bekrefter også myten om at vaskedamer stjeler. Ikke slike ting som man kanskje tror. Ikke småmynter og den slags, men litt av overfloden - det femtende sesamfrø-glasset i spisskammerset, litt neglelakk, dopapir ... "(Vaskedamer: Gjør det til en regel å aldri jobbe for venner. Før eller siden kommer de til å hate deg fordi du vet så mye om dem. Eller du slutter å like dem, fordi du gjør det.)" (side 45) Underveis møter vi forfatterens alterego i flere av novellene - det vil si kvinner som drikker, kvinner som har scoliose, kvinner som er avhengig av oksygenbeholderen sin. Dessuten møter vi en kvinne med en kreftsyk søster, som hun reiser for å besøke. Det er i det hele tatt vanskelig å løsrive seg fra at mange av historiene har klare paralleller til Lucia Berlins eget levde liv, selv om hun i novellene dikter videre og dramatiserer for å gjøre historiene mer fullendte. Aller mest fascinert ble jeg av de stillferdige poengene til slutt, noen ganger ved å sette alt det foregående i et slags relieff og med en større betydning enn man til å begynne med kunne ane. Novellene i samlingen er av typen man får lyst til å lese om igjen, fordi det vil gi ytterligere dybde til historiene. Språket er sparsomt og konsist. Her brukes det ikke store eller overflødige ord. Måten Berlin beskriver scenene på, gjør det relativt enkelt å se det hele for seg. Hun er dessuten god på å mane frem stemninger som er viktige for historiene. "Berlin er uredd, hun legger ikke fingrene mellom, men livets råskap dempes likevel alltid av hennes medlidenhet med menneskelig svakhet, av den nevnte fortellerstemmens vidd og intelligens og hennes egen lune humor." (side 14 - fra forordet) Dersom du er en leser som kun leser 10-15 bøker pr. år, bør dette virkelig være en av dem! Dette er nemlig novellekunst av ypperste klasse! Utgitt: 1977, 1983, 1984, 1988, 1990, 1993 og 1999 Originaltittel: A Manual for cleaning women Utgitt i Norge: 2016 Forlag: Oktober forlag Oversatt: Vibeke Saugestad Antall sider: 299 ISBN: 97-882-495-1575-2 Boka har jeg kjøpt selv Her kan du lese novellesamlingens første novelle - "Angel´s Laundromat" (Oktoberjournal) Lucia Berlin (foto: ukjent) Andre omtaler av boka: - Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth - 8. januar 2015 - Årets mest brutale novellesamling - Underdog-perspektivet overrasker med uventet skjønnhet i «Håndbok for vaskedamer», som ikke reduserer harde liv til traurig lesning, men viser frem noe man ikke har sett før. Årets mest underfundige, brutale og sanselige novellesamling peker seg ut etter bare en uke. - Dagsavisen v/Kristian Wikborg Wiese - 13. januar 2016 - Livets bruksanvisning - Dette er novellekunst i toppklasse - De er vaskedamer, hushjelper, sykepleiere. De bor i campingvogner, de drikker tett og hyppig: Personene i Lucia Berlins fortellinger befinner seg i utkanten av samfunnet, en posisjon forfatteren hadde personlig kjennskap til. Berlin (1936-2004) levde et omflakkende liv, som tiåring utviklet hun skoliose – en smertefull skjevhet i ryggsøylen. Senere i livet fulgte en rekke personlige tragedier og langvarig alkoholmisbruk. ... Et kjennetegn ved Berlins prosa er korte, deskriptive setninger som får frem en form for rastløshet hos personene hun skriver om. De er lengtende og rotløse, men språket brukes også for å underbygge klassetilhørigheten deres. Et annet trekk ved novellene er at Berlin stadig vender tilbake til tidligere hendelser og personer, for eksempel den syke søsteren, den avhengige mannen, barna, familien og stedene hun skriver om. - Kultursidene v/Kristin Valla - Nyoppdagede noveller - Når man leser Lucia Berlins noveller, blir man slått av evnen hennes til å sette seg inn i vidt forskjellige livssituasjoner, yrker, relasjoner. Så, når man leser om livet hennes forstår man at alt dette er henne, i større eller mindre grad. Her er oppveksten i Alaska med en far som var gruvearbeider, her er den ubarmhjertige bestefaren som var tannlege i Texas og her er ungdomstiden i Chile, hvor hun fikk sin aller første sigarett tent av en prins. Her er den skjeve ryggsøylen som voldte henne så mange plager, kunstnerektemenn som kom og gikk, de fire sønnene hun tok seg av nesten alene, flaskene hun gjemte her og der, flytende smertestillere. Og ikke minst, alle yrkene hun hadde for å livnære seg selv og de fire guttene: Sentralbordame, lærer, legeassistent, vaskedame. Man tar seg i å tenke at alle forfattere burde leve litt som Lucia Berlin, ikke bare ett vanlig liv, men flere. - Morgenbladet v/Bernhard Ellefsen - 15. januar 2016 - Håndbok for levende - Lucia Berlin skriver om livets motbakker med beundringsverdig friskhet.