Intenst om en ulovlig abort Annie Ernaux (f. 1940) er en prisbelønnet fransk forfatter. Hun debuterte med "Les Armoires vides" i 1974 og har siden utgitt mer enn 20 bøker. Romanene hennes er preget av hennes arbeiderklassebakgrunn, og hun er kjent for sine selvbiografiske bøker "der hun utforsker personlige temaer som familierelasjoner, seksualitet, lidenskap og skriving, samtidig som hun alltid er politisk og spesielt opptatt av kjønn og klasse". (Sitat fra forlagets presentasjon av forfatteren.) Fire av Ernaux` bøker er oversatt til norsk; "En lidenskap" (på fransk i 1991, på norsk første gang i 1993, kommer i pocket 20. juli 2020), "Sommeren 58" (på fransk i 2016, på norsk i 2019). "Årene" (på fransk i 2008, på norsk i 2020) og "Hendelsen" (på fransk i 2000, på norsk i 2020). Jeg vet ikke hvorfor det har tatt så lang tid før jeg oppdaget denne forfatteren. Plutselig var bøkene hennes overalt, og jeg tenkte at det måtte være "noe" med henne. Så jeg kjøpte et par bøker på forsommeren. Så langt har det gitt mersmak, og jeg har derfor kjøpt de to siste bøkene som også er oversatt til norsk. Annie Ernaux betegnes som en av Frankrikes største forfattere. I en podcast på NRK fra 8. mai i år snakker Anne Cathrine Straume (NRK-anmelder) og Sandra Lillebø (poet og forfatter) om denne forfatteren "som har brevvekslet med Simone de Beauvoir, har inspirert Eduard Louis, og nylig kjeftet på Emanuel Macron". Begge har hatt Annie Ernaux på sin favorittliste gjennom mange år. Jeg anbefaler å lytte til denne podcasten, fordi den gir en fin introduksjon til hvem forfatteren Annie Ernaux er. Dette er nødvendig for å forstå Ernaux´ forfatterskap. "Hendelsen" handler om en illegal abort som forfatteren selv gjennomførte 40 år før boka ble skrevet, det vil si rundt 1960. Ved hjelp av dagboknotater har hun forsøkt å memorere hva som egentlig hendte den gangen. Annie Ernaux var i et forhold da hun ble gravid. Siden hun var student og ung, og forholdet ikke var av typen ekteskapsmateriale, ønsket hun ikke dette barnet. Hun ville ta det bort. Problemet var bare at abort var ulovlig. "Det har gått en uke siden jeg begynte på denne fortellingen, uten å vite om jeg kom til å gå videre med den. Jeg ville bare forvisse meg om at jeg faktisk hadde lyst til å skrive om dette, en lyst som har meldt seg kontinuerlig når jeg har satt meg ned for å skrive boken jeg har jobbet med i to år. Jeg har kjempet imot, men ikke klart å stanse tankene. Å gi etter for lysten har virket skremmende. Men jeg har sagt til meg selv at jeg kunne komme til å dø uten å ha gjort noe ut av denne hendelsen." (side 16) "At omstendighetene rundt abortopplevelsen min - forbudet - tilhører en svunnen tid, forekommer meg ikke å være en gyldig grunn til å la den ligge begravd, selv om det paradoksale ved en berettiget lov nesten alltid er at den tvinger tidligere ofre til å tie, fordi "alt det der tilhører fortiden", slik at den samme tausheten som før dekker over det som har hendt. Det er nettopp fordi abort ikke lenger er forbudt, at jeg kan - hvis jeg holder det kollektive aspektet og de dominerende og nødvendigvis forenklede formuleringene fra syttiårenes kamp, "et overgrep mot kvinner" osv., unna - gå denne uforglemmelige hendelsen, i sin rene virkelighet, i møte." (side 17) Med en avkledd og naken intensitet beskriver forfatteren hva som skjedde den gangen hun ble gravid og lette etter en utvei. Hun fant til slutt en "kone" som var villig til å gjennomføre inngrepet. Som så mange før henne, satte hun sitt eget liv på spill for å få dette til. I skriveprosessen legger hun ikke skjul på noe for å skulle fremstå i et bedre lys. Nei, hun var lidenskapelig av natur. Det erkjenner hun åpent og ærlig. Men hun var ikke klar for å stifte familie på dette tidspunktet i livet sitt, og heller ikke med ham som eventuelt skulle ha blitt barnets far. Annie Ernaux sto svært alene mens det skjedde. Dette med abort var noe de fleste var livredde for å være i befatning med, siden det var ulovlig og forbundet med straffbarhet. Underveis betrodde hun seg til en mann på universitetet, som tilsynelatende ønsket å hjelpe henne. Inntil hun erfarte at han for det første ønsket å ha sex med henne siden hun allerede var gravid og var "sånn", og for det andre egentlig bare ønsket seg en "orkesterplass" til hele hendelsen. Da hun holdt på å forblø etter aborten og måtte innlegges på sykehus, ble hun møtt av forakt av en turnuskandidat. Dagen etter kom han innom henne, skamfull og beklagende. "Turnuskandidaten jeg hadde hatt å gjøre med om natten, kom innom. Han ble stående innerst i rommet og virket pinlig berørt. Jeg trodde han skammet seg over å ha gitt meg så hard medfart på operasjonsstuen. Jeg var brydd på hans vegne. Jeg tok feil. Det han skammet seg over, var at an, fordi han ikke visste noe om meg, hadde behandlet en student ved det humanistiske fakultetet som om hun var tekstilarbeider eller kassadame på Monoprix. Det fikk jeg vite samme kveld." (side 70-71) Frankrike er riktignok et svært klassedelt samfunn, men opplevelsen var sjokkerende for unge Annie Ernaux. Så pass at hun i skriveprosessen lurte på om hun som hevn skulle røpe navnet hans - inntil hun kom til at oppførselen hans antakelig bare var ett eksempel på en utbredt praksis ... Som leser gjør man seg mange tanker etter å ha lest en slik bok, selv om litteraturen er full av hendelser som dette. Det er imidlertid uvanlig at dette er skildret så detaljrikt som i "Hendelsen", der forfatteren går på innsiden av hendelsen, og med et knivskarpt språk skildrer steg for steg hva som hendte og hvilke tanker hun gjorde seg den gangen og nå. Min generasjon kvinner tar selvbestemt abort som en selvfølge, og dette i kombinasjon med lett tilgjengelig prevensjon gjør at vi har en helt annen råderett over egne kropper og liv enn hva kvinner hadde for 50-60 år siden. Lovregulering kan aldri fjerne behovet for abort, men legalisering gjør at kvinner ikke lenger risikerer livet når de gjennomgår en abort. Det hele fant også sted i en tid da det å få barn utenfor ekteskap heller ikke var noe samfunnet så på med blide øyne. Og hvor kvinnene i tillegg var svært alene både om å ta valget og å stå i det ... "Hendelsen" er skrevet på en fascinerende måte, og jeg skal absolutt lese flere av Annie Ernaux´ bøker! Anbefales varmt! Utgitt i Frankrike: 2000 Originaltittel: L´événement Utgitt i Norge: 2020 Forlag: Gyldendal Oversatt: Hennige Margrethe Solberg Antall sider: 81 ISBN:978-82-05-533346-2 Jeg har kjøpt boka selv

Politisk satire med slagside til Brexit Ian McEwan (f. 1948) er blant Storbritannias beste forfattere. Han er også en av mine yndlingsforfattere og blant dem jeg har omtalt mest på bloggen min - i godt selskap med blant andre Stefan Zweig, Karl Ove Knausgård og Knut Hamsun. Det er alltid knyttet stor spenning til hans utgivelser! Likevel har to av hans siste utgivelser på norsk blitt liggende ulest hos meg en god stund nå. Det er mange årsaker til det, men det har uansett ingenting med Ian McEwan å gjøre. Et virkelig høydepunkt for meg var da Ian McEwan besøkte Litteraturhuset i Oslo 19. august 2015. Dette skrev jeg om på bloggen min. Den siste tiden har jeg for en stor del jaktet på lettleste, tynne bøker i mine ulest-stabler, og veien til McEwans "Kakerlakken" var dermed ikke veldig lang. Med sine 112 sider var den nemlig blant de tynneste jeg fant. Lettlest var den også, for det tok knapt 2-3 timer å komme gjennom den. "Kakerlakken" er skrevet som en politisk satire med klare paralleller til Brexit. Selve utgangspunktet for romanen har McEwan rappet fra Franz Kafka og hans novelle "Forvandlingen". Kakfas novelle åpner slik: "Da Gregor Samsa en morgen våknet av urolige drømmer, fant han seg selv i sengen forvandlet til et digert, uhyrlig kryp." Samsa har blitt en kakerlakk ... Omgivelsene oppfatter ham som ekkel og annerledes, men inni seg opplever han seg som den samme gamle. Dersom du har lyst til å lese mer om denne novellen, finnes det en riktig fin artikkel i Legetidsskriftet, som er skrevet av Mia Tuft. I McEwans kortroman er det omvendt. Her er det en kakerlakk som er forvandlet til et menneske, nærmere bestemt til Storbritannias statsminister. "Jim Sams, en flink men på ingen måte dypsindig mann, våknet den morgenen fra noen urolige drømmer og oppdaget at han var forvandlet til en kjempemessig skapning. En god stund ble han liggende på ryggen (dette var ikke yndlingsstillingen hans) og betraktet med bestyrtelse sine fjerne føtter, sine fåtallige lemmer." (side 11) Jim føler avsky for sin nye kropp, og synes det lukter råttent av munnen sin. Han har et viktig ærende å utføre, men i farten husker han ikke helt hva. Etter hvert skal han likevel komme på det. "Landet skulle nå befris fra en avskyelig trelldom. Hos de beste var lenkene allerede i ferd med å løsne. Snart ville medsols-incubusen bli spiddet med høygaffel og revet ned fra nasjonens rygg. Det finnes alltid dem som nøler når døren til buret åpnes. La dem krype sammen i selvvalgt fangenskap, slaver av en korrupt og vanæret orden, med grafer og kakediagrammer som eneste trøst, med sin golde rasjonalitet, sin ynkelige engstelighet. Om de bare hadde visst at den enorme begivenheten allerede hadde glippet ut av deres kontroll, den hadde beveget seg hinsides analyse og debatt og inn i historien. Den utspilte seg allerede, her ved bordet. Den kollektive skjebnen ble smidd i varmen fra kabinettets stille lidenskap. Hard reversisme var nå hovedstrømmen. For sent å gå tilbake!" (side 33) På dagsorden står altså innføring av reversismen, en politikk som går ut på motsatt pengestrøm. Det skal bli ulovlig å ha penger i besittelse, og alle må jobbe hardt for å bli kvitt dem. Alle som står i veien for lovforslaget må ryddes av veien, og her brukes alle mulige skitne triks. Hva som er sannhet og løgn har ingen betydning. Det som betyr noe er hva folket tror er sant, og det er like ille som sannheten selv. Innad blant landets egne politikere brukes "me too" for alt det er verdt, og i utenrikspolitikken sås det tvil om motiver på en slik måte at det diplomatiske samarbeidet står i fare. Det politiske spillet sikrer at alle nei-stemmene forstummer. (Det er kanskje den eneste måten man kan forstå det som skjedde i Storbritannia i forbindelse med Brexit? Hvor var de kritiske røstene ... ?) Ian McEwan skriver som vanlig elegant, og med mye bitende, sarkastisk humor mellom linjene. Kanskje er det slik han ser politikerne - som noen usle kryp uten særlig intellektuell dybde, som bare er opptatt av å få rett, markere seg? Som er ute av stand til å vurdere de mer langsiktige konsekvensene av egen politikk? Sammenligningen med kakerlakkene, antakelig det eneste vesenet som kan overleve absolutt alt, er i så måte overtydelig. Jim Sams er for øvrig ikke den eneste som er forvandlet fra kakerlakk til menneske. De er en hel gjeng ... Ved å styrte menneskeheten ut i et elende de ikke kan slippe fra, øyner de muligheten til selv å kunne øke sin innflytelse i verden. "Nettosummen av universelt velvære vil ikke gå ned. Rettferdigheten forblir konstant." (side 110) Joda, det er mange dybder i denne historien. Likevel ble jeg litt skuffet. Først og fremst fordi jeg kjente på at slutten ble for lettvint ... Men når politikerne egentlig er kakerlakker, var det kanskje ikke mer å vente? Selv om jeg ble litt skuffet over denne kortromanen, er jeg likevel ikke i tvil om at den hører med blant oss som elsker og beundrer Ian McEwans forfatterskap! Utgitt i England: 2019 Originaltittel: The Cockroach Utgitt i Norge: 2019 Forlag: Gyldendal Antall sider: 111 ISBN: 978-82-05-53531-2 Jeg har kjøpt boka selv. Ian McEwan - bildet tok jeg da forfatteren gjestet Litteraturhuset i Oslo i august 2015

Lucia Berlin - en novellekunstner av rang! Lucia Berlin (f. 1936 d. 2004) opplevde dessverre aldri å nå ut til et stort publikum med sine noveller mens hun levde. Novellene hennes ble derimot svært berømte høsten 2015, 11 år etter hennes død, og nå foreligger 28 av de i alt 76 novellene hun rakk å skrive, på norsk. Det blir neppe de siste! Novellene vi blir introdusert for i "Håndbok for vaskedamer" er stor litteratur - derom er det overhode ingen tvil. Det er vel verdt å lese etterordet i boka om forfatteren før man starter på novellene, fordi vi her får innblikk i hva hun selv slet med. Hennes livserfaringer har nemlig satt dype spor etter seg i novellene. Dessuten er det et svært interessant 12 siders forord som er ført i pennen av Lydia Davis, og som forteller om forfatterskapet til Lucia Berlin. Lucia Berlin (pikenavnet var Lucia Brown) ble født i Alaska, og på grunn av farens jobbkarriere, flyttet familien mye rundt. Den tidligste barndommen tilbrakte hun i gruvebyer og gruveleire i Idaho, Kentucky og Montana, mens hun senere i oppveksten bodde i Santiago i Chile. I ung alder fikk hun scoliose, en smertefull tilstand som gjorde at hun måtte gå med korsett. Det var en del alkoholisme i familien hennes, og selv ble hun også alkoholisert etter hvert. Hun tok seg høyere utdannelse, var gift tre ganger og fikk til sammen fire sønner. Hennes søster fikk kreft, og døde et par år senere. I løpet av yrkeskarrieren jobbet hun både som gymnaslærerinne, sentralbordoperatør, helsesekretær, vaskedame og på et legekontor. Hun vant til slutt over alkoholismen, men scoliosen forverret seg og førte til en punktert lunge. Oksygenbeholderen fulgte henne alltid etterpå. Alt hun selv opplevde, finner vi spor av i novellene hennes. Som en av sønnene hennes har sagt (sitat fra bokas forord): "Mamma skrev sanne historier, ikke nødvendigvis selvbiografiske, men i grenselandet." (side 10) "Fikk hun sin enestående fortellerevne fra de historiefortellerne hun vokste opp med? Eller var hun alltid tiltrukket historiefortellere, oppsøkte hun dem, lærte av dem? Utvilsomt begge deler. Hun hadde et naturlig grep om fortellingens form, struktur. Naturlig? Det jeg mener, er at selv om historiene hennes har en balansert, solid struktur gir de inntrykk av å skifte helt naturlig fra et emne til et annet, eller, i noen tilfeller, fra nåtid til fortid - selv innenfor én og samme setning ... ... Alistair Johnston har dette å si om novellenes utvikling: "Hun skrev katarsisk, men i stedet for å bygge opp til en åpenbaring, var hun mer tilbakeholden i sin fremmaning av klimakset, lot leseren fornemme det. Som Gloria Frym sa i American Book Review: hun tonet det ned, sirklet det inn og lot øyeblikket avsløre seg selv." (fra forordet til Lydia Davis på side 15) Det som særpreger novellene i "Håndbok for vaskedamer", er en råskap og brutalitet, som kjennes så ekte, så selvopplevd, så autentisk. Jeg tenkte underveis at slik går det bare ikke an å skrive uten at det er selvopplevd. Vi møter mennesker som lever på siden av det etablerte samfunnet. Fattigdom, rusavhengighet og sykdom setter sitt preg på menneskenes skjebner. I noen av novellene settes ulike skjebner opp mot hverandre, slik at vi skjønner hvor kompleks virkeligheten kan være. Her er det ikke svart eller hvitt, rett eller urett - derimot mye både og. Hvem har det for eksempel verst i novellen "Angel´s Laudromat" - hun som putter de siste pengene hun har på feil vaskemaskinautomater, og som dermed ikke får vasket klærne sine - eller indianeren som må finne seg i å få klærne sine vasket enda en gang, og som dermed opplever at den eneste fritiden han har den uka blir spist opp av unødvendig venting på vaskeriet? Han desperat etter å ta vare på øyeblikk av frihet - hun desperat etter å få vasket sitt tøy med de siste slantene hun har ... I novellen "Mijito" møter vi analfabeten og den ulovlige innvandreren, som gifter seg med Manolo for å få lovlig opphold i USA. Slik sikrer mannen seg at hun får sosialhjelp. Hun blir gravid, bare for å oppleve at mannen havner i fengsel. Venner av ham tar seg av henne, men alt de er interessert i er pengene hun kan få ut på sosialen. Hun føder sønnen Jesus, men hennes uvitenhet og frykt fører henne til slutt ut i en elendighet som er til å skrike høyt av ... Ikke fordi forfatteren gnir elendigheten inn i oss, men fordi vi bare aner den der inne i historien. Vi møter den alkoholiserte bestefaren i "Dr. H.A. Moynihan" - "tilfeldigvis" tannlege slik som forfatterens egen alkoholiserte bestefar var ... Og som sitt mesterstykke tar en avstøpning av sine egne tenner, og får barnebarnet sitt - jeg-personen i fortellingen - til å trekke ut alle hans egne tenner. Blodet fosser, og så kommer moren hennes ... Da har hun akkurat satt de nye tennene - gebisset - inn i munnen til bestefaren, hvoretter de begge konstaterer at det virkelig er et mesterstykke. "Gode gud". Moren min skrek, og kom mot meg med utstrakte armer. Hun skled i blodet, skjente inn i bøttene med tenner og måtte holde seg fast for å gjenvinne balansen. "Se på tennene hans, mamma." Men hun så det ikke engang. Så ikke forskjellen. Han skjenket litt Jack Daniel´s til henne. Hun tok den imot, skålte åndsfraværende mot ham, og drakk. "Du er gal, pappa. Han er gal. Hvor kommer alle te-posene fra?" (side 32) I tittelnovellen "Håndbok for vaskedamer" møter vi vaskedamen som vet mer om livet til dem hun vasker hos, enn de selv gjør. Som at ektemannen til en av kundene hennes er utro ... Hun bekrefter også myten om at vaskedamer stjeler. Ikke slike ting som man kanskje tror. Ikke småmynter og den slags, men litt av overfloden - det femtende sesamfrø-glasset i spisskammerset, litt neglelakk, dopapir ... "(Vaskedamer: Gjør det til en regel å aldri jobbe for venner. Før eller siden kommer de til å hate deg fordi du vet så mye om dem. Eller du slutter å like dem, fordi du gjør det.)" (side 45) Underveis møter vi forfatterens alterego i flere av novellene - det vil si kvinner som drikker, kvinner som har scoliose, kvinner som er avhengig av oksygenbeholderen sin. Dessuten møter vi en kvinne med en kreftsyk søster, som hun reiser for å besøke. Det er i det hele tatt vanskelig å løsrive seg fra at mange av historiene har klare paralleller til Lucia Berlins eget levde liv, selv om hun i novellene dikter videre og dramatiserer for å gjøre historiene mer fullendte. Aller mest fascinert ble jeg av de stillferdige poengene til slutt, noen ganger ved å sette alt det foregående i et slags relieff og med en større betydning enn man til å begynne med kunne ane. Novellene i samlingen er av typen man får lyst til å lese om igjen, fordi det vil gi ytterligere dybde til historiene. Språket er sparsomt og konsist. Her brukes det ikke store eller overflødige ord. Måten Berlin beskriver scenene på, gjør det relativt enkelt å se det hele for seg. Hun er dessuten god på å mane frem stemninger som er viktige for historiene. "Berlin er uredd, hun legger ikke fingrene mellom, men livets råskap dempes likevel alltid av hennes medlidenhet med menneskelig svakhet, av den nevnte fortellerstemmens vidd og intelligens og hennes egen lune humor." (side 14 - fra forordet) Dersom du er en leser som kun leser 10-15 bøker pr. år, bør dette virkelig være en av dem! Dette er nemlig novellekunst av ypperste klasse! Utgitt: 1977, 1983, 1984, 1988, 1990, 1993 og 1999 Originaltittel: A Manual for cleaning women Utgitt i Norge: 2016 Forlag: Oktober forlag Oversatt: Vibeke Saugestad Antall sider: 299 ISBN: 97-882-495-1575-2 Boka har jeg kjøpt selv Her kan du lese novellesamlingens første novelle - "Angel´s Laundromat" (Oktoberjournal) Lucia Berlin (foto: ukjent) Andre omtaler av boka: - Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth - 8. januar 2015 - Årets mest brutale novellesamling - Underdog-perspektivet overrasker med uventet skjønnhet i «Håndbok for vaskedamer», som ikke reduserer harde liv til traurig lesning, men viser frem noe man ikke har sett før. Årets mest underfundige, brutale og sanselige novellesamling peker seg ut etter bare en uke. - Dagsavisen v/Kristian Wikborg Wiese - 13. januar 2016 - Livets bruksanvisning - Dette er novellekunst i toppklasse - De er vaskedamer, hushjelper, sykepleiere. De bor i campingvogner, de drikker tett og hyppig: Personene i Lucia Berlins fortellinger befinner seg i utkanten av samfunnet, en posisjon forfatteren hadde personlig kjennskap til. Berlin (1936-2004) levde et omflakkende liv, som tiåring utviklet hun skoliose – en smertefull skjevhet i ryggsøylen. Senere i livet fulgte en rekke personlige tragedier og langvarig alkoholmisbruk. ... Et kjennetegn ved Berlins prosa er korte, deskriptive setninger som får frem en form for rastløshet hos personene hun skriver om. De er lengtende og rotløse, men språket brukes også for å underbygge klassetilhørigheten deres. Et annet trekk ved novellene er at Berlin stadig vender tilbake til tidligere hendelser og personer, for eksempel den syke søsteren, den avhengige mannen, barna, familien og stedene hun skriver om. - Kultursidene v/Kristin Valla - Nyoppdagede noveller - Når man leser Lucia Berlins noveller, blir man slått av evnen hennes til å sette seg inn i vidt forskjellige livssituasjoner, yrker, relasjoner. Så, når man leser om livet hennes forstår man at alt dette er henne, i større eller mindre grad. Her er oppveksten i Alaska med en far som var gruvearbeider, her er den ubarmhjertige bestefaren som var tannlege i Texas og her er ungdomstiden i Chile, hvor hun fikk sin aller første sigarett tent av en prins. Her er den skjeve ryggsøylen som voldte henne så mange plager, kunstnerektemenn som kom og gikk, de fire sønnene hun tok seg av nesten alene, flaskene hun gjemte her og der, flytende smertestillere. Og ikke minst, alle yrkene hun hadde for å livnære seg selv og de fire guttene: Sentralbordame, lærer, legeassistent, vaskedame. Man tar seg i å tenke at alle forfattere burde leve litt som Lucia Berlin, ikke bare ett vanlig liv, men flere. - Morgenbladet v/Bernhard Ellefsen - 15. januar 2016 - Håndbok for levende - Lucia Berlin skriver om livets motbakker med beundringsverdig friskhet.

Hva kan vi lære av coronakrisen? Bulgarske Ivan Krastev (f. 1965) er statsviter. Han leder Center for Liberal Strategies i Sofia og er blant annet tilknyttet Institute of Human Sciences i Wien. Krastev har utgitt en rekke bøker, og skriver kommentarer, essays og analyser i internasjonale aviser og magasiner. "Pandemien er et "pågående samfunnseksperiment vi alle er deltakere i", skriver Ivan Krastev i denne boken. Normaliteten er satt på pause. Mye som tidligere ble betraktet som politisk umulig, har vist seg å være fullt mulig og kanskje til og med ønskelig. Men hva betyr dette for framtida?" (Baksidetekst på boka "Framtida er her nå".) I boka diskuterer forfatteren hva vi kan lære av pandemien, og han formulerer syv paradokser om den politiske situasjonen i dag og for årene som kommer. Han hevder at globaliseringen i dagens form vil få et tilbakeslag og også svekke solidariteten i Europa. Og han er overbevist om at vi står ved et historisk veikryss der viruset vil føre oss inn i et nytt og ukjent terreng. Den 12. mars i år ble Norge stengt ned, og vi var ikke det eneste landet som gjorde nettopp dét. Da hadde vi allerede sett hvilke fryktelige ting som skjedde i Nord-Italia, og kunne ta litt lærdom av dette. De fleste europeiske land valgte nedstengning i større eller mindre grad, med noen få unntak som Sverige og England. I England ble strategien endret til et strengere regime, mens Sverige har holdt fast på sitt. Etter hvert som vi har sett dødstallene stige i en del land, skjønner vi at norske myndigheter gjorde rett. Det hele er som et mareritt hentet fra den verste dystopi. Så nevner også Krastev en del av de mest kjente dystopiene i litteraturen innledningsvis i sitt pandemi-essay - som "The Handmaid´s Tale", "A Clockwork Orange", "Fluenes herre" - og i tillegg "Pesten" av Albert Camus. Også i "Pesten" stenges samfunnet ned, og folk slutter å jobbe, møte venner og familie - og setter i det hele tatt livet sitt på vent. Slik har det også vært nå under coronakrisen. Verre har det vært i noen av de hardest rammede landene, der lock down har vart i månedsvis, og hvor man risikerte å bli arrestert for i det hele tatt å bevege seg utendørs. Coronapandemien har satt hele verden på hodet og skapt sjokkbølger som kommer til å få stor innflytelse på verdensøkonomien i flere år fremover. Og i de verst rammede områdene er en hel generasjon mennesker døde - som offer for covid-19. Hvorfor blir vi så overrasket når det kommer en stor pandemi? spør Krastev. Pandemier er tross alt ikke så sjeldne. Vi husker kriger og revolusjoner, mens pandemier fort går i glemmeboken. Noe har selvsagt å gjøre med at det er enklere å skrive bøker og lage filmer om kriger, fordi man der har et plott det er mulig å utbrodere. Men hvilket plott eller story kan man lage av en pandemi? "Vår manglende evne, eller kanskje vilje, til å huske epidemier, henger kanskje også sammen med vår generelle aversjon mot tilfeldig død og lidelse. Meningsløsheten ved vilkårlig smerte er tung å bære, og ofrene for den pågående epidemien lider ikke bare et tragisk endelikt fordi de ikke får puste, men også fordi ingen egentlig kan forklare grunnen til at de dør. Krigen på sin side kommer med et løfte om heroisk seier." (side 10) Pandemien forårsaker ikke bare død. I tillegg er døden uverdig fordi folk dør uten en ordentlig begravelse. Hvilke land klarer å best å håndtere coronapandemien? Man skulle kanskje tro at det var de demokratiske landene som ville klare dette best. Allerede nå ser vi at det er store forskjeller ute og går. Landene som klarer seg best er der innbyggerne har stor tillit til sine styresmakter. I Kina har de det. I USA har de ikke det. Dette er et stort paradoks. "I skrivende stund er hele EU midlertidig suspendert og borgernes sikkerhet er i nasjonalstatens hender. Demokratiet står på vent, og unntakslovgivning er innført i de fleste europeiske land. Parlamentarikerne er sendt hjem, demonstrasjoner er forbudt, politiske valg utsatt og opposisjonspartier mister sin politiske relevans. Samtidig er også kapitalismen midlertidig suspendert, arbeidsløsheten skyter i været og den globale økonomien gjennomgår en krise som med god margin overgår den man så under finanskrisen for tolv år siden." (side 20-21) Vi tenker kanskje at coronaviruset rammer likt, uavhengig av sosial status. Nei, den gjør ikke det. Fattige mennesker rammes hardere fordi de bor tettere og ikke har tilgang til rent vann på samme måte som de mer velstående. Viruset er også aldersdiskriminerende med tanke på hvem som overlever sykdommen. Derfor ser vi nå - også i Norge - at mange unge dessverre gir blaffen i smittevernråd, fordi det ikke angår dem. Mens det tidligere var de unge som kritiserte foreldregenerasjonen for ikke å ta fremtiden nok på alvor med hensyn til klimaendringer, er det nå de eldre som med god grunn kan kritisere de yngre for ikke å ta virusets farer på alvor. For hva når de coronasmittede kommer hjem og overfører sykdommen til sine foreldre? Hvilken betydning vil dette få for dødstallene fremover? "Covid-19 er en langt farligere sykdom når den rammer eldre, men det er likevel den yngre generasjon som vil rammes hardest av pandemiens økonomiske virkninger ..." (side 44) Krastev stiller spørsmål ved om coronapandemien kan gi populister større spillerom i fremtiden. Heldigvis tror han ikke det. Han tror derimot at coronakrisen har avdekket de samfunnsmessige fordelene ved en kompetent regjering! Dette står i sterk motstrid til hvordan det var under finanskrisen, for da stilte folk flest seg kritisk til ekspertisen på området. Krastev tror heller ikke at Kina vil komme styrket gjennom krisen, selv om det en periode kan se slik ut. Krisen har nemlig fått antikinesiske strømninger til å øke, særlig fordi kinesiske myndigheter løy til verden om antall døde som følge av viruset. I valget mellom nedstengning og mindre strenge tiltak (jf. Sveriges strategi), har den såkalte "herme-strategien" fungert aller best. Spriket mellom effekten av de ulike tiltakene er i utgangspunktet enkel å lese ut fra statistikkene (rent bortsett fra at man skal være oppmerksom på at måten statistikken føres, kan variere fra land til land), påvirker folks tillit til valgene. Ved å velge samme strategi som alle andre, unngår myndighetene å bli stilt til ansvar for eventuelle feil valg. Hvorfor tester Tyskland flere enn andre? Hvorfor dør flere mennesker i Storbritannia? Hvorfor opererer enkelte land med større støtteordninger for å kompensere for enkeltmenneskers tap ved å delta i dugnaden? Hvordan myndighetene håndterer både de folkehelsemessige og økonomiske konsekvensene av pandemien, er det eneste som teller. Hvert land - sin skjebne. Ingen bryr seg om å telle døde europeere, skriver Krastev. EU har for øvrig alltid overlatt offentlig helse til de nasjonale myndighetene, og har absolutt intet å bidra med i denne krisen. "Koronaepidemiens store paradoks er at det å stenge grensene mellom EU-land og låse folk inne i leilighetenes deres, har gjort oss mer kosmopolitiske enn noen gang. For kanskje første gang i historien snakker folk om det samme og deler samme frykt overalt. Ved å holde seg hjemme og tilbringe utallige timer foran en PC-skjerm eller en TV, sammenligner folk det de selv opplever med det andre mennesker andre steder opplever. I dette merkelige øyeblikket i vår historie, og kanskje bare akkurat nå, føles det som om vi alle levde i én samlet verden." (side 83) Jeg fant dette lille essayet meget interessant! Ivan Krastev har formulert mye av det jeg allerede har rukket å tenke selv om pandemien, for mye av dette har vi jo lenge kunnet lese om i avisene. Men han tilfører så mye mer, som i alle fall fikk meg til å se sammenhenger som jeg ikke har vært bevisst på. Jeg tror han treffer spikeren på hodet i sine analyser. Skjønt det skal bli interessant å lese dette essayet om igjen den dagen alt er over, og vi begynner å nærme oss noe som kan ligne et normalt liv igjen. For den dagen kommer selvsagt. Vi vet bare ikke helt når, og vi vet heller ikke hvor mange som har dødd innen den tid. Eller for den saks skyld hvilke langtidsvirkninger pandemien får på økonomien lokalt og globalt, og om vi f.eks. kommer til å reise verden rundt som før. Jeg anbefaler dette essayet for alle som er interessert i å lære noe mer om pandemiens innvirkning på verden, slik dette ser ut her og nå. Utgitt på engelsk: 2020 Originaltittel: Is It Tomorrow Yet Utgitt på norsk: 2020 Forlag: Res Publica Oversatt: Alexander Leborg Antall sider: 93 ISBN: 9788282262194 Jeg har kjøpt boka selv

Norsk-kurdisk film om å drømme stort "El Clásico" er Halkawt Mustafas andre film. Den første var "Rødt hjerte", en film jeg tidligere har omtalt på bloggen min. Dette var en film som rørte meg til tårer, samtidig som jeg i min omtale påpekte at jeg opplevde virkemidlene som nokså enkle og at deler av persongalleriet ble litt for stereotypt fremstilt. Nå har jeg også sett "El Clásico", som for tiden går på norske kinoer (den hadde Norgespremiere den 15. april i år). Tittelen på filmen er betegnelsen på fotballkampene mellom Barcelona og Real Madrid, et fenomen som samler fotballfans fra hele verden. At en slik fotballkamp skal finne sted, utgjør selve rammefortellingen i "El Clásico". Brødrene Alan og Shirwan er kortvokste (dvs. dverger). Rent bortsett fra at de har svært korte bein, er de helt normale, voksne menn. De forelsker seg, er i stand til å forsørge seg selv og deltar på alle vis som ansvarlige mennesker i samfunnet. I den lille landsbyen i Nord-Irak, hvor de lever og bor, har de en naturlig plass - inntil en viss grense, skal vi etter hvert merke. På road trip gjennom Irak Brødrene er bestevenner. Shirwan jobber hos Jajal, hvor han lager sko. Jajal elsker Real Madrin, det laget Ronaldo spiller på, mens Shirwan elsker Barcelona. Dersom det ikke hadde vært for at Alan er forelsket i Jajals datter Gona, ville han ha vært ærlig på at fotball ikke interesserer ham. Men så ønsker han så gjerne å gjøre inntrykk ... Jajal har laget noen sko som det er hans største drøm å overrekke til Ronaldo, men også han skjønner at dette bare kommer til å forbli en drøm. Men som han sier: "Det er viktig å drømme stort!" Shirwan er gift med sin kortvokste kone, hvis høyeste ønske er et barn. Shirwan ønsker ikke å oppfylle dette ønsket, fordi han frykter at de kommer til å få et kortvokst barn. Vi aner en dyp sårhet bak dette, for det har ikke vært lett for ham så langt i livet ... Alan begynner å dyrke Ronaldo for å gjøre inntrykk på Gonas far Jalal. Alan og Gona møtes i hemmelighet. De har vokst opp sammen, og de siste fem årene har de vært forelsket i hverandre. Gona er ikke kortvokst, men er svært langlemmet. Faren Jajal er svært stolt av sin flotte datter, men er litt engstelig fordi det fremdeles ikke har dukket opp noen ekteskapskandidat. Gona og Alan En dag tar Alan mot til seg og spør om Gonas hånd. Dette fører til at Jajal blir rasende. Han kaster Alan på dør, fordi han opplever det helt uhørt at en kortvokst skal tro at han vil tvinge datteren til å gifte seg med ham. Da han skjønner at dette er noe også Gona ønsker, blir han om mulig enda mer rasende. Raseriet går også ut over Shirwan, som får sparken. Shirwan og kona leier bolig av Jajal, og han blir i tillegg kastet ut derfra. Jalal Alan har tidligere spurt Shirwan om han vil bli med til Madrid for å møte Ronaldo, men dette har Shirwan sagt nei til. Nå har han likevel ikke noe mer å tape, og han oppsøker broren og sier at han vil være med. Alan har lagt seg opp en del penger, som hele tiden har vært tiltenkt et hus for ham og Gona, men nå tar han med seg alle pengene og så drar brødrene av gårde. Før de forlater landsbyen, bryter de seg inn i Jajals butikk og stjeler med seg Ronaldo-skoene. Disse skal de personlig overrekke Ronaldo. Håpet er at Jajal da skal forstå at han ikke blir en så aller verst svigersønn likevel ... For å få visum til Spania, må Alan og Shirwan til Bagdad. Så spørs det om de lykkes i å nå sitt mål ... Og til hvilken pris? Som med Halkawt Mustafas første film opplevde jeg også her at tematikken i filmen er riktig alvorlig. Det handler både om retten til å velge sin ektefelle selv, om fordommer overfor kortvokste og om forholdene i Irak etter invasjonen av landet. Mens brødrene er på en road trip til Bagdad, utsettes de for mange farer. Det handler om kriminelle gjenger som regjerer langs landeveien, om utallige sikkerhetsforanstaltninger når grenser skal passeres og det handler om fattigmannsveien til penger - å selge sine indre organer (dvs. dem man har to av). Men uansett hvor eksistensielle mange av temaene i filmen er, satt jeg igjen med en opplevelse av en historie som tidvis tipper over i det klisjéfylte. Kanskje først og fremst fordi skuespillerne så tydelig er amatører, og fordi kjærlighetshistorien er en smule banal. Jeg klarte rett og slett ikke helt å tro på Alan og Gonas kjærlighet, fordi deres relasjon fremstår for troskyldig og naiv. Dersom denne kjærlighetshistorien skulle ha blitt mer troverdig, måtte filmskaperen ha våget å by på mer pasjon. Resten av handlingen - f.eks. det brødrene opplever på road trip´en sin - løfter imidlertid filmen. Det hele reddes dessuten inn ved at Alan og Shirwan er helstøpte i sine roller og at vi blir sjarmert av dem. De fremstår til fulle som helt vanlige mennesker som tilfeldigvis har et lite handicap, dvs. at de har litt korte bein. Filmen ville utvilsomt ha tjent på mer profesjonelle skuespillere i de andre rollene, og at kjærlighetshistorien mellom Alan og Gona enten hadde vært tonet ned eller betydelig opp. Likevel vil jeg si at filmen er severdig! Fordi den er annerledes ... Innspilt: 2015 Originaltittel: El Clásico Nasjonalitet: Norge, Irak Språk: Arabisk/kurdisk Sjanger: Drama Skuespillere: Wrya Ahmed, Dana Ahmed, Kamaran Raoof, Rozhin Sharifi Spilletid: 95 min.

Besnærende kunstnerportrett av en jødisk malerinne David Foenkinos (f. 1974) er en prisbelønt fransk roman- og filmmanusforfatter, som har utgitt 15 bøker. I dag er han en av Frankrikes mestselgende forfattere. Romanen "Charlotte" (2014) er den nest siste i rekken, og for denne har han fått to priser; Concourt de Lychéens-prisen og Renaudout-prisen. Foenkinos er kjent for sin roman "Delicacy" eller "Nathalie" (2009), som ble filmatisert i 2011 med Audrey Tatou i hovedrollen (jeg så filmen og har skrevet om den her på bloggen). Romanen "Charlotte" er en kunstnerroman. Vi møter den tysk-jødiske kvinnen Charlotte Salomon, som ble født i Berlin i 1917. Antisemittismen satte sitt preg på Tysklands politikk fra Hitlers maktovertakelse i 1933 og frem til krigens slutt. Charlotte døde i Auschwitz i 1943. Forut for dette hadde hun levd i eksil i Syd-Frankrike. I følge Wikipedia malte hun 769 bilder i perioden mellom 1941 og 1943. Romanen er inspirert av malerens liv, og fører til slutt frem til hennes død. Da var hun 26 år gammel og gravid. Forfatterens viktigste kilde har vært Charlotte Salomons selvbiografiske verk "Liv? eller Teater?". Av og til blander forfatteren seg inn i historien med sin jeg-stemme. På side 70 i boken skriver han om hvordan han opplevde at han ikke greide å skrive to sammenhengende setninger, og at det gikk i stå ved hvert punktum. Han måtte skifte linje for å få puste. Dette er forklaringen på bokens særegne fremstilling av Charlotte Salomons historie, der hver setning starter på en ny linje. Charlotte ble oppkalt etter sin tante, som tok livet av seg i sin ungdom. Selvmord er i det hele tatt noe som preger denne familien, og tanten var verken den første eller den siste som tok sitt eget liv. Hennes søster - Charlottes mor - tok nemlig også sitt liv - uten at Charlotte fikk vite sannheten før mange år senere. Det er første jul uten moren. Besteforeldrene er på besøk, mer avmålte enn noensinne. Juletreet ruver i stuen, det er altfor stort. Albert har kjøpt det største og peneste. Til datteren, så klart, og også til minne om kona. Franziska elsket julen. Hun brukte flere timer på å pynte treet. Det var årets lyspunkt. Nå er treet mørkt. Skulle nesten tro det også bar sorg. Charlotte åpner gavene sine. Siden alle ser på henne, spiller hun glad småpike. Teater for å gjøre stunden lettere. For å jage bort farens tristhet. (side 35) Senere traff faren sangerinnen Paula som han giftet seg med. Forholdet mellom Paula og Charlotte utviklet seg til et slags hat-kjærlighetsforhold, der hun beundret sangerinnen og hennes opptredener, men hadde et atskillig mer anstrengt forhold til den private kvinnen. Begge lot som om de elsket hverandre, men under overflaten murret det. Etter at Hitler kom til makten i Tyskland i 1933, ble det vanskeligere å være jøde. Som forfatteren skriver på side 53: "I januar 1933 kommer hatet til makten." Men hatet var ikke nytt. Det hadde vært der lenge. Charlotte tror ikke lenger at hatet kan være forbigående. Det handler ikke om noen få fanatikere, men om en hel nasjon. Landet styres av en voldshungrig mobb. I begynnelsen av april iverksettes boikotten av jødiske eiendommer. Hun ser marsjeringen i gatene, plyndringen av butikkene. Den som kjøper av en jøde er et svin, leser hun. Det ropes taktfast og rasende. Er det mulig å forestille seg Charlottes redsel? (side 57) Faren hennes var kirurg, men mulighetene til å praktisere som lege. ble vanskeliggjort. Paula fikk heller ikke synge offentlig. Skoler ble stengt for jøder, og kun et lite mindretall fikk anledning til å ta høyere utdannelse. Charlotte hadde et helt spesielt kunstnertalent, og i 1936 fikk hun dispensasjon for å gå på Kunstakademiet. Der skulle hun helst ikke synes for mye. Skolen ville helst ikke få et negativt (jøde-)stempel på seg på grunn av henne. Et utvalg av Charlotte Salomons malerier (Bildet er hentet fra denne nettsiden.) Å elske alt Paula elsket, innebar også å elske Alfred, Paulas sangpedagog. Charlotte lengtet etter anerkjennelse der den var vanskeligst tilgjengelig, og hun gjorde det ikke enkelt for seg selv. Da hun presenterte skissene sine for Alfred, og han påpekte at hun hadde et talent over gjennomsnittet, sitret det i hele henne. Siden skulle de bli elskere, men ikke helt slik Charlotte hadde forestilt seg. Alfred var nemlig ikke en mann som noen kunne ha enerett på. På Kunstakademiet vant Charlotte en konkurranse i 1938. Dette betød slutten på hennes tid som elev ved akademiet. Hun nektet å dra tilbake til et sted der hun ikke fikk motta den prisen hun hadde vunnet. Forholdene i Tyskland ble verre og verre, og faren Albert tryglet datteren om å reise til Frankrike, som fremdeles var et fritt land. Hun skulle bo sammen med besteforeldrene i L´Ermitage syd i Frankrike, ved Middelhavet. De forlot Tyskland allerede i 1933. Livet ble imidlertid ikke enklere i Frankrike, selv om Middelhavets skjønnhet fascinerte Charlotte. Kaoset bryter fortere løs innenfor husets fire vegger. Flyttingen har ikke forandret noe. Bestemoren tilbringer tiden på randen av en avgrunn. Bare i sjeldne øyeblikk finner hun litt sjelefred. Hun er alltid fylt av dødslengsel. Charlotte har tegnet henne i denne perioden. På skissene er hun ufattelig avmagret. Sammenkrøket om seg selv, som om hun vil skjule kroppen sin. (side 149) I Frankrike fikk Charlotte omsider vite sannheten om morens selvmord og alle de andre selvmordene i familien. Det ble et sjokk. Og hun følte seg sviktet, som om alle hadde spilt teater overfor henne. Så kom nazistene også til Syd-Frankrike, og alt håp rant bort ... Viljen til angiveri gjorde det ikke trygt for noen. Slutten på historien kjenner vi: Charlotte Salomon ble enda et offer for et av de verste folkemordene i historien, en skjebne som ble henne til del utelukkende fordi hun hadde "feil" blod i årene ... Hun var jødisk, og hadde dermed ingen rett til å leve i det nazistiske tredje riket. Som jeg nevnte innledningsvis er skrivestilen i denne boken svært spesiell, noe sitatene jeg har trukket frem, viser. Det spennende er hva dette gjør med oss som lesere. For mitt vedkommende førte ikke luftige sider med mindre tekst enn man er vant til, til at lesningen gikk raskere. Tvert i mot var jeg nødt til å stoppe opp ofte, og tenke over det jeg hadde lest. Skrivestilen er knapp og det er lite overflødig tekst. Fordi meningsinnholdet er så fortettet og språket så billedlig i sitt uttrykk, krever dette at man som leser tar i bruk egen forestillingsevne. Her er det med andre ord mye undertekst. Vekslingen mellom det vare og det brutale gjorde at jeg noen ganger følte meg helt hudløs. Mangelen på utfyllende detaljer gjør ordene sterkere og mer virkningsfulle. Fortellingen får selvsagt "god hjelp" av alle de andre fortellingene om jødeforfølgelse som de fleste lesere har godt under huden, og dette i seg selv skaper en kontekst utenfor selve romanen. Det er mye forfatteren ikke trenger å utdype, fordi "it goes without saying". Forfatteren kan dermed dyrke frem det poetiske i stedet for å opptre som dokumentarforfatter. Bare for å ha presisert det: Historien om Charlotte er en fiksjon, selv om romanen er basert på virkelige hendelser. Etter Charlotte Salomons død har bildene hennes blitt vist frem offentlig flere ganger. Dessuten er det skrevet en del om henne. Dette kan du lese mer om på Wikipedia-siden om henne. David Foenkinos skriver godt, og boken er nydelig oversatt ut fra hva jeg er i stand til å bedømme. Dette er en bok jeg anbefaler sterkt! (Den 29. mars var forfatteren på Litteraturhuset i Bergen. Jeg var der og har skrevet om arrangementet her på bloggen.) Utgitt i Frankrike: 2014 Utgitt i Norge: 2017 Forlag: Solum/Bokvennen Oversatt: Agnete Øye Antall sider: 229 ISBN: 978-82-560-1932-8 Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget David Foenkinos (Foto: Catherine Hélie)

En bok du bør lese før du skaffer deg drivhus Eva Robild er frilansjournalist. I tillegg er hun forfatter, og det hun skriver om er hager og natur. Hun har en egen spalte i Allt om Trädgård, og hun bor i Sverige. Jeg fikk meg et eget drivhus sommeren 2018. Dette hadde jeg drømt om i mange år, og den vesentligste årsaken var å kunne ha en sneglefri kjøkkenhage. I området hvor jeg bor har nemlig Iberiaskogsneglen ødelagt mye av gleden ved å ha hage. Joda, jeg gjør alt jeg kan for å redusere bestanden og i alle fall holde den i sjakk, men det er jo helt umulig å bli kvitt dem. Særlig fordi jeg er omgitt av naboer som ikke er fullt så ivrig som meg til å jakte på dem. (Det er nok at en av dem ikke forholder seg til snegleplagen i det hele tatt.) Uansett - dette har jeg tatt konsekvensen av, så i vår hage er det så og si bare busker og lite av sommerblomster. Jeg skulle nok ha lest Eva Robsilds bok før jeg gikk i gang med mitt drivhusprosjekt. Det første rådet hun gir i sin bok er nemlig at man bør skaffe seg et større drivhus enn man tror man trenger. Jeg tenkte derimot at jeg fikk prøve meg litt først, og heller kjøpe et større drivhus etter hvert dersom det skulle vise seg at jeg ble hektet. For å si det sånn: jeg ble umiddelbart hektet, og angret veldig på at vi gikk for et ganske lite drivhus. Ikke kan jeg ha et bord og en stol inne i drivhuset mitt, og enda viktigere: det er for trangt og for lite luft mellom plantene. Mange planter trives nemlig ikke med å stå ved siden av hverandre, og tranghet og dårlig luft gir fort grobunn for skadedyr. Det første året jeg hadde drivhus opplevde jeg at chiliplanten min ble angrepet av lus. Det tok litt tid før jeg skjønte var det var, og da var hele planten ødelagt. Heldigvis spredte ikke dette seg til de andre plantene mine. Jeg har også opplevd at squashplantene mine i fjor ikke leverte en eneste squash. Jeg skulle jo selvsagt ha pollinert dem med en pensel ... Akkurat dét gikk opp for meg da sesongen var på hell ... I år har jeg satset stort på agurker, og venter spent på at de første blomstene skal komme. (Jeg var litt sent ute med å så frø i pottene.) Poenget er - og det sier også Robild noe om i boka - at man lærer underveis. Man må nødvendigvis prøve og feile, og gjøre seg noen erfaringer. Neste gang går det bedre. Man må ikke gi opp. Et annet viktig punkt i boka, som jeg heller ikke var klar over, er at man bør skifte ut jorda man har brukt i en sesong, før man starter neste sesong. Jeg trodde faktisk at det var tilstrekkelig å gjødsle godt. Halve boka til Robild er viet selve drivhuset. Hun skisserer opp alle valgmulighetene man har, og de er ikke få. Heller ikke dersom man "bare" har en middels norsk hage på rundt et halvt mål i et vanlig boligområde, slik som jeg. Det viktigste skillet går mellom kalde og varme drivhus, for i sistnevnte kan man oppbevare flerårige planter også på vinteren. Det er jo da det virkelig begynner å bli gøy! Den største hindringen med kalde drivhus, som jeg har, er ikke bare den manglende muligheten for vinteropplag av planter, men også at planter ikke bare kan tas ut og settes i drivhuset. De må gradvis tilvennes utelivet i drivhuset. Ut og inn, ut og inn. Det visste jeg ikke før jeg leste denne boka. Og der fant jeg antakelig forklaringen på at tomatplantene mine aldri synes å ha trivdes særlig godt i drivhuset mitt. Bladene visner, og plantene bugner ikke av tomater, slik jeg er vant til fra tidligere tider da tomatplantene mine sto ute, i solveggen. Jeg tok dem selvsagt inn når det var dårlig vær. Mens Eva Robild kanskje er mest opptatt av å dyrke frem sommerblomster og skriver en hel del om dette, er jeg mer opptatt av urter og grønnsaker. Hun skriver for øvrig også en del om dyrking av druer, fiken, sitron og fersken, som jo er en mulighet når man har et større drivhus enn hva jeg har. Blant krydderurtene hun nevner, er mine favoritter oregano og timian helt fraværende. For mitt vedkommende kunne jeg vel egentlig ha funnet informasjon om dyrking av urter på internett, uten å måtte kjøpe denne boka. På den annen side fikk jeg med meg mye mer enn jeg trodde jeg trengte av informasjon ved å lese hele boka. Den styrket også en annen drøm jeg har, og det er et eget orangeri i hagen! Da snakker vi! Some day ... Jeg anbefaler denne boka varmt til alle som drømmer om drivhus. Les den før du bestemmer deg for hvilken type drivhus du skal kjøpe. Boka fungerer også som en inspirasjon til å ta hjemmedyrking av frukt, grønnsaker og hageblomster et hakk eller tre videre. Dessuten kommer forfatteren med gode råd når du har fått skadedyr i drivhuset. Det er vel verdt å ta med seg! Boka inneholder også mengder med inspirerende bilder. En artig bok å eie! Utgitt: 2016 Originaltittel: Väksthus och uterum Utgitt i Norge: 2018 Forlag: Cappelen Damm Oversatt: Tommy Tønsberg Antall sider: 96 ISBN: 978-82-02-57708-7 Jeg har kjøpt boka selv.

Dette er en litteratur- og filmblogg, hvor jeg også skriver om reiser. Her legger jeg ut bokanmeldelser og filmanmeldelser.

Seks filmer jeg har sett i det siste, og som nokså nylig har kommet på DVD I dette blogginnlegget skriver jeg om et knippe filmer jeg har sett i det siste, og som jeg synes det er verdt å anbefale. "Ordets makt" (Regissør: Yvan Attal) - 2017 (spilletid: 1 t 34 min.) I denne franske filmen møter vi den unge fransk-arabisk kvinnen Neila Salah (spilt av Camélia Jordana) som kommer fra en fattig familie, og som ønsker å utdanne seg til jurist. Hun er ikke så "smart" kledd som sine medelever og hun forstår heller ikke alltid de sosiale kodene, og dette legger den fordomsfulle og rasistiske foreleseren Pierre Mazard (spilt av Daniel Auteuil) merke til. Hun blir raskt hans offer, som han håner fra podiet. Riktignok forkledd som generaliserende uttalelser om arabiske innvandrere i Frankrike, men likevel aldri til å misforstå. Mazards uttalelser er til tider så drøye at studentene begynner å ta ham opp på video med mobiltelefonene sine, og klager ham inn til universitetsledelsen. Dekanen tvinger Mazard til å bli Neila Salahs veileder. Filmen handler om hvordan forholdet mellom de to utvikler seg, og hva det gjør med Mazards holdninger til Neila spesielt og arabere generelt. Skuespillerprestasjonene i denne filmen er flotte, og tematikken i filmen er svært interessant. Filmen hadde Norgespremiere i mai tidligere i år, og DVD´en har vært i salg en stund. Anbefales! "Last men in Aleppo" (Regissør: Firas Fayyad) - 2017 (spilletid: 1 t 44 min.) Dette er en dokumentar om den syriske borgerkrigen. Regissøren fulgte borgerkrigen slik den utspant seg i Aleppo, over en treårsperiode, men kun en liten del av opptakene ble brukt til å lage denne filmen. I denne dokumentaren kommer vi tett på hvor grusom krig er, og hvordan sivilbefolkningen opplever at byen deres blir bombet sønder og sammen. Vi følger White Helmets, en gjeng med frivillige, som graver frem døde og levende i ruinene etter bombeangrep. Ofte er svært små barn involvert. Det er en kamp om tiden, der de også setter sine egne liv på spill. På tross av alle grusomhetene forsøker menneskene som lever der å leve normale liv, og de nekter å forlate Aleppo, hvor de har bodd i generasjoner. Filmen ble nominert til Oscar i kategorien beste dokumentarfilm i 2017. Denne filmen har aldri blitt vist på norske kinoer, men DVDen har vært i salg en stund. Den gjør et sterkt inntrykk og er ikke for sarte sjeler. Tårene kom - særlig når døde barn ble gravd frem fra ruinene. Anbefales! "Tulip Fever" (regissør: Justin Chadwick) - 2017 (spilletid: 1 t 47 min.) Handlingen i denne filmen finner sted I Amsterdam under tulipanfeberen på midten av 16. hundretallet. Dette var tider da de som hadde penger, spekulerte på tulipanmarkedet og bød uhyrlige summer for spesielt sjeldne tulipaner. Noen ble ustyrtelig rike, mens andre satset gård og grunn og tapte alt de eide. Til slutt måtte myndighetene regulere handelen, og forbød tulipanauksjoner. Dermed forsvant bunnen ut av hele markedet, og også de som hadde tjent store penger, tapte alt. Med dette som bakteppe følger vi unge og vakre Sophia, som er foreldreløs. Hun giftes bort til den betydelig eldre Cornelis, for at familien skal kunne skaffe penger til resten av familien. Ekteskapet er ikke lykkelig, selv om Cornelis elsker henne og dyrker skjønnheten hennes. En dag hyrer Cornelis inn en ung maler, som skal male et portrett av ham og kona. Han skjønner ikke før det er for sent at dette skal endre deres liv for alltid. Sophia og Jan forelsker seg nemlig i hverandre, og planlegger til slutt å rømme til Vest-Indien sammen. Det skal imidlertid ikke bli enkelt, for det er mange som har kryssende interesser og som kommer i deres vei. Det bygger seg opp til et plott som er så intrikat at man skal holde tunga rimelig rett i munnen for å få med seg alt. Vakker og umulig kjærlighet har til alle tider gjort seg godt både i litteraturen og på film. Denne filmen, som er basert på Deborah Moggach og Tom Stoppards roman med samme navn, er intet unntak. Denne filmen byr på god underholdning, samtidig som det historiske bakteppet er meget interessant og ikke minst lærerikt. Selv om man kan kjenne på at noe av historien kan bli en smule banal, nøler jeg likevel ikke med å anbefale filmen. "Den 12. mann" (Regissør: Harald Zwart) - 2017 (spilletid: 2 t 15 min.) Dette er en av de filmene jeg gjerne skulle ha sett på kino, men dessverre aldri rakk. Jeg kom over den på en flyvning til USA tidligere i høst, men vet også at den for lengst er kommet på DVD. Jan Baalsrud (f. 1917 d. 1988) var fenrik i Kompani Linge, som under krigen opererte fra Shetland. Baalsrud er mest kjent for sin flukt fra tyskerne våren 1943, og dette er det både skrevet mange bøker og laget mange filmer om. Baalsrud og 11 andre kom i land ved Rebbenesøya i Kalsøy kommune med fiskeskøyta MS "Bratholm I" fra Shetland våren 1943. Planen var å utføre sabotasje mot tyske militæranlegg. Mannskapet ble imidlertid angrepet av tyske soldater. Alle unntatt Baalsrud ble enten drept eller tatt til fange. Denne filmen handler om Baalsruds heroiske flukt fra tyskerne under nesten helt umulige forhold. I motsetning til i tidligere filmer og bøker, fokuseres det her mye på hjelpernes innsats. Uten dem hadde Baalsrud aldri berget livet. Hjelperne satte sine egne liv i fare ved å hjelpe ham. Underveis forstår vi at mye av motivasjonen for dette var et dypt ønske om å bety noe, gjøre en innsats selv og bidra til at tyskerne møtte motstand. Baalsrud ble et symbol på at det nyttet! Ved å sørge for hans overlevelse, sikret man også nordmenns tro på at det var et håp om at krigens elendighet en dag skulle ta slutt. Her er det flotte skuespillerprestasjoner! Thomas Gullestad spiller Jan Baalsrud med troverdighet og innlevelse. Det gjør også Jonathan Rhys-Meyers i rollen sturmbannführer Kurt Stage! Vi får dessuten et solid innblikk i hva det vil si å være på rømmen i en iskald og karrig norsk natur. Anbefales! "The Mercy" (Regissør: James Marsh) - 2017 (spilletid: 1 t 41 min.) I denne filmen fortelles den sanne historien om amatørseileren Donald Crowhurst (f. 1932 d. 1969), som la ut på en jordomseiling helt alene for å vinne The Sunday Times Golden Globe Race i 1968. Vi følger Crowhurst (spilt av Colin Firth) og hans forberedelser til race´et. Alle rundt ham er skeptisk til at han vil klare dette, og hans kone Clare (spilt av Rachel Weisz) er kanskje den sterkeste motstanderen. Samtidig vet hun at når mannen hennes først har satt seg noe i hodet, gir han seg ikke. Det hun ikke vet, er at han har satt hus og heim på spill for å få sponsorer til å melde seg ... Den ene tidsfristen etter den andre brytes, og til slutt tar Crowhurst en sjefsbeslutning. Han fastsetter startdato - koste hva det koste vil. Det han ikke skjønner før han er i gang med seilaset, er at båten egentlig ikke er ferdig. Derfor utsettes han for det ene uhellet etter det andre. Han skjønner at han aldri vil klare å gjennomføre turen, og så begynner han et spill der han later som om han har kommet lenger enn han faktisk er. Han satser på at han ikke skal komme først i mål, og at hans skipslogg derfor aldri vil bli gransket. Men så backer den ene konkurrenten etter den andre ut, og kun han er igjen. Da skjønner han at slaget er tapt ... Hjemme sitter alle og venter på at han skal vinne, inntil ingen hører noe mer fra ham. Hva har skjedd? Colin Firth gjør en fabelaktig rolletolkning av Donald Crowhurst´ fånyttes kamp mot naturkreftene. Dramaet er intenst, og man kjenner på kroppen hva naturkreftene gjør med Crowhurst og båten hans. Dessuten får filmen en til å tenke på hva omverdenens forventninger kan gjøre med et menneske. Særlig når det ikke er lov å gi seg i tide ... Her finnes det ingen nåde (eller mercy) ... Filmen har ikke gått på norske kinoer, men er tilgjengelig på DVD. Anbefales! "Shepherds and Butchers" (Regissør: Oliver Schmitz) - 2016 (spilletid 1 t 43 min.) Denne filmen har ikke gått på norske kinoer, og det undrer meg faktisk! Filmen er heldigvis tilgjengelig på DVD. Bare for å ha presisert det: filmen er helt fabelaktig, og tematikken får en virkelig til å tenke! Dessuten er Steve Coogan i rollen som forsvareren John Weber og Andrea Risenborough som aktoren Kathleen Murray helt mesterlig! Vi befinner oss i Sør-Afrika og hvor apartheid lever i "beste" velgående. Leon Labuschagne har fått jobb som fengselsvakt. Han må overvære den ene henrettelsen etter den andre, og vi kjenner på at han trenger psykiatrisk hjelp. Matchomiljøet i fengselet tillater imidlertid ikke tegn til svakhet, så han stenger alle følelsene inne. En dag ender Leon opp med å skyte syv fargede menn. Det hele ser ut som en kaldblodig vendetta. Leon forhåndsdømmes av offentligheten, og saken hans synes håpløs - særlig fordi han ikke er i stand til å sette ord på hva som skjedde. Han husker ingenting. Advokaten John Weber har lite å gjøre, og han tar på seg den håpløse saken. Nokså snart blir han imidlertid svært fascinert av Leons skjebne, og han begynner å grave dypere i hans bakgrunn. Er det mulig å bli så traumatisert av alle henrettelsene, som aldri har blitt bearbeidet, at man kan reagere nærmest automatisk på en oppfattet fare og så skyte uten at dette var en bevisst og villet handling? Kan man være både hyrde og slakter? Dette ønsker Weber å komme til bunns i. Filmen er basert på en sann historie, og på en nettside kunne jeg lese at denne rettssaken inspirerte til avskaffelse av dødsstraff i Sør-Afrika. Anbefales!

Mammut-salget 15. - 27. februar 2016 - mine anbefalinger Tidligere denne uka dumpet Mammut-salg-katalogen ned i postkassen min, og det er alltid forbundet med stor spenning å finne ut om det er noen godbiter jeg har gått glipp av i løpet av de par siste årene. Som regel må jeg konstatere at jeg har fått med meg det meste av det som interesserer meg, men innimellom finner jeg alltid noe. Jeg har en tradisjon for å anbefale bøker fra salget her på bloggen min, og det gjør jeg med stor glede også i år. Boksalget starter den 15. februar og varer til 27. februar, men det er allerede nå mulig å forhåndsbestille de bøkene man ønsker. Nedenfor følger mine boktips, med linker til mine bokanmeldelser. Så får det bli opp til enhver å vurdere om tipsene mine har relevans. Jeg har tatt med nummeret på aktuelle bøker fra salgskatalogen, slik at det skal være enklere å finne disse på salget i fall dette skulle være av interesse. (Jeg har kun tatt med bøker jeg anbefaler varmt i dette innlegget.) Bok nr. 4 - Lena Andersson: "Rettsstridig forføyning - En roman om kjærlighet" "Rettstridig forføyning" er første bok i en serie på to, og den handler om å elske feil person. Her fortelles en litt annerledes historie om en forelskelse, hvor kvinnen som elsker feil mann går mye lenger enn de fleste andre ville ha drømt om å gjøre. Handler det her om virkelig stor kjærlighet? Kan det i det hele tatt være tale om stor kjærlighet når det bare er den ene som elsker, mens den andre ikke gjengjelder følelsene? Styrken ved denne boka er at den aldri glir over i det banale eller klisjefylte, og at den faktisk også er ganske morsom og fornøyelig. Bok nr. 8 - Kate Atkinson: "Liv etter liv" Hva om vi fikk flere sjanser i livet til å gjøre om på valg som har vist seg å være feil for oss? I "Liv etter liv" utforsker Kate Atkinson dette i sin ytterste konsekvens. Har vi evne til å treffe frie valg, eller er vi viljeløse ofre for skjebnens makt? Handler det om flaks eller uflaks i livene våre? Hva får oss noen ganger til å snu i siste liten, for så å erfare at dersom vi hadde fortsatt, ville vi forulykket og blitt drept? Kate Atkinsons bok er virkelig tankevekkende på mange plan! I boka hennes, hvor mye av handlingen foregår under andre verdenskrig, følger vi hovedpersonene gjennom bomberegn i hhv. London og Berlin. Litterært holder boka en høy standard, og historien er meget original og inneholder mange overraskelser. En pageturner! Bok nr. 15 - Rune Christiansen: "Ensomheten i Lydia Ernemans liv" Dramatikken i "Ensomheten i Lydia Ernemans liv" er først og fremst på det indre planet, og handler dypest sett om hva som gir livet mening. Hva gjør mennesker generelt og Lydia Erneman spesielt, lykkelig? I denne boka har forfatteren skapt stemninger som er nesten magiske, kanskje særlig fordi de er distanserte og nære på samme tid. Setningen er vakre, og boka er rett og slett en perle! Rune Christiansen mottok Brageprisen for denne boka i 2014. Han besøkte Litteraturhuset i Oslo den 28. januar 2015, og jeg var der. Bok nr. 23 - Cecilie Enger: "Mors gaver" Det er jo så populært å skrive romaner med selvbiografiske trekk, og det har også Cecilie Enger gjort i "Mors gaver". Det hele startet med at moren fikk Alzheimer og endte på sykehjem. I den forbindelse måtte hun og familien avvikle barndomshjemmet, og da kom hun over en skrivebok med opptegnelser over gaver som var gitt og mottatt i årenes løp. Gjennomgangen av gavelistene blir en reise tilbake i tid, i Norges nære historie. Cecilie Enger skriver på en måte som får hennes egen historie til å fremstå mer allmenngyldig, noe alle kan kjenne seg igjen i og relatere seg til. Hun skriver lett og ledig, og med få, presise ord fanger hun inn mennesker, stemninger og tidskoloritt. Hun mottok Bokhandlerprisen 2013 for denne boka. Bok nr. 27 - Péter Esterházy: "Hjertets hjelpeverb" Péter Esterházy regnes som en av Ungarns største forfattere, og det kan være greit å kjenne hans familiehistorie før man gir seg i kast med hans forfatterskap. Esterházy-familien var inntil 2. verdenskrig en velstående jødisk familie, som mistet alle sine eiendeler og ble forvist da nazistene inntok landet. "Hjertets hjelpeverb" er en kortroman på 89 sider, som handler om morens død. Fortellerstemmene veksler gjennom boka, og dette gjør den til en høyst bemerkelsesverdig roman. Selv har jeg aldri lest maken! Dersom du er en kresen leser og er ute etter en helt spesiell leseropplevelse, kan dette være boka for deg! Bok nr. 25 - Eivind Hofstad Evjemo: "Velkommen til oss" Dette er en bok som handler om ubearbeidet sorg. En sorg som kommer helt i skyggen av den landesorgen som rammet Norge i forbindelse med 22. juli 2011. Samtidig må jeg understreke at dette ikke er en 22. juli-bok, i fall noen skulle tro det. I vår kultur mangler vi sorg-ritualer, og dette gjør oss på et vis til "analfabeter" når vi opplever at andre er i sterk sorg. Hva skal vi si, uten å virke påtrengende? Hvordan kan vi overvinne vår egen frykt for ikke å si "de riktige tingene" overfor andre som er i sorg? Evjemo skriver godt og uten store fakter, og han klarer å formidle stemninger og følelser på en moden og reflektert måte. Bok nr. 50 - Edvard Hoem: "Slåttekar i himmelen" "Slåttekar i himmelen" er første bok i en serie om Edvard Hoems utvandrede familie til hhv. Amerika og Canada. I denne boka blir vi kjent med Nesje, oldefaren til Hoem. Han hadde fire sønner, som alle reiste sin vei etter hvert. Hvordan var det å miste alle barna, de som var satt til jorden for å ta seg av dem når Nesje og kona Serianna ble gamle? Edvard Hoem skriver fletta av de fleste nålevende norske forfattere, og hans nisje har nærmest blitt å skrive om sin egen slekt. Historiene baserer han på virkelige hendelser, mens han dikter seg inn i livene til folk. Det gjør han godt! Rett før jul 2015 kom den andre boka i denne serien - "Bror din på prærien" - og jeg er veldig sikker på at det kommer flere bøker i denne serien! Hoem var på Litteraturhuset i Oslo den 4. februar 2015, og jeg var der. Bok nr. 53 - Siri Hustvedt: "Denne flammende verden" Siri Hustvedt (gift med Paul Auster) har i "Denne flammende verden" anlagt en kompleks roman, hvis historie er så original at jeg knapt har opplevd maken. Her møter vi en kvinne som går ukonvensjonelle veier for å fremme sin kunst, og som bruker stråmenn for å bevise at menns kunst verdsettes høyere enn kvinners kunst. Dessverre møter hovedpersonen en grådig mannsverden, og til slutt faller hun ganske enkelt også for eget grep. Kanskje mest av alt fordi hun var for naiv ... Romanen spenner over mange temaer, og denne boka krever virkelig sin leser! Når man først knekker koden på boka, er det fornøyelig lesning - fra ende til annen! Bok nr. 72 - Nadia Mohamed: "De tapte sjelers land" Bakteppet i "De tapte sjelers land" er utbruddet av borgerkrigen i Hargeisa i 1988, og vi følger tre ulike kvinner og deres skjebner i tiden som følger. Persongalleriet er svært troverdig beskrevet, og litterært holder denne boka en høy standard. Ingenting pakkes inn, og brutaliteten og råskapen presenteres på en slik måte at man kjenner smerten på kroppen, uten at boka noen gang blir sentimental eller en tåreperse. Det er spennende å få innblikk i Somalias nære historie, hvor det først og fremst er fokus på krigens meningsløshet, ikke hvilken side i konflikten som har rett eller feil. Bok nr. 76 - Haruki Murakami: Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilgrimsår Få japanske forfattere har oppnådd å nå ut til så mange begeistrede lesere som Haruki Murakami! Bøkene hans kjennetegnes ved en helt særegen japansk magisk realisme, skjønt akkurat denne boka er vel mer realistisk enn egentlig magisk. I denne romanen drodler Murakami rundt det evige spørsmålet om hvordan man kan finne seg selv og om evnen til å elske et annet menneske. Nok en gang er fremmedgjorthet et tema, og om å ta oppgjør med fortiden. Det handler om å ha et sted å dra, å ha et mål, våge å slippe noen innpå seg og om å føle seg skyldig selv når man er uskyldig. Bok nr. 84 - Tove Nilsen: "Konge i snø" Tove Nilsen er en forfatter som er godt kjent for de fleste, og det går ikke umerket hen når hun kommer ut med en ny bok. Hun har skrevet selvbiografiske bøker tidligere, men i "Konge i snø" går hun en hel del skritt lenger. Her får vi nemlig vite mer om bakgrunnen hennes, blant annet om hennes helt spesielle dysfunksjonelle familie. Her får vi høre om bestefaren som pga. en utroskapshistorie for evig var bortvist fra spisebordet og måtte innta sine måltider på soverommet, om den drikkfeldige faren og om moren som helst så at datteren ikke elsket sin far ... Alt er fremstilt usentimentalt og distansert, men likevel på en slik måte at det er blitt en lesverdig bok av det hele. Tove Nilsen var på Litteraturhuset den 4, februar 2015, og jeg var der. Bok nr. 95 - Anne B. Ragde: "Jeg har et teppe i tusen farger" I denne boka forteller Anne B. Ragde om forholdet sitt til moren, som aldri var av A4-typen. Gjennom oppturer og nedturer på 1960- og 1970-tallet følger vi moren og datteren. Dårlig økonomi var et stikkord, men selv om det var dårlig stelt på matfronten, var moren en kløpper til å få maten til å se både smakfull og lekker ut. Det som gjør mest inntrykk i denne boka er forfatterens ømme og kjærlige fremstillingen av en mor som var alt annet enn enkel å forholde seg til. Vi følger dem helt til moren lå på det siste og ikke fikk den behandlingen Ragde mener at hun burde ha fått. Boka er både interessant og fornøyelig, og innimellom også trist. Bok nr. 96 - Lars Ramslie: "Liten fugl - Mors bok, en sang om skog og korn" Denne boka er ment som starten på i alt fire bøker, og selv mener jeg at den har fått altfor lite oppmerksomhet. Den handler om en mors grenseoverskridende omsorg, av det ødeleggende slaget. Der "mor mener så godt", men egentlig kun tenker på sine egne behov ... Her snakker vi om en mor som blomstrer når datteren visner, mens hver fiber i kroppen hennes er i helspenn når jenta "lever". Er mor ond eller god? Og hva er eventuelt verst - den bevisst villede onde handlingen, eller den fordekte "gode hensikt"? Denne boka er perfekt for lesesirkler og særoppgaver i norsk, fordi det er mye å diskutere og grave seg ned i her. Hva er hva? Bok nr. 98 - Tore Renberg: "Angrep fra alle kanter" Dette er den andre boka i Hillevåg-triologien (eller Texas-serien som forfatteren selv kaller den). "Vi ses i morgen" het den første boka. Boka dekker tre dager i Hillevåg-gjengens liv. Flyttebyrået de driver er egentlig bare et skalkeskjul for kriminell virksomhet som innbrudd og torpedooppdrag. Her møter vi Rudi, som har ADHD, Chessi som er gravid, psykopaten Tong som nettopp har kommet ut fra fengsel, Jani som prøver å holde styr på alle gjengmedlemmene, den vakre barnehjemsgutten Daniel, som er en katastrofe for kvinner å komme borti, og guttene Rikki og Ben som har rømt hjemmefra. Man blir uendelig glad i det dysfunksjonelle persongalleriet, og det er bare å glede seg til bok nr. 3 i serien. Det kan ikke være lenge før den kommer nå ... Bok nr. 108 - Donna Tartt: "Stillitsen" Når man skal gi seg i kast med en bok som er ca. 850 sider lang, stiller jeg et grunnleggende vilkår som jeg ikke firer en tomme på: boka må være mer enn bare middels god. Aller helst bør den være knakende god! "Stillitsen" er en slik bok! Den er ikke en side for lang! Vi følger den unge gutten Theo som under et terrorangrep på Metropolitan Museum i New York mister sin mor. Før han forlater bygningen, stjeler han med seg "Stillitsen", et mesterverk av den nederlandske maleren Carel Fabritius. Å bli morløs når man har en egentlig nokså ubrukelig far, er ingen spøk, og det er mye godt dette boka handler om. For alt faren ønsker er å få kloa i arven hans, slik at han kan fortsette sitt forfyllede liv, og spille bort pengene ... Bok nr. 109 og 110 - Carl Frode Tiller: "Innsirkling" 1 og 2 De to første bøkene i Carl Frode Tilles Innsirkling-triologi er nå tilgjengelig på Mammut-salget. Har du ikke rukket å lese disse bøkene, er det virkelig på tide! Dette er nemlig noen av de beste bøkene som er skrevet av norske nålevende forfattere. David har angivelig hukommelsestap. og har invitert vennene til å skrive brev til ham slik at han skal få minnene sine tilbake. Det store spørsmålet er om dette er reelt eller et kunstprosjekt. I bok etter bok sirkles David inn, og det er noen fascinerende portretter av dem som har stått i forbindelse med ham, som tegnes. Tiller var på Litteraturhuset den 10. september 2014, og jeg var der. Bok nr. 119 - Hanne Ørstavik: "På terrassen i mørket" Denne boka handler om en dyp,dyp kjærlighetssorg av den typen man nesten dør av. Hovedpersonen har brutt med mannen hun de siste to årene har hatt et ødeleggende forhold med, som nesten har ført til at hun mistet seg selv. Hun bestemmer seg for å reise bort, og for å komme over sorgen begynner hun som eskortepike. På den måten prøver hun å isolere følelsene fra det seksuelle. Uansett hva hun gjør, er nissen med på lasset. Kanskje fordi elskeren hun ønsker å skyve fra seg, ikke lar henne være i fred? Dette er en vakker og tankevekkende bok, som jeg anbefaler varmt. Bok nr. 344 - Marte Michelet: "Den største forbrytelsen" I denne boka skriver Marte Michelet om den skammelige behandlingen som ble jødene til del i Norge. Her ble nemlig lite gjort for å redde jødene fra deportasjon til Tyskland, der svært få overlevde. Dette er rystende lesning på mange plan! Gjennom sitt bokprosjekt har Marte Michelet brakt frem i lyset en del av historien som tidligere har vært tildekket, og dette er grundig dokumentert. Hun har levendegjort mange menneskeskjebner på en slik måte at det er umulig å sitte uberørt tilbake. Spørsmålet man må stille seg etter å ha lest en bok som dette er: hvor mye mer er tildekket i historiebøkene våre? Bok nr. 365 - Fredrik Græsvik: "Den tapte krigen - Norge i Afghanistan" Hva var det som gjorde at Norge valgte å delta i den håpløse krigen i Afghanistan, og hvorfor kunne det aldri gå bra? I "Den tapte krigen" tegner Fredrik Græsvik det store bildet av krigen, og med et særskilt blikk på Norges bidrag. I alt 12 nordmenn ble drept i Afghanistan, og 10 av disse var soldater. Græsvik har gjort et solid stykke arbeid i denne boka, som kommer til å bli stående som et referanseverk i lang tid. Jeg skulle ønske at vi hadde sett mer av denne type dybdejournalistikk i norske medier! Her er nyansene, balansen, analysene og klokskapen med! Bok nr. 367 - Carsten Jensen og Anders Sømme Hammer: "Alt dette kunne vært unngått" Dette er enda en bok om Afghanistan, men med en helt annen vinkling enn Fredrik Græsviks bok. Her får vi nemlig innblikk i Afghanistans historie, og hvor Afghanistan står i dag, etter årtier med krig og atter krig. Forfatterne later ikke som de forstår alt, men inntar en spørrende og nyskjerrig holdning. Konklusjonene overlater de til andre å trekke - i den grad dette er mulig for noen i det hele tatt ... Krigen var og ble en fiasko, og det er større grunn til å frykte terror i dag enn den gangen Afghanistan ble invadert for å knekke Taliban og al-Qaida. Dette er en må-lese-bok for alle som ønsker å forstå Afghanistan litt bedre! Bok nr. 417 - Thomas Vestgården og Sigmund Aas: "Skammens historie" I forbindelse med Grunnlovens 200 årsjubileum kom det ut mange flotte bøker. "Skammens historie" er en annen historie, nemlig om det vi helst ikke ønsker å være bekjent av. Her får vi nemlig nærmere kjennskap til jødeparagrafen, tvangssteriliseringen av romani-folket, behandlingen av kvener og samer, behandlingen av barna på Bastøy guttehjem, lobotomiens historie, sensur av samfunnskritisk og erotisk litteratur, det skammelige rettsoppgjøret etter krigen, ulovlig overvåkning av folk, justismord og politivold, barnevernets historie m.v. Dette er en av de mest spennende norske historiebøkene jeg har lest! Anbefales! Bok nr. 455 - Walter Mischel: "Marshmallowtesten - nøkkelen til viljestyrke" De fleste som har syslet med psykologi, ledelse, coaching og selutvikling, har hørt om Marshmallow-testen. I denne boka får vi høre mer om denne testen fra mannen som sto bak, Walter Mischel. Våre liv er summen av en hel masse valg, og da er det jo veldig spennende å finne ut hvordan vi kan få enda mer ut av våre liv. Manglende selvkontroll har nemlig ødelagt mer enn ett liv ... Denne boka burde vært pensum for alle som jobber med barn. Selv synes jeg det er sørgelig at kognitiv atferdsterapi ikke har bredere tilslutning i psykolog-standen i Norge. Her har vi faktisk mye å lære av amerikanerne! Bok nr. 456 - Agnes Ravatn: "Operasjon sjølvdisiplin" Denne boka består av en artikkelserie som tidligere har vært trykket i Dag og Tid. Mange av temaene i boka har faktisk klare paralleller til Walter Mischels bok om Marshmallowtesten, men med den klare forskjell at der Mischel snakker om de ulike begrepene som en realitet man må forholde seg seriøst til, der radbrekker Ravatn de samme begrepene, og får oss til å hyle av latter. Boka er fornøyelig og fandenivoldsk om hvordan du kan overleve i en verden full av fristelser, der selv den flinkeste blant oss kan gå seg fullstendig vill. "For deg som ein gong hadde ei lys framtid, men som no er ein interenettavhengig, nevrotisk, dvask og ulykkeleg tufs i tidsklemme" - løp og kjøp! Bok nr. 470 - Kristian Løvås: "Hormonbalansen" Her finner du alt du noen sinne kommer til å lure på om hormoner - ført i pennen av en spesialist i indremedisin og endokrinologi! Introen er at "Det gode liv er å være i balanse!" Og her er spiller hormonene en avgjørende rolle i livene våre. Hvilken betydningen har dette i forhold til forbrenning, apetitt og overvekt, stress, ro og energi? Vi få vite om betydningen av moderasjon og at alt hjelper hva gjelder mosjon. Dessuten kommer vi ingen vei ved å frasi oss ansvaret for egen helse. "Finn dine stressorer og knus dem", sier Løvås. Den gode balansen handler om hormonbalansen, og alle som ønsker mer kunnskap om dette, bør lese denne boka! Jeg håper at noen av mine boktips for Mammutsalget 2016 her på bloggen vil komme til nytte! Og så er det hyggelig om du som leser dette, forteller meg noe om hvilke bøker du har tenkt å kjøpe? Hvis du i tillegg har noen gode boktips, mottas dette med takk!

Spennende kvinnelig forfatter fra Sør-Afrika! Som bokblogger får jeg av og til spørsmål fra diverse forlag om jeg er interessert i å lese en spesiell bok. Det er selvsagt opp til meg både om jeg takker ja og om jeg til syvende og sist velger å skrive om aktuelle bok. Min integritet vokter jeg strengt, fordi det er dette som gir meg troverdighet som blogger. Mine lesere skal være trygge på at jeg skriver det jeg mener, og at jeg aldri er "kjøpt og betalt" av noen eller at jeg driver med "snillisme" i noen form. Det fine med å få spørsmål om spesielle bøker, særlig fra forlag som faktisk har satt seg inn i hvilke bøker jeg jevnt over interesserer meg for (fordi det er disse jeg skriver om), er at dette fører til at jeg kommer borti bøker jeg kanskje ikke helt uten videre hadde funnet frem til selv. Dette gjelder særlig bøker som i tillegg ikke har fått så mange anmeldelser fra de profesjonelle anmelderne. Det er jo ikke til å komme forbi at jeg henter en del inspirasjon fra kultursidene i en del aviser. Spesielt gjelder det i perioder hvor jeg er litt bakpå med å følge med selv, og ikke får lest så mye som jeg hadde ønsket. Og der er jeg dessverre for tiden ... "Menssmerter" er en slik bemerkelsesverdig bok som jeg kanskje hadde kommet til å gå forbi (eller prioritert bort), om det ikke var for at jeg ble spurt om jeg var interessert i boka og måtte vurdere dette spesielt. Da skjønte jeg at dette var en bok jeg bare måtte lese. Jeg interesserer meg jo veldig for å bli bedre kjent med andre kulturer, og i den forbindelse er både litteratur, filmer og reiser viktige brobyggere. Dessuten liker jeg spesielt godt å få med meg kvinneperspektivene - kanskje fordi disse perspektivene er mer åpne, byr mer på seg selv og åpner opp for det som ligger bak fasadene. Jeg hadde aldri hørt om Kopano Matlwa (f. 1985) før jeg fikk hennes siste roman - "Menssmerter" - i hendene. Matlwa debuterte som forfatter i 2007 med boka "Coconut", og hennes andre bok - "Spilt Milk" - kom i 2010. "Period Pain" kom i 2017, og på norsk som "Menssmerter" i 2018. Romanene hennes handler om forhold som har med klasse, rase, kjønn, makt og kolonisering å gjøre. Det handler om Born Free-generasjonen i Sør-Afrika, som har vokst opp etter at apartheid ble opphevet. Matlwa er utdannet lege, slik også hovedpersonen Masechaba er i romanen "Menssmerter". "De sier at vi alltid kommer til å være lykkelige i himmelen. Vi gråter ikke. Vi føler ikke noe smerte, vi er ikke redde, vi kommer aldri til å bli bekymret. Alt er helt fullkomment. Jeg sa en gang i bibelgruppe mi at jeg synes dette var vanskelig å forestille seg. Bare tanken på det var utmattende, som en fest som aldri tar slutt. Jeg hadde begynt å bekymre meg for at jeg ikke skulle greie å holde ut himmelen, at jeg ikke ville passe sammen med alle de overstadige menneskene. Men kona til Fader Joshua sa jeg burde forestille meg sist jeg følte meg tvers igjennom lykkelig og full av fryd. Sånn vil himmelen være, bare fastfrosset til evig tid." (side 13) Masechaba har vokst opp i en svært religiøs familie. Alt i livet hennes endres da hun får mensen. Siden skal alt blodet, som kommer absolutt hele tiden, føre til at hun ønsker å fjerne livmoren. Blodet tar fra henne gleden ved å være ung, muligheten til å gå i en hvit bukse, ja til å leve et fritt og ubekymret liv. Hun må stadig på sykehuset for å få blodoverføringer. Til slutt får hun omsider gjennomført en endometrieablasjon (fjerning av livmorslimhinnen). Drømmen er å bli lege, og det blir Masechaba. Hun flytter sammen med Nyasha fra Zimbabwe, og dette vennskapet skal få veldig mye å si for hennes videre utvikling. Nyasha er nemlig svært politisk bevisst, og dette kommer på spissen i en tid der fremmedfrykten vokser og fører til voldeligheter i gatene. Fremmedfrykten rammer også afrikanere fra andre afrikanske land. Å bli lege er heller ikke helt slik hun hadde sett for seg. "Paradoksalt nok syntes jeg synd på meg selv da blødningene tok slutt. Det hadde vært min torn i kjødet, den byrden som var min egen, tunge bør å bære. Selv om jeg aldri kunne gå noe sted uten en pakke bind og en eske tamponger, ble de mine trofaste følgesvenner, mine lojale barndomsvenner. Så da den vanvittige blødningen sluttet, innså jeg at jeg ikke lenger hadde noen grunn til ikke å ta på meg en hvit sommerkjole og gå ut i verden. Det var ingen unnskyldning for ikke å løpe, danse, fly. Men jeg var redd. Hva om vingene løsnet og minibindet skled ned langs låret mitt, og jeg falt? Hva om jeg glemte å være forsiktig, glemte å sjekke mens jeg hadde det moro? Men sammen med Nyasha ble jeg modig. Hun var så tøff, så morsom, så direkte. Rundt henne var det ingenting som virket umulig. Livmoren hennes var helt inntørket, for hun hadde fått satt inn hormonspiral med en gang hun begynte å jobbe. Hun forklarte det sånn at hun ikke ville at noe sånt tull skulle komme i veien for henne." (side 47) Så blir Masecheba voldtatt ... Ikke bare av en mann, men av tre ... Hun trenger Nyasha mer enn noen sinne, men venninnen blir borte for henne. Masecheba undres over hvorfor nettopp hun ble voldtatt. Hun som trodde at hun var spesiell, usårlig, utvalgt ... "Jeg er bare et nummer i den sørafrikanske voldtektsstatistikken. Det er ingenting usedvanlig ved min opplevelse, det skjer overalt, hver dag. Det spiller ingen rolle at jeg er høyt utdannet, lege, at jeg startet en underskriftskampanje som kom i avisen. Jeg har en skjede. Det er det eneste som teller." (side 134) Ingen kvinner er beskyttet mot voldtekter - uansett status, yrke eller etnisk tilhørighet. Masecheba ble attpåtil voldtatt mens hun var som jobb som lege, og det av mennesker (dvs. menn) hun hadde rundt seg i det daglige. Gjennom å beskrive det hele slik hun gjør, får hun svært tydelig frem at dette skjer overalt, også der du minst av alt ville ha ventet det. Det er dette som er det store problemet - at det er så alminnelig. Det fører til at kvinnene i dette samfunnet er uendelig sårbare, og aldri virkelig kan verge seg mot det. På toppen av det hele utsettes hun nærmest for kryssforhør fra andre kvinner, som aller helst vil høre at hun gjorde en feil - en feil som førte til at nettopp hun ble valgt som offer for en massevoldtekt. Masecheba skjønner frykten deres, og hun forteller dem de løgnene hun vet vil ta ned deres egen frykt. Nemlig at det jo var hennes skyld at dette skjedde, at dersom hun hadde opptrådt annerledes ville ingenting av dette skjedd. Dermed kan de føle seg trygge for at de ikke kommer til å lide den samme skjebnen som henne. Men det er en falsk trygghet, et selvbedrag. "Menssmerter" er en drivende godt skrevet roman, som er ypperlig oversatt (så langt jeg klarer å bedømme) av Bente Klinge. Masecheba er romanens jeg-person, og fortellergrepet er dagbokformen, men uten at nedtegnelsene er datert eller delt opp etter en tidsakse. Dermed glir de beskrevne hendelsene sømløst over i hverandre, og hvor det også er satt av mye plass til refleksjoner og analyser av det som skjer underveis. Kvinnens kristne oppvekst gjør at hun flere ganger lurer på om hun straffes fordi hun har vært for glad, for intens eller for ubekymret - og at dette har sin pris. Det var jo slik kristendommen ble praktisert her til lands også for noen tiår siden ... Vi blir også presentert for et Sør-Afrika og et sykehusvesen, der de mest elementære ting mangler. Det er en stor påkjenning å være lege og erfare at man ikke klarer å hjelpe alle, rett og slett fordi både personalmessige og utstyrsmessige ressurser mangler. Slik blir romanen også bitende samfunnskritisk. Det er med andre ord mange bunner i denne tilsynelatende enkle og korte romanen. Gå ikke glipp av denne romanen! Det er nemlig ikke så ofte det kommer nye kvinnelige fortellerstemmer fra Afrika! Og i og med at forfatteren har blitt lagt godt merke til for sine to foregående romaner (se mer om dette på forlagets nettsider), håper jeg at det kommer flere oversettelser av bøkene hennes! Utgitt: 2017 Originaltittel: Period Pain/Evening Primrose Utgitt i Norge: 2018 Forlag: Solum Bokvennen Oversatt: Bente Klinge Antall sider: 160 ISBN: 978-82-560-2009-6 Jeg har mottatt et leseeks. av denne boka fra forlaget Kopano Matlwa (Foto: Pontas Agency - jeg har lånt bildet av forlaget)

Stor novellekunst! William Trevor (f. 1928) er en irsk forfatter, som fremfor alt er mest kjent for sine noveller. Samtidig må det understrekes at han også har skrevet mange romaner og skuespill. Han har bodd mesteparten av sitt liv i England, men han skriver visstnok alltid om Irland og irske forhold. Trevor anses som en av Irlands viktigste nålevende forfattere, og han har skrevet en rekke prisbelønte romaner og novellesamlinger. Han regnes som en av novellekunstens store mestre, kan vi lese på bokas smussomslag. "Å jukse i canasta" er den første novellesamlingen hans som er oversatt til norsk. Fra før av er det bare romanen "Kjærlighet og sommer" som finnes på norsk. "Å jukse i canasta" inneholder 12 noveller. Felles for samtlige av novellene er at de tilsynelatende beskriver hverdagens trivialiteter, men så er det likevel noe uventet som skjer ... I "Sydamens barn" møter vi Cahal og faren som driver et bilverksted. En dag kommer det to fremmede, en mann og en kvinne, til verkstedet. De ønsker å få skyss ut til den hellige jomfru. Jomfruen skal visstnok kunne velsigne et ekteskap. Cahal kjører dem dit, og paret er henrykt. På vei tilbake kjører Cahal på noe ... "Det var da, like etter at de hadde kjørt forbi de døde trærne, at barnet kom løpende. Hun kom ut av den blå hytta og løp mot bilen. Han hadde hørt om det før, barnet ved denne veien som løp ut mot bilene. Det hadde aldri skjedd med ham selv, han hadde ikke engang sett noe barn de gangene han hadde kjørt forbi, men det ble ofte nevnt. Han kjente dunket bare et sekund etter at frontlysene hadde fanget opp den hvite kjolen ved veggen og deretter den plutselige bevegelsen til barnet som kom løpende ut. Cahal stoppet ikke. I speilet var veien blitt mørk igjen. Han så noe hvitt som lå der, men sa til seg selv at det var noe han hadde innbildt seg. I baksetet på Cortinaen fortsatte omfavnelsen ..." (side 16) Noe av den samme uhyggen fortsetter i flere av novellene, toppet av den aller siste - "Folie á Deux" - der to gutter, Anthony og Wilby, dytter en luftmadrass til sjøs, vel vitende om at hunden Jericho, som ikke innser sine egne begrensninger, vil følge etter for å hente inn madrassen. Det klarer han ikke, og han drukner der ute i sjøen ... uten at det var bølger å snakke om i det hele tatt ... Hemmeligheten som de to vennene deler, preger dem for resten av livet. "Gulfargen på luftmadrassen, som allerede var langt borte, ble utflytende på vannet, forsvant, dukket opp og forsvant så igjen, og bjeffingen tok til og ble til jamring ..." (side 212-213) William Trevors noveller rører ved noe eksistensielt, noe som utfordrer det menneskelige i oss, som skiller oss fra dyrenes verden - eller rettere: som burde skille oss fra dyrenes verden ... Når vi tror oss usett og innbilder oss at vi kan slippe unna med det, følger det oss like inn i døden ... For hvem har vi å stå til ansvar for, om ikke andre enn oss selv? Novellen "Fortrøstning" begynner slik: "Hun var en vanskelig kvinne, hadde vært et viljesterkt barn, en humørsyk, trassig ungjente med hang til sinneutbrudd; strengheten og mistenksomheten kom senere. Folk visste ikke alltid hva de gjorde, likte hester å påpeke, nølte ikke med å si akkurat hva hun mente, noe hun oftest gjorde til broren, Bartholomew. Hun var førtito nå, han tre år yngre. Hun hadde aldri giftet seg, hadde aldri villet." (side 183) Vi trekkes med fra første linje, der tonen i novellen er satt. Noen ganger er det skam og anger som er tematikken - andre ganger sorg og tilgivelse. Felles for samtlige noveller er at det er mellommenneskelige forhold som skildres og at det alltid er Irland som utgjør bakteppet. Selv om det er mye mollstemte følelser i novellene, vil jeg ikke trekke det så langt som å hevde at novellene av den grunn er dystre. Selv novellen "En ettermiddag" har på et vis noe vakkert over seg, selv om vi aner at en meget troskyldig jente er i ferd med å bli dratt inn i noe hun ikke helt skuer konsekvensene av. I den rørende tittelnovellen møter vi Mallory og hans demente kone Julie, som han har lovet å spille kort med, "uansett hva som skjer". Og spille kort gjør de hver gang han besøker henne ... "... for selv nå som hukommelsen var borte, litt mer for hver dag - barna var tatt fra henne, huset, blomsterbedene, eiendelene, klærne - var partiene i fellesstuen en virkelighet sykdommen fortsatt tillot. ... Han tok kongene og knektene, åtterne og tierne som falt på gulvet fra de fomlende fingrene hennes. Han la dem til den ene siden, det var ikke viktig hvor. Han jukset i canasta, og hun vant ..." (side 62) William Trevors "Å jukse i canasta" er etter mitt skjønn stor novellekunst! Selv har jeg veldig sans for forfattere som legger vekt på den første setningen i en novelle - en setning som får oss til å få lyst til å lese videre med en eneste gang. Dessuten liker jeg noveller som har fyndige poeng. Her innfrir Trevor til fulle. Jeg opplever også at han beskriver persongalleriet på en svært troverdig og levende måte, skarpt observerende som han er. Jeg anbefaler denne novellesamlingen varmt! Og jeg kan ikke skjønne annet enn at det må komme flere oversettelser av William Trevors bøker etter hvert! Utgitt: 2007 Originaltittel: Cheating at Canasta Utgitt på norsk: 2015 Forlag: Solum Oversatt: Hilde Lyng Antall sider: 221 ISBN: 978-82-560-1796-6 Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget Bokbloggeren Tine har skrevet om boka. William Trevor (Jeg har lånt bildet av forlaget)

Om hjemløshet i Irland Jeg er sikkert ikke den eneste som fikk med meg at antall hjemløse i Irland økte voldsomt i årene 2017/2018. Det var rett og slett ikke nok boliger nok til alle, og prisene ble presset oppover. De svakest stilte risikerte å bli stående uten tak over hodet. Det er dette filmen "Rosie" fra 2018 handler om. Ikke til å undres over at den ble kalt "The most important Irish film of the Year" da den kom! Den irske regissøren Paddy Breathnach (f. 1964) står bak filmer som "Alisa" (1994), "The Long Way Home" (1995), "Blow Dry" (2001), "Mad About Dog" (2004) og "Shrooms" (2006) - bare for å nevne noen. Jeg har ikke sett noen av filmene hans. Vi følger Rosie og hennes familie gjennom 36 timer. Hun, ektemannen og deres fire barn har nettopp mistet hjemmet sitt i Dublin. Mens ektemannen er på jobb, kjører Rosie rundt med barna og leter etter et sted å bo - om så bare for en natt eller to, inntil noe mer permanent dukker opp. I begynnelsen er hun relativt rolig, men vi aner en stigende desperasjon. Særlig etter at Lady Gaga har dukket opp i byen for å holde konsert, og alle hotellene i byen er stapp fulle ... Har de ingen familie eller venner de kan bo hos? Vel, vennene og familien bor trangt og klarer ikke å huse en familie på seks. Det får holde at hunden deres plasseres ett sted, og at venner hjelper til med å vaske klærne deres. Rosie og hennes mor er nesten ikke på talefot, og vi skjønner at det ligger en konflikt som sperrer for hjelp fra den kanten. Tre av barna går på skole, og Rosie kjører dem. Hun forsøker å skjule at familien bor i bilen, fordi hun opplever en sterk skam rundt det å ikke ha et sted å bo. Det tærer på tålmodigheten til barna, og diverse epiosoder oppstår rundt dette. Noen av scenene er såre, selv om alle i bunn og grunn gjør det de kan for å bevare den gode stemningen. Ektemannen flyr rundt på visninger i fritiden, men overalt er det mange med sterkere økonomi ... Han har heller ikke verdens mest forståelsesfulle sjef, og får derfor ikke vært noen psykisk støtte for kona mens han er på jobb. Denne filmen satte problemene rundt hjemløshet på dagsorden i Irland da den kom. Hjemløshet er jo ikke akkurat det vi først og fremst forbinder med den vestlige verden, og i alle fall ikke som noe som kan ramme hvem som helst, uten at det ligger tung problematikk (rus, psykiatri el.l.) bak. Rosie og hennes familie fremstår nemlig som en svært alminnelig familie, der både mor og far gjør alt de kan for at barna skal ha det bra. De har bare litt dårlig råd, og opplever plutselig at sikkerhetsnettet mangler fullstendig. Hvordan skal det gå med dem i et boligmarked der prisene skyter til værs, og hvor det ikke er boliger nok til alle? Tematikken i denne filmen er helt grusom. Ingenting er så eksistensielt for et menneske som det å ha tak over hodet. Her finnes det heller ikke noen umiddelbar løsning. Det er nemlig så mange som er i samme situasjon. Samtlige kjemper om et tilbud om husvære for en natt eller to, og det er ikke nok til alle ... Vi kommer svært tett inn på familien i den lille bilen, der bagasjerommet er fylt opp av søppelsekker med det aller nødvendigste. Små og store kriser oppstår. Et av barna blir mobbet på skolen fordi de andre barna mener det lukter vondt av henne ... Så må alle barna i bilen på do ... Når de en gang faktisk får tak i et hotellrom, finnes det ingen muligheter for å varme opp mat. Alle må sove i samme rom - trøtt eller ikke trøtt. Og egentlig har barna lyst til å være hos mormor, men det ønsker ikke Rosie. Ikke uten at alle kan være der sammen. Rosie er imidlertid ikke velkommen før hun sier unnskyld om noe hun har sagt om sin avdøde far ... Og når Rosie sitter i bilen - mens barna krangler i baksetet - og ringer det ene hotellet etter det andre, bare for å få det ene avslaget etter det andre slengt i fjeset, aner vi fortvilelsen. Hva skal de gjøre? Skuespillerprestasjonene i dette dramaet er gode, og tematikken er viktig. Regissøren gjør heldigvis ikke dramaet om til en tåreperse, men har et sterkt fokus på det helt konkrete i situasjonen. Det gjør at filmen fungerer som det den sikkert er ment som, nemlig som en øyeåpner inn mot det største sosiale problemet Irland sliter med for tiden - å få nok boliger til alle. Denne filmen anbefaler jeg varmt! Innspilt: 2018 Oroginaltittel: Rosie Nasjonalitet: Irland Språk: engelsk Sjanger: drama Skuespillere: Sarah Greene (Rosie), Moe Dunford (John Paul) m.fl. Spilletid: 86 min.

Mammut-salget 15. - 27. februar 2016 - mine anbefalinger Tidligere denne uka dumpet Mammut-salg-katalogen ned i postkassen min, og det er alltid forbundet med stor spenning å finne ut om det er noen godbiter jeg har gått glipp av i løpet av de par siste årene. Som regel må jeg konstatere at jeg har fått med meg det meste av det som interesserer meg, men innimellom finner jeg alltid noe. Jeg har en tradisjon for å anbefale bøker fra salget her på bloggen min, og det gjør jeg med stor glede også i år. Boksalget starter den 15. februar og varer til 27. februar, men det er allerede nå mulig å forhåndsbestille de bøkene man ønsker. Nedenfor følger mine boktips, med linker til mine bokanmeldelser. Så får det bli opp til enhver å vurdere om tipsene mine har relevans. Jeg har tatt med nummeret på aktuelle bøker fra salgskatalogen, slik at det skal være enklere å finne disse på salget i fall dette skulle være av interesse. (Jeg har kun tatt med bøker jeg anbefaler varmt i dette innlegget.) Bok nr. 4 - Lena Andersson: "Rettsstridig forføyning - En roman om kjærlighet" "Rettstridig forføyning" er første bok i en serie på to, og den handler om å elske feil person. Her fortelles en litt annerledes historie om en forelskelse, hvor kvinnen som elsker feil mann går mye lenger enn de fleste andre ville ha drømt om å gjøre. Handler det her om virkelig stor kjærlighet? Kan det i det hele tatt være tale om stor kjærlighet når det bare er den ene som elsker, mens den andre ikke gjengjelder følelsene? Styrken ved denne boka er at den aldri glir over i det banale eller klisjefylte, og at den faktisk også er ganske morsom og fornøyelig. Bok nr. 8 - Kate Atkinson: "Liv etter liv" Hva om vi fikk flere sjanser i livet til å gjøre om på valg som har vist seg å være feil for oss? I "Liv etter liv" utforsker Kate Atkinson dette i sin ytterste konsekvens. Har vi evne til å treffe frie valg, eller er vi viljeløse ofre for skjebnens makt? Handler det om flaks eller uflaks i livene våre? Hva får oss noen ganger til å snu i siste liten, for så å erfare at dersom vi hadde fortsatt, ville vi forulykket og blitt drept? Kate Atkinsons bok er virkelig tankevekkende på mange plan! I boka hennes, hvor mye av handlingen foregår under andre verdenskrig, følger vi hovedpersonene gjennom bomberegn i hhv. London og Berlin. Litterært holder boka en høy standard, og historien er meget original og inneholder mange overraskelser. En pageturner! Bok nr. 15 - Rune Christiansen: "Ensomheten i Lydia Ernemans liv" Dramatikken i "Ensomheten i Lydia Ernemans liv" er først og fremst på det indre planet, og handler dypest sett om hva som gir livet mening. Hva gjør mennesker generelt og Lydia Erneman spesielt, lykkelig? I denne boka har forfatteren skapt stemninger som er nesten magiske, kanskje særlig fordi de er distanserte og nære på samme tid. Setningen er vakre, og boka er rett og slett en perle! Rune Christiansen mottok Brageprisen for denne boka i 2014. Han besøkte Litteraturhuset i Oslo den 28. januar 2015, og jeg var der. Bok nr. 23 - Cecilie Enger: "Mors gaver" Det er jo så populært å skrive romaner med selvbiografiske trekk, og det har også Cecilie Enger gjort i "Mors gaver". Det hele startet med at moren fikk Alzheimer og endte på sykehjem. I den forbindelse måtte hun og familien avvikle barndomshjemmet, og da kom hun over en skrivebok med opptegnelser over gaver som var gitt og mottatt i årenes løp. Gjennomgangen av gavelistene blir en reise tilbake i tid, i Norges nære historie. Cecilie Enger skriver på en måte som får hennes egen historie til å fremstå mer allmenngyldig, noe alle kan kjenne seg igjen i og relatere seg til. Hun skriver lett og ledig, og med få, presise ord fanger hun inn mennesker, stemninger og tidskoloritt. Hun mottok Bokhandlerprisen 2013 for denne boka. Bok nr. 27 - Péter Esterházy: "Hjertets hjelpeverb" Péter Esterházy regnes som en av Ungarns største forfattere, og det kan være greit å kjenne hans familiehistorie før man gir seg i kast med hans forfatterskap. Esterházy-familien var inntil 2. verdenskrig en velstående jødisk familie, som mistet alle sine eiendeler og ble forvist da nazistene inntok landet. "Hjertets hjelpeverb" er en kortroman på 89 sider, som handler om morens død. Fortellerstemmene veksler gjennom boka, og dette gjør den til en høyst bemerkelsesverdig roman. Selv har jeg aldri lest maken! Dersom du er en kresen leser og er ute etter en helt spesiell leseropplevelse, kan dette være boka for deg! Bok nr. 25 - Eivind Hofstad Evjemo: "Velkommen til oss" Dette er en bok som handler om ubearbeidet sorg. En sorg som kommer helt i skyggen av den landesorgen som rammet Norge i forbindelse med 22. juli 2011. Samtidig må jeg understreke at dette ikke er en 22. juli-bok, i fall noen skulle tro det. I vår kultur mangler vi sorg-ritualer, og dette gjør oss på et vis til "analfabeter" når vi opplever at andre er i sterk sorg. Hva skal vi si, uten å virke påtrengende? Hvordan kan vi overvinne vår egen frykt for ikke å si "de riktige tingene" overfor andre som er i sorg? Evjemo skriver godt og uten store fakter, og han klarer å formidle stemninger og følelser på en moden og reflektert måte. Bok nr. 50 - Edvard Hoem: "Slåttekar i himmelen" "Slåttekar i himmelen" er første bok i en serie om Edvard Hoems utvandrede familie til hhv. Amerika og Canada. I denne boka blir vi kjent med Nesje, oldefaren til Hoem. Han hadde fire sønner, som alle reiste sin vei etter hvert. Hvordan var det å miste alle barna, de som var satt til jorden for å ta seg av dem når Nesje og kona Serianna ble gamle? Edvard Hoem skriver fletta av de fleste nålevende norske forfattere, og hans nisje har nærmest blitt å skrive om sin egen slekt. Historiene baserer han på virkelige hendelser, mens han dikter seg inn i livene til folk. Det gjør han godt! Rett før jul 2015 kom den andre boka i denne serien - "Bror din på prærien" - og jeg er veldig sikker på at det kommer flere bøker i denne serien! Hoem var på Litteraturhuset i Oslo den 4. februar 2015, og jeg var der. Bok nr. 53 - Siri Hustvedt: "Denne flammende verden" Siri Hustvedt (gift med Paul Auster) har i "Denne flammende verden" anlagt en kompleks roman, hvis historie er så original at jeg knapt har opplevd maken. Her møter vi en kvinne som går ukonvensjonelle veier for å fremme sin kunst, og som bruker stråmenn for å bevise at menns kunst verdsettes høyere enn kvinners kunst. Dessverre møter hovedpersonen en grådig mannsverden, og til slutt faller hun ganske enkelt også for eget grep. Kanskje mest av alt fordi hun var for naiv ... Romanen spenner over mange temaer, og denne boka krever virkelig sin leser! Når man først knekker koden på boka, er det fornøyelig lesning - fra ende til annen! Bok nr. 72 - Nadia Mohamed: "De tapte sjelers land" Bakteppet i "De tapte sjelers land" er utbruddet av borgerkrigen i Hargeisa i 1988, og vi følger tre ulike kvinner og deres skjebner i tiden som følger. Persongalleriet er svært troverdig beskrevet, og litterært holder denne boka en høy standard. Ingenting pakkes inn, og brutaliteten og råskapen presenteres på en slik måte at man kjenner smerten på kroppen, uten at boka noen gang blir sentimental eller en tåreperse. Det er spennende å få innblikk i Somalias nære historie, hvor det først og fremst er fokus på krigens meningsløshet, ikke hvilken side i konflikten som har rett eller feil. Bok nr. 76 - Haruki Murakami: Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilgrimsår Få japanske forfattere har oppnådd å nå ut til så mange begeistrede lesere som Haruki Murakami! Bøkene hans kjennetegnes ved en helt særegen japansk magisk realisme, skjønt akkurat denne boka er vel mer realistisk enn egentlig magisk. I denne romanen drodler Murakami rundt det evige spørsmålet om hvordan man kan finne seg selv og om evnen til å elske et annet menneske. Nok en gang er fremmedgjorthet et tema, og om å ta oppgjør med fortiden. Det handler om å ha et sted å dra, å ha et mål, våge å slippe noen innpå seg og om å føle seg skyldig selv når man er uskyldig. Bok nr. 84 - Tove Nilsen: "Konge i snø" Tove Nilsen er en forfatter som er godt kjent for de fleste, og det går ikke umerket hen når hun kommer ut med en ny bok. Hun har skrevet selvbiografiske bøker tidligere, men i "Konge i snø" går hun en hel del skritt lenger. Her får vi nemlig vite mer om bakgrunnen hennes, blant annet om hennes helt spesielle dysfunksjonelle familie. Her får vi høre om bestefaren som pga. en utroskapshistorie for evig var bortvist fra spisebordet og måtte innta sine måltider på soverommet, om den drikkfeldige faren og om moren som helst så at datteren ikke elsket sin far ... Alt er fremstilt usentimentalt og distansert, men likevel på en slik måte at det er blitt en lesverdig bok av det hele. Tove Nilsen var på Litteraturhuset den 4, februar 2015, og jeg var der. Bok nr. 95 - Anne B. Ragde: "Jeg har et teppe i tusen farger" I denne boka forteller Anne B. Ragde om forholdet sitt til moren, som aldri var av A4-typen. Gjennom oppturer og nedturer på 1960- og 1970-tallet følger vi moren og datteren. Dårlig økonomi var et stikkord, men selv om det var dårlig stelt på matfronten, var moren en kløpper til å få maten til å se både smakfull og lekker ut. Det som gjør mest inntrykk i denne boka er forfatterens ømme og kjærlige fremstillingen av en mor som var alt annet enn enkel å forholde seg til. Vi følger dem helt til moren lå på det siste og ikke fikk den behandlingen Ragde mener at hun burde ha fått. Boka er både interessant og fornøyelig, og innimellom også trist. Bok nr. 96 - Lars Ramslie: "Liten fugl - Mors bok, en sang om skog og korn" Denne boka er ment som starten på i alt fire bøker, og selv mener jeg at den har fått altfor lite oppmerksomhet. Den handler om en mors grenseoverskridende omsorg, av det ødeleggende slaget. Der "mor mener så godt", men egentlig kun tenker på sine egne behov ... Her snakker vi om en mor som blomstrer når datteren visner, mens hver fiber i kroppen hennes er i helspenn når jenta "lever". Er mor ond eller god? Og hva er eventuelt verst - den bevisst villede onde handlingen, eller den fordekte "gode hensikt"? Denne boka er perfekt for lesesirkler og særoppgaver i norsk, fordi det er mye å diskutere og grave seg ned i her. Hva er hva? Bok nr. 98 - Tore Renberg: "Angrep fra alle kanter" Dette er den andre boka i Hillevåg-triologien (eller Texas-serien som forfatteren selv kaller den). "Vi ses i morgen" het den første boka. Boka dekker tre dager i Hillevåg-gjengens liv. Flyttebyrået de driver er egentlig bare et skalkeskjul for kriminell virksomhet som innbrudd og torpedooppdrag. Her møter vi Rudi, som har ADHD, Chessi som er gravid, psykopaten Tong som nettopp har kommet ut fra fengsel, Jani som prøver å holde styr på alle gjengmedlemmene, den vakre barnehjemsgutten Daniel, som er en katastrofe for kvinner å komme borti, og guttene Rikki og Ben som har rømt hjemmefra. Man blir uendelig glad i det dysfunksjonelle persongalleriet, og det er bare å glede seg til bok nr. 3 i serien. Det kan ikke være lenge før den kommer nå ... Bok nr. 108 - Donna Tartt: "Stillitsen" Når man skal gi seg i kast med en bok som er ca. 850 sider lang, stiller jeg et grunnleggende vilkår som jeg ikke firer en tomme på: boka må være mer enn bare middels god. Aller helst bør den være knakende god! "Stillitsen" er en slik bok! Den er ikke en side for lang! Vi følger den unge gutten Theo som under et terrorangrep på Metropolitan Museum i New York mister sin mor. Før han forlater bygningen, stjeler han med seg "Stillitsen", et mesterverk av den nederlandske maleren Carel Fabritius. Å bli morløs når man har en egentlig nokså ubrukelig far, er ingen spøk, og det er mye godt dette boka handler om. For alt faren ønsker er å få kloa i arven hans, slik at han kan fortsette sitt forfyllede liv, og spille bort pengene ... Bok nr. 109 og 110 - Carl Frode Tiller: "Innsirkling" 1 og 2 De to første bøkene i Carl Frode Tilles Innsirkling-triologi er nå tilgjengelig på Mammut-salget. Har du ikke rukket å lese disse bøkene, er det virkelig på tide! Dette er nemlig noen av de beste bøkene som er skrevet av norske nålevende forfattere. David har angivelig hukommelsestap. og har invitert vennene til å skrive brev til ham slik at han skal få minnene sine tilbake. Det store spørsmålet er om dette er reelt eller et kunstprosjekt. I bok etter bok sirkles David inn, og det er noen fascinerende portretter av dem som har stått i forbindelse med ham, som tegnes. Tiller var på Litteraturhuset den 10. september 2014, og jeg var der. Bok nr. 119 - Hanne Ørstavik: "På terrassen i mørket" Denne boka handler om en dyp,dyp kjærlighetssorg av den typen man nesten dør av. Hovedpersonen har brutt med mannen hun de siste to årene har hatt et ødeleggende forhold med, som nesten har ført til at hun mistet seg selv. Hun bestemmer seg for å reise bort, og for å komme over sorgen begynner hun som eskortepike. På den måten prøver hun å isolere følelsene fra det seksuelle. Uansett hva hun gjør, er nissen med på lasset. Kanskje fordi elskeren hun ønsker å skyve fra seg, ikke lar henne være i fred? Dette er en vakker og tankevekkende bok, som jeg anbefaler varmt. Bok nr. 344 - Marte Michelet: "Den største forbrytelsen" I denne boka skriver Marte Michelet om den skammelige behandlingen som ble jødene til del i Norge. Her ble nemlig lite gjort for å redde jødene fra deportasjon til Tyskland, der svært få overlevde. Dette er rystende lesning på mange plan! Gjennom sitt bokprosjekt har Marte Michelet brakt frem i lyset en del av historien som tidligere har vært tildekket, og dette er grundig dokumentert. Hun har levendegjort mange menneskeskjebner på en slik måte at det er umulig å sitte uberørt tilbake. Spørsmålet man må stille seg etter å ha lest en bok som dette er: hvor mye mer er tildekket i historiebøkene våre? Bok nr. 365 - Fredrik Græsvik: "Den tapte krigen - Norge i Afghanistan" Hva var det som gjorde at Norge valgte å delta i den håpløse krigen i Afghanistan, og hvorfor kunne det aldri gå bra? I "Den tapte krigen" tegner Fredrik Græsvik det store bildet av krigen, og med et særskilt blikk på Norges bidrag. I alt 12 nordmenn ble drept i Afghanistan, og 10 av disse var soldater. Græsvik har gjort et solid stykke arbeid i denne boka, som kommer til å bli stående som et referanseverk i lang tid. Jeg skulle ønske at vi hadde sett mer av denne type dybdejournalistikk i norske medier! Her er nyansene, balansen, analysene og klokskapen med! Bok nr. 367 - Carsten Jensen og Anders Sømme Hammer: "Alt dette kunne vært unngått" Dette er enda en bok om Afghanistan, men med en helt annen vinkling enn Fredrik Græsviks bok. Her får vi nemlig innblikk i Afghanistans historie, og hvor Afghanistan står i dag, etter årtier med krig og atter krig. Forfatterne later ikke som de forstår alt, men inntar en spørrende og nyskjerrig holdning. Konklusjonene overlater de til andre å trekke - i den grad dette er mulig for noen i det hele tatt ... Krigen var og ble en fiasko, og det er større grunn til å frykte terror i dag enn den gangen Afghanistan ble invadert for å knekke Taliban og al-Qaida. Dette er en må-lese-bok for alle som ønsker å forstå Afghanistan litt bedre! Bok nr. 417 - Thomas Vestgården og Sigmund Aas: "Skammens historie" I forbindelse med Grunnlovens 200 årsjubileum kom det ut mange flotte bøker. "Skammens historie" er en annen historie, nemlig om det vi helst ikke ønsker å være bekjent av. Her får vi nemlig nærmere kjennskap til jødeparagrafen, tvangssteriliseringen av romani-folket, behandlingen av kvener og samer, behandlingen av barna på Bastøy guttehjem, lobotomiens historie, sensur av samfunnskritisk og erotisk litteratur, det skammelige rettsoppgjøret etter krigen, ulovlig overvåkning av folk, justismord og politivold, barnevernets historie m.v. Dette er en av de mest spennende norske historiebøkene jeg har lest! Anbefales! Bok nr. 455 - Walter Mischel: "Marshmallowtesten - nøkkelen til viljestyrke" De fleste som har syslet med psykologi, ledelse, coaching og selutvikling, har hørt om Marshmallow-testen. I denne boka får vi høre mer om denne testen fra mannen som sto bak, Walter Mischel. Våre liv er summen av en hel masse valg, og da er det jo veldig spennende å finne ut hvordan vi kan få enda mer ut av våre liv. Manglende selvkontroll har nemlig ødelagt mer enn ett liv ... Denne boka burde vært pensum for alle som jobber med barn. Selv synes jeg det er sørgelig at kognitiv atferdsterapi ikke har bredere tilslutning i psykolog-standen i Norge. Her har vi faktisk mye å lære av amerikanerne! Bok nr. 456 - Agnes Ravatn: "Operasjon sjølvdisiplin" Denne boka består av en artikkelserie som tidligere har vært trykket i Dag og Tid. Mange av temaene i boka har faktisk klare paralleller til Walter Mischels bok om Marshmallowtesten, men med den klare forskjell at der Mischel snakker om de ulike begrepene som en realitet man må forholde seg seriøst til, der radbrekker Ravatn de samme begrepene, og får oss til å hyle av latter. Boka er fornøyelig og fandenivoldsk om hvordan du kan overleve i en verden full av fristelser, der selv den flinkeste blant oss kan gå seg fullstendig vill. "For deg som ein gong hadde ei lys framtid, men som no er ein interenettavhengig, nevrotisk, dvask og ulykkeleg tufs i tidsklemme" - løp og kjøp! Bok nr. 470 - Kristian Løvås: "Hormonbalansen" Her finner du alt du noen sinne kommer til å lure på om hormoner - ført i pennen av en spesialist i indremedisin og endokrinologi! Introen er at "Det gode liv er å være i balanse!" Og her er spiller hormonene en avgjørende rolle i livene våre. Hvilken betydningen har dette i forhold til forbrenning, apetitt og overvekt, stress, ro og energi? Vi få vite om betydningen av moderasjon og at alt hjelper hva gjelder mosjon. Dessuten kommer vi ingen vei ved å frasi oss ansvaret for egen helse. "Finn dine stressorer og knus dem", sier Løvås. Den gode balansen handler om hormonbalansen, og alle som ønsker mer kunnskap om dette, bør lese denne boka! Jeg håper at noen av mine boktips for Mammutsalget 2016 her på bloggen vil komme til nytte! Og så er det hyggelig om du som leser dette, forteller meg noe om hvilke bøker du har tenkt å kjøpe? Hvis du i tillegg har noen gode boktips, mottas dette med takk!

Varmt om gammelt vennskap Gunn Marit Nisja (f. 1978) har tidligere gitt ut tre romaner; "Naken i hijab" (2011), "Porselenspiken" (2013) og "Olivensteinen" (2014). "Etter oss" er hennes fjerde roman og den kom ut i 2019. (Lenkene peker til mine omtaler av hennes to første romaner.) Anki, Brita, Miriam og Ingrid ble kjent da de gikk på Lundavang Folkehøgskole i 1966-67. Da de skilte lag etter dette skoleåret, lovet de hverandre at de for all fremtid skulle holde kontakten med hverandre. Slik gikk det ikke. Det vil si - tre av jentene gjorde det, men Ingrid, bokas jeg-person, falt ut etter at hun giftet seg og fikk barn. 40 år har gått og Ingrid er blitt enke. Nå består livet av å holde orden i et hus som er altfor stort for henne, fylt til randen av minner om hennes og Arvids ekteskap, og å passe barnebarnet til den ene datteren. En dag ringer plutselig Anki. Hun har hørt at Ingrid har mistet mannen sin, og ønsker å få kontakt med henne igjen. Ingrid, som hele sitt liv stort sett har gjort det hun tror andre har forventet av henne, blir satt ut. Det gleder henne selvsagt at hun ikke er glemt, men hun har aldri vært vant til å tenke så mye på sine egne behov ... Etter å ha tvilt seg frem til det, inviterer hun hele bøtteballetten til seg, og feirer atpåtil jula sammen med venninnene samme år. Samtidig strømmer minnene på fra folkehøgskoleåret, der hun forelsket seg i Mattis. Dumskap fra begges side gjorde at de ikke utviklet dette til noe mer. En gang lovet hun Mattis å ikke bare leve på den måten som ville gjøre andre fornøyd. Men hva slags liv har hun egentlig levd? Har hun vært tro mot seg selv? Mannen hun giftet seg med har vært god som gull, stødigheten selv. Savnet av mer lidenskap i ekteskapet nevnes aldri med et ord av Ingrid, og akkurat dét forundret meg en del mens jeg leste boka. Det vil si at lidenskap er et ikke-tema gjennom hele boka. Likevel trenger man ikke mye fantasi for å skjønne at mangelen på lidenskap med stor sannsynlighet er årsaken til at hun aldri har klart å glemme Mattis, hennes første kjærlighet ... Hvorfor fikk hun heller ingen nære venninner, men gikk 100 % opp i det praktiske rundt familien? Som Unn, en nabodame, som jo kunne ha blitt en venninne, men som Ingrid valgte å holde på avstand fordi hun kjente at Unn "gjorde krav på henne". Nei, da var det bedre å trekke seg unna, beskytte seg selv. Så viser det seg at Brita har vært gift med Mattis. De er for lengst skilt, og Brita har i mellomtiden vært gift med en italiener, som hun også er skilt fra. Da Brita faller om og får hjerteinfarkt under en joggetur mens hun er på besøk hos Ingrid, vil skjebnen det slik at Mattis dukker opp i Ingrids liv igjen. Det støkker i henne da hun ser den kjekke, selvsikre og mandige Mattis komme slentrende inn på tunet hennes ... Ingrid hvis tilværelse har stått noe stille i en del år, og som føler seg en smule utrendy og gammeldags, der hun klamrer seg til det vante og rutinemessige. Når hun da ikke smugdrikker rødvin fra pappkartonger hun gjemmer rundt forbi ... Rødvin som brukes for å døyve hverdagens ensomhet, for å slippe unna egne følelser ... Hva har hun å stille opp med? Møtet mellom Ingrid og venninnene er på en måte litt grenseløs - på Ingrids bekostning. Det er hjem til henne de kommer, og det er der de blir værende - noen ganger i ukesvis. Det krever stort mot å sette grenser, helt nødvendige grenser etter hvert. Ingrid må tåle skuffelsen hos venninnene uten å bli vippet av pinnen. Spørsmålet er om Ingrid klarer å gjøre seg selv til den viktigste personen i sitt eget liv, og forstår hva hun trenger for å leve et for henne fullverdig liv. Hun som føler at hun kanskje bare har levd ordentlig de gangene hun gjorde noe galt ... "Hvor tett må man være på et annet menneske for å elske det? Det kunne være nok å ha vært nær. En drømt nærhet, fra en natt ingen kunne ta del i. Noen hendelser bør man ikke fortelle om, uansett hvor gode venner man har. Jeg tenkte at dersom jeg fortalte, kunne andre suge gleden ut av minnet, hvis jeg måtte forklare, hvis de var spørrende, hvis de sa seg i mellom: Hva var å spesielt med det, da?" (side 262) "Etter oss" er en ganske stillferdig bok, godt preget av Ingrids forsiktige personlighet. Det er ikke de store hendelsene som preger de fleste sidene i denne boka, men mer det hverdagslige. Ikke minst gjelder dette tankene Ingrid gjør seg om det som skjer rundt henne. Kanskje ville romanen ha tjent på at hun hadde opptrådt som tredjeperson entall, fordi en "allvitende" forfatter kunne ha tilført noen flere perspektiver til handlingen? Jeg følte nemlig at jeg-person-fortellergrepet la noen begrensninger på fortellingen, fordi alt kun ses fra Ingrids perspektiv. Det kunne f.eks. vært spennende å vite mer om hva de andre personene tenkte. Konfliktene som oppstår underveis ville også blitt mer "spennende" og krydret. Særlig gjelder dette det som oppstår mellom de gamle venninnene, både fra folkehøgskoletiden og senere, for ikke å snakke om gjensynet mellom Ingrid og Mattis. Jeg har fulgt denne forfatteren gjennom noen år, og gleder meg over den fine utviklingen i forfatterskapet! "Etter oss" er en roman som passer for godt voksne damer, tror jeg. Utgitt: 2019 Forlag: Cappelen Damm Antall sider: 271 ISBN: 978-82-02-57646-2 Jeg har mottatt et leseeksemplar av boka fra forlaget.

Murakamisk realisme Om forfatteren og hans forfatterskap Japanske Haruki Murakami (f. 1949) har i de senere årene blitt umåtelig populær blant norske lesere. Dersom man teller triologien "1Q84" som én bok, kommer i alle fall jeg til 14 bokutgivelser fra debuten i 1979 og frem til i dag (kilde: Wikipedia). Samtlige bøker er oversatt til norsk, hvilket ikke sier lite om Murakamis forfatterskap og antall trofaste norske fans. Selv oppdaget jeg Murakami på midten av 1990-tallet i forbindelse med et boksalg. Da kom jeg nemlig over "Sauejakten" (på norsk i 1993) og "Dans dans dans" (på norsk i 1994), og siden har jeg vært en helfrelst Murakami-fan. De første utgivelsene ble oversatt fra engelsk av Kari og Kjell Risvik, men etter hvert er det i all hovedsak Ika Kaminka som har oversatt bøkene hans direkte fra japansk. I årenes løp har jeg omtalt følgende bøker av Murakami på bloggen min: Triologien "1Q84" (på norsk i 2012), "Elskede Sputnik" (på norsk i 2010), "After Dark" (på norsk i 2007), "Vest for solen, syd for grensen" (på norsk i 2000) og "Kafka på stranden" (på norsk i 2005) - i tillegg til filmatiseringen av "Norwegian Wood". Grovt sett kan man vel si at Murakamis forfatterskap deler seg i to; den delen som kan betegnes som realistisk og den delen som kan betegnes som magisk realisme, nesten på grensen mot det surrealistiske eller fantasy-genren. Romanen om fargeløse Tsukuru Tazaki tilhører den realistiske delen av Murakamis forfatterskap. Om "Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilgrimsår" "Når døden øvde en så sterk dragning på Tsukuru Tazaki, hadde det en klar og tydelig årsak. De fire som hadde vært bestevennene hans gjennom mange år, hadde en vakker dag snudd ryggen til ham og erklært at de nektet å se ham eller snakke med ham mer. Plutselig og nådeløst. Uten å gi ham noen forklaring på hva som lå bak dette ubarmhjertige dekretet. Han fikk seg heller ikke til å spørre." (side 7) De fem vennene hang sammen som erteris på videregående. Tre gutter og to jenter, alle svært forskjellige og med bakgrunn fra den øvre middelklassen i Nagoyas forsteder. De fire andre hadde etternavn som inneholdt en farge, bortsett fra Tsukuru. Derav kallenavnet "fargeløs". Aka, Ao, Shiro og Kuro - Rød, Blå, Hvit og Svart - de to førstnevnte gutter og de to sistnevnte jenter. Rød var skoleflink med suverene karakterer, Blå var atlet og spilte på rugbylaget, Hvit var vakker som en dukke, uskyldsren og innadvendt, med klare talenter innenfor musikk, mens Svart var livlig og utadvendt. Tsukuru var ikke bare fargeløs i navnet. I tillegg følte hans seg fargeløs som person, uten spesielle særtrekk. Ikke var han spesielt flink i noe, og ikke utmerket han seg ellers på noe vis. Tsukuru var den første som flyttet fra Nagoya til Tokyo, og hadde etter dette kontakt med vennene kun i feriene. Da de plutselig en dag avviste ham fullstendig, kom dette som et sjokk. Ikke minst fordi han ikke skjønte noe som helst. Siden holdt han nesten på å gå til grunne i sorgen over tapet av vennene sine. I bokas åpningsscene har det gått 16 år siden dette skjedde, og Tsukuru har for første gang i sitt liv truffet en kvinne han tror at han er forelsket i. Sara merker imidlertid at Tsukuru aldri helt er til stede, verken for henne eller seg selv, og da hun får høre historien om hvordan han i sin tid ble sviktet av vennene sine, stiller hun ham overfor et ultimatum. Dersom det overhode skal bli tale om å gi videre i forholdet, må Tsukuru ta et oppgjør med fortiden og oppsøke vennene for å få en forklaring på hva som egentlig skjedde den gangen for 16 år siden. Sara hjelper Tsukuru med å finne frem til vennene fra fortiden. Hun googler dem opp i tur og orden. "Det er litt rart å tenke på, er det ikke?" sa Sara. "Vi lever jo på sett og vis i likegyldighetens tidsalder, men drukner i informasjon om andre mennesker. Alt lett tilgjengelig for alle som vil. Og likevel vet vi egentlig nesten ingenting om hverandre." (side 123) Boka handler kort og godt om møtet med vennene fra fortiden. Og om hva dette gjør med Tsukuru. Selv beskriver han det som skjedde med ham den gangen, slik: "Om jeg ble dyttet eller om jeg bare falt utfor av meg selv, er jeg ikke sikker på. Men skipet dro videre mens jeg lå der i det kalde, mørket vannet og så lysene på dekk gli lenger og lenger bort. Ingen ombord, verken passasjerer eller mannskap, visste at jeg var falt i vannet. Det var ingenting å klamre seg til. Den frykten jeg følte den gangen, den bærer jeg på ennå. Frykten for plutselig å bli forkastet uten forvarsel og bli kastet ut i det nattsvarte havet før jeg engang skjønner hva som foregår. Jeg tror det er grunnen til at jeg aldri har klart å ha en dyp relasjon med noe annet menneske. At jeg alltid har holdt en viss avstand til menneskene rundt meg." (side 262) Det handler om å ha et sted å dra, å ha et mål, våge å slippe noen innpå seg, om å føle seg skyldig selv om man er uskyldig, om å elske Lazar Bermans versjon av Liszts Pilgrimsår - og kanskje aller mest om å finne seg selv, og om evnen til å elske et annet menneske. Er det noe Murakami behersker til fulle, så er det å fortelle de mest fantastiske og originale historier. Hans bøker står helt for seg selv - det er ingen som ligner. Og som regel er det en hel del mellommenneskelig psykolgi i dramaene hans. I så måte er ikke denne romanen noe unntak. Det tilsynelatende enkle og lette i hans fortellerstil kamuflerer på et vis dybdene og alle lagene i historien. Samtidig må jeg nok medgi at jeg ble litt skuffet over romanen, kanskje aller mest fordi jeg savnet den murakamiske magien som pleier å sluke meg med hud og hår. Skuffelsen er imidlertid ikke verre enn at denne boka er blant de bedre jeg har lest i høst. Her finner man rikelig med melankolsk stemning, og man finner en historie om mellommenneskelige relasjoner som er så innfløkte som de bare er i Murakamis univers. En fin leseopplevelse har det vært, selv om boka ikke seiler opp som Murakamis aller beste roman så langt. Utgitt i Japan: 2013 Originaltittel: Shikisai o motanai Tazaki Tsukuru To, Kare no Junrei no Toshi Engelsk tittel: Colorless Tsukuru Tazaki and his Years of Pilgrimage Utgitt i Norge: 2014 Oversatt: Ika Kaminka og Magne Tørring Forlag: Pax Antall sider: 320 ISBN: 978-82-530-3713-4 Boka har jeg kjøpt selv Haruki Murakami (Foto: ukjent Andre omtaler av boka: - NRK v/Knut Hoem - 26. september 2014 - Melankolien i et idyllisk landskap - Dagsavisen v/Turid Hansen - 18. juni 2014 - Ny stor Murakami-opplevelse - Bøker & Bokhyller - 17. november 2014 - Artemisias Verden - 13. august 2015

Imponerende og mesterlig debut Isabella Hammad er født og oppvokst i et palestinsk nabolag i London. Moren er irsk og faren er palestinsk. I en alder av 26 år har hun debutert med romanen "Pariseren" (eller Al-Barisi). Det er ganske enkelt imponerende! Historien vi blir innviet i er ikke bare unik på en måte vi aldri har hørt den fortalt før, men romanen er i tillegg fantastisk skrevet! Er det én bok du skal lese i sommer, så er det faktisk nettopp denne! Isabella Hammad tilbrakte et år i Midtøsten for å gjøre research til boka, og hun har spesielt vært opptatt av sin egen families historie. Det første vi møter i "Pariseren" er presentasjon av et rikholdig persongalleri. I første omgang kan dette virke litt overveldende. Mitt råd er derfor: sett deg kun inn i den delen av persongalleriet som du trenger etter hvert som handlingen skrider frem. Da får du eksakt den informasjonen du behøver for å forstå hvem som er hvem. Hovedpersonen - han som etter hvert skal få tilnavnet Pariseren eller Al-Barisi på palestinsk - er Midhat Kamal. Det er ham vi skal følge fra han som 19-åring forlater Nabulus og reiser til Montpellier i Frankrike for å studere medisin, til han senere vender tilbake til Nabulus for - tror han - å overta farens tekstilforretning. Årene det er tale om er 1914 og frem til vi nærmer oss utbruddet av andre verdenskrig. Med andre ord snakker vi om årene før Palestina ble delt mellom jødene og palestinerne. En vesentlig effekt av boka er at vi får en økt forståelse for hvilket samfunn som var der før delingen. Historien bryter dessuten med myten om at området var uutviklet og først blomstret etter at Israel ble opprettet. Vi får også innblikk i de økende spenningene i Midtøsten, som blant annet er utløst av den stadige økningen i antall tilflyttede jøder som kjøper opp landet deres. I begynnelsen er området et fransk protektorat, inntil det deles opp, og det som i dag er Israel og siste rest av Palestina, legges inn under et britisk mandat. Den manglende råderetten over eget land gjør at særlig bøndene er rasende. De ønsker selvstendighet. I romanens innledning er Midhat på vei til Marseille med et skip. Om bord er en annen araber, Faruq al-Azmeh, som bor i Paris. Han skal senere komme til å få stor betydning for Midhat. Midhat ser tilbake på sitt unge liv, som så langt har bestått i å leve sammen med bestemoren i Nabulus, inntil han gikk på skole i Istanbul. Faren har ved ujevne mellomrom dukket opp på gjestevisitt i livet hans, bosatt som han er i Kairo med sin nye kone og andre barnekull. Forventningene til livet som student i Montpellier, der han skal innlosjeres hos en fransk familie, er preget av romantiske drømmer. Midhat innlosjeres hos familien Molineu, som består av Frédéric Molineu og hans datter Jeanette. Han er professor i antropologi og hun studerer filosofi. Her kommer Midhat som et eksotisk tilskudd i en tid der arabere generelt ble ansett for å være et uutviklet folkeslag. Lite aner han at professoren studerer ham med stor antropologisk interesse. Det oppstår varme følelser mellom Midhat og Jeanette, men stadige misforståelser gjør at de ikke klarer å forløse dette. Da han noe klossete forsøker å gi Jeanette økt forståelse for en del mønstre i familien, særlig knyttet til hennes mors tragiske bortgang, ender dette ikke greit. Midhat reiser fra familien etter et års opphold, og da er vennen Faruq i Paris et kjærkomment halmstrå. Slik går det til at Midhat ender i Paris de siste fire årene av sitt Frankrike-opphold, og studerer filosofi i stedet for å fullføre medisinstudiene. Hjemme i Nabulus tror alle at han er utdannet lege når han vender tilbake. Jeg skal ikke røpe så mye mer av handlingen i boka, men kan si så pass at ting ikke utvikler seg i den retningen Midhat hadde ønsket. Hans evige jakt på farens anerkjennelse gjør at han tar noen valg som gjerne skulle vært ugjort den dagen faren dør svært uventet. I tillegg til selve historien om Palestina og Midtøsten før delingen i 1948, inneholder romanen besnærende historier om samfunnet, familiekonstellasjoner, kjærlighet og kultur. Som jeg skrev innledningsvis er boka mesterlig skrevet. Den er kjemisk fri for blødmer og klisjeer. Dialogene og persongalleriet er meget troverdig beskrevet, og det med en slik moden innsikt at det nesten ikke er til å tro at boka er skrevet av en 26-åring. Beskrivelsen av Midhat som en fremmed fugl i Frankrike, og som også ved sin tilbakekomst til Nabulus oppfattes som annerledes, imponerte meg. Jeg likte også at fortellerstemmen er av typen allvitende, for dette tilførte handlingen atskillige perspektiver. Jeg opplevde at "Pariseren" holder samme kvalitet som jeg forbinder med forfattere av virkelig stort format. Isabella Hammad har solide kunnskaper. Dette merkes godt på alle lagene i historien, konteksten som handlingen utspiller seg i og alle detaljene som gjelder tidskoloritt, miljøbeskrivelser, kulturelle motsetninger osv. Det skal bli spennende å følge denne forfatteren videre. Jeg håper at hun kommer til å skrive mer om Midtøsten, evt. om det å være palestinsk innvandrer i London. Vi trenger flere slike bøker av den kvaliteten Hammad her har levert! Ikke gå glipp av denne romanen! Utgitt i Storbritannia: 2019 Originaltittel: The Parisian or Al-Barisi Utgitt i Norge: 2020 Oversatt: Pål H. Aasen Forlag: Pelikanen Antall sider: 598 ISBN:978-82-8383-055-2 Jeg har kjøpt boka selv Isabella Hammad (Foto: Kathy Coulter)

Mammut-salget 15. - 27. februar 2016 - mine anbefalinger Tidligere denne uka dumpet Mammut-salg-katalogen ned i postkassen min, og det er alltid forbundet med stor spenning å finne ut om det er noen godbiter jeg har gått glipp av i løpet av de par siste årene. Som regel må jeg konstatere at jeg har fått med meg det meste av det som interesserer meg, men innimellom finner jeg alltid noe. Jeg har en tradisjon for å anbefale bøker fra salget her på bloggen min, og det gjør jeg med stor glede også i år. Boksalget starter den 15. februar og varer til 27. februar, men det er allerede nå mulig å forhåndsbestille de bøkene man ønsker. Nedenfor følger mine boktips, med linker til mine bokanmeldelser. Så får det bli opp til enhver å vurdere om tipsene mine har relevans. Jeg har tatt med nummeret på aktuelle bøker fra salgskatalogen, slik at det skal være enklere å finne disse på salget i fall dette skulle være av interesse. (Jeg har kun tatt med bøker jeg anbefaler varmt i dette innlegget.) Bok nr. 4 - Lena Andersson: "Rettsstridig forføyning - En roman om kjærlighet" "Rettstridig forføyning" er første bok i en serie på to, og den handler om å elske feil person. Her fortelles en litt annerledes historie om en forelskelse, hvor kvinnen som elsker feil mann går mye lenger enn de fleste andre ville ha drømt om å gjøre. Handler det her om virkelig stor kjærlighet? Kan det i det hele tatt være tale om stor kjærlighet når det bare er den ene som elsker, mens den andre ikke gjengjelder følelsene? Styrken ved denne boka er at den aldri glir over i det banale eller klisjefylte, og at den faktisk også er ganske morsom og fornøyelig. Bok nr. 8 - Kate Atkinson: "Liv etter liv" Hva om vi fikk flere sjanser i livet til å gjøre om på valg som har vist seg å være feil for oss? I "Liv etter liv" utforsker Kate Atkinson dette i sin ytterste konsekvens. Har vi evne til å treffe frie valg, eller er vi viljeløse ofre for skjebnens makt? Handler det om flaks eller uflaks i livene våre? Hva får oss noen ganger til å snu i siste liten, for så å erfare at dersom vi hadde fortsatt, ville vi forulykket og blitt drept? Kate Atkinsons bok er virkelig tankevekkende på mange plan! I boka hennes, hvor mye av handlingen foregår under andre verdenskrig, følger vi hovedpersonene gjennom bomberegn i hhv. London og Berlin. Litterært holder boka en høy standard, og historien er meget original og inneholder mange overraskelser. En pageturner! Bok nr. 15 - Rune Christiansen: "Ensomheten i Lydia Ernemans liv" Dramatikken i "Ensomheten i Lydia Ernemans liv" er først og fremst på det indre planet, og handler dypest sett om hva som gir livet mening. Hva gjør mennesker generelt og Lydia Erneman spesielt, lykkelig? I denne boka har forfatteren skapt stemninger som er nesten magiske, kanskje særlig fordi de er distanserte og nære på samme tid. Setningen er vakre, og boka er rett og slett en perle! Rune Christiansen mottok Brageprisen for denne boka i 2014. Han besøkte Litteraturhuset i Oslo den 28. januar 2015, og jeg var der. Bok nr. 23 - Cecilie Enger: "Mors gaver" Det er jo så populært å skrive romaner med selvbiografiske trekk, og det har også Cecilie Enger gjort i "Mors gaver". Det hele startet med at moren fikk Alzheimer og endte på sykehjem. I den forbindelse måtte hun og familien avvikle barndomshjemmet, og da kom hun over en skrivebok med opptegnelser over gaver som var gitt og mottatt i årenes løp. Gjennomgangen av gavelistene blir en reise tilbake i tid, i Norges nære historie. Cecilie Enger skriver på en måte som får hennes egen historie til å fremstå mer allmenngyldig, noe alle kan kjenne seg igjen i og relatere seg til. Hun skriver lett og ledig, og med få, presise ord fanger hun inn mennesker, stemninger og tidskoloritt. Hun mottok Bokhandlerprisen 2013 for denne boka. Bok nr. 27 - Péter Esterházy: "Hjertets hjelpeverb" Péter Esterházy regnes som en av Ungarns største forfattere, og det kan være greit å kjenne hans familiehistorie før man gir seg i kast med hans forfatterskap. Esterházy-familien var inntil 2. verdenskrig en velstående jødisk familie, som mistet alle sine eiendeler og ble forvist da nazistene inntok landet. "Hjertets hjelpeverb" er en kortroman på 89 sider, som handler om morens død. Fortellerstemmene veksler gjennom boka, og dette gjør den til en høyst bemerkelsesverdig roman. Selv har jeg aldri lest maken! Dersom du er en kresen leser og er ute etter en helt spesiell leseropplevelse, kan dette være boka for deg! Bok nr. 25 - Eivind Hofstad Evjemo: "Velkommen til oss" Dette er en bok som handler om ubearbeidet sorg. En sorg som kommer helt i skyggen av den landesorgen som rammet Norge i forbindelse med 22. juli 2011. Samtidig må jeg understreke at dette ikke er en 22. juli-bok, i fall noen skulle tro det. I vår kultur mangler vi sorg-ritualer, og dette gjør oss på et vis til "analfabeter" når vi opplever at andre er i sterk sorg. Hva skal vi si, uten å virke påtrengende? Hvordan kan vi overvinne vår egen frykt for ikke å si "de riktige tingene" overfor andre som er i sorg? Evjemo skriver godt og uten store fakter, og han klarer å formidle stemninger og følelser på en moden og reflektert måte. Bok nr. 50 - Edvard Hoem: "Slåttekar i himmelen" "Slåttekar i himmelen" er første bok i en serie om Edvard Hoems utvandrede familie til hhv. Amerika og Canada. I denne boka blir vi kjent med Nesje, oldefaren til Hoem. Han hadde fire sønner, som alle reiste sin vei etter hvert. Hvordan var det å miste alle barna, de som var satt til jorden for å ta seg av dem når Nesje og kona Serianna ble gamle? Edvard Hoem skriver fletta av de fleste nålevende norske forfattere, og hans nisje har nærmest blitt å skrive om sin egen slekt. Historiene baserer han på virkelige hendelser, mens han dikter seg inn i livene til folk. Det gjør han godt! Rett før jul 2015 kom den andre boka i denne serien - "Bror din på prærien" - og jeg er veldig sikker på at det kommer flere bøker i denne serien! Hoem var på Litteraturhuset i Oslo den 4. februar 2015, og jeg var der. Bok nr. 53 - Siri Hustvedt: "Denne flammende verden" Siri Hustvedt (gift med Paul Auster) har i "Denne flammende verden" anlagt en kompleks roman, hvis historie er så original at jeg knapt har opplevd maken. Her møter vi en kvinne som går ukonvensjonelle veier for å fremme sin kunst, og som bruker stråmenn for å bevise at menns kunst verdsettes høyere enn kvinners kunst. Dessverre møter hovedpersonen en grådig mannsverden, og til slutt faller hun ganske enkelt også for eget grep. Kanskje mest av alt fordi hun var for naiv ... Romanen spenner over mange temaer, og denne boka krever virkelig sin leser! Når man først knekker koden på boka, er det fornøyelig lesning - fra ende til annen! Bok nr. 72 - Nadia Mohamed: "De tapte sjelers land" Bakteppet i "De tapte sjelers land" er utbruddet av borgerkrigen i Hargeisa i 1988, og vi følger tre ulike kvinner og deres skjebner i tiden som følger. Persongalleriet er svært troverdig beskrevet, og litterært holder denne boka en høy standard. Ingenting pakkes inn, og brutaliteten og råskapen presenteres på en slik måte at man kjenner smerten på kroppen, uten at boka noen gang blir sentimental eller en tåreperse. Det er spennende å få innblikk i Somalias nære historie, hvor det først og fremst er fokus på krigens meningsløshet, ikke hvilken side i konflikten som har rett eller feil. Bok nr. 76 - Haruki Murakami: Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilgrimsår Få japanske forfattere har oppnådd å nå ut til så mange begeistrede lesere som Haruki Murakami! Bøkene hans kjennetegnes ved en helt særegen japansk magisk realisme, skjønt akkurat denne boka er vel mer realistisk enn egentlig magisk. I denne romanen drodler Murakami rundt det evige spørsmålet om hvordan man kan finne seg selv og om evnen til å elske et annet menneske. Nok en gang er fremmedgjorthet et tema, og om å ta oppgjør med fortiden. Det handler om å ha et sted å dra, å ha et mål, våge å slippe noen innpå seg og om å føle seg skyldig selv når man er uskyldig. Bok nr. 84 - Tove Nilsen: "Konge i snø" Tove Nilsen er en forfatter som er godt kjent for de fleste, og det går ikke umerket hen når hun kommer ut med en ny bok. Hun har skrevet selvbiografiske bøker tidligere, men i "Konge i snø" går hun en hel del skritt lenger. Her får vi nemlig vite mer om bakgrunnen hennes, blant annet om hennes helt spesielle dysfunksjonelle familie. Her får vi høre om bestefaren som pga. en utroskapshistorie for evig var bortvist fra spisebordet og måtte innta sine måltider på soverommet, om den drikkfeldige faren og om moren som helst så at datteren ikke elsket sin far ... Alt er fremstilt usentimentalt og distansert, men likevel på en slik måte at det er blitt en lesverdig bok av det hele. Tove Nilsen var på Litteraturhuset den 4, februar 2015, og jeg var der. Bok nr. 95 - Anne B. Ragde: "Jeg har et teppe i tusen farger" I denne boka forteller Anne B. Ragde om forholdet sitt til moren, som aldri var av A4-typen. Gjennom oppturer og nedturer på 1960- og 1970-tallet følger vi moren og datteren. Dårlig økonomi var et stikkord, men selv om det var dårlig stelt på matfronten, var moren en kløpper til å få maten til å se både smakfull og lekker ut. Det som gjør mest inntrykk i denne boka er forfatterens ømme og kjærlige fremstillingen av en mor som var alt annet enn enkel å forholde seg til. Vi følger dem helt til moren lå på det siste og ikke fikk den behandlingen Ragde mener at hun burde ha fått. Boka er både interessant og fornøyelig, og innimellom også trist. Bok nr. 96 - Lars Ramslie: "Liten fugl - Mors bok, en sang om skog og korn" Denne boka er ment som starten på i alt fire bøker, og selv mener jeg at den har fått altfor lite oppmerksomhet. Den handler om en mors grenseoverskridende omsorg, av det ødeleggende slaget. Der "mor mener så godt", men egentlig kun tenker på sine egne behov ... Her snakker vi om en mor som blomstrer når datteren visner, mens hver fiber i kroppen hennes er i helspenn når jenta "lever". Er mor ond eller god? Og hva er eventuelt verst - den bevisst villede onde handlingen, eller den fordekte "gode hensikt"? Denne boka er perfekt for lesesirkler og særoppgaver i norsk, fordi det er mye å diskutere og grave seg ned i her. Hva er hva? Bok nr. 98 - Tore Renberg: "Angrep fra alle kanter" Dette er den andre boka i Hillevåg-triologien (eller Texas-serien som forfatteren selv kaller den). "Vi ses i morgen" het den første boka. Boka dekker tre dager i Hillevåg-gjengens liv. Flyttebyrået de driver er egentlig bare et skalkeskjul for kriminell virksomhet som innbrudd og torpedooppdrag. Her møter vi Rudi, som har ADHD, Chessi som er gravid, psykopaten Tong som nettopp har kommet ut fra fengsel, Jani som prøver å holde styr på alle gjengmedlemmene, den vakre barnehjemsgutten Daniel, som er en katastrofe for kvinner å komme borti, og guttene Rikki og Ben som har rømt hjemmefra. Man blir uendelig glad i det dysfunksjonelle persongalleriet, og det er bare å glede seg til bok nr. 3 i serien. Det kan ikke være lenge før den kommer nå ... Bok nr. 108 - Donna Tartt: "Stillitsen" Når man skal gi seg i kast med en bok som er ca. 850 sider lang, stiller jeg et grunnleggende vilkår som jeg ikke firer en tomme på: boka må være mer enn bare middels god. Aller helst bør den være knakende god! "Stillitsen" er en slik bok! Den er ikke en side for lang! Vi følger den unge gutten Theo som under et terrorangrep på Metropolitan Museum i New York mister sin mor. Før han forlater bygningen, stjeler han med seg "Stillitsen", et mesterverk av den nederlandske maleren Carel Fabritius. Å bli morløs når man har en egentlig nokså ubrukelig far, er ingen spøk, og det er mye godt dette boka handler om. For alt faren ønsker er å få kloa i arven hans, slik at han kan fortsette sitt forfyllede liv, og spille bort pengene ... Bok nr. 109 og 110 - Carl Frode Tiller: "Innsirkling" 1 og 2 De to første bøkene i Carl Frode Tilles Innsirkling-triologi er nå tilgjengelig på Mammut-salget. Har du ikke rukket å lese disse bøkene, er det virkelig på tide! Dette er nemlig noen av de beste bøkene som er skrevet av norske nålevende forfattere. David har angivelig hukommelsestap. og har invitert vennene til å skrive brev til ham slik at han skal få minnene sine tilbake. Det store spørsmålet er om dette er reelt eller et kunstprosjekt. I bok etter bok sirkles David inn, og det er noen fascinerende portretter av dem som har stått i forbindelse med ham, som tegnes. Tiller var på Litteraturhuset den 10. september 2014, og jeg var der. Bok nr. 119 - Hanne Ørstavik: "På terrassen i mørket" Denne boka handler om en dyp,dyp kjærlighetssorg av den typen man nesten dør av. Hovedpersonen har brutt med mannen hun de siste to årene har hatt et ødeleggende forhold med, som nesten har ført til at hun mistet seg selv. Hun bestemmer seg for å reise bort, og for å komme over sorgen begynner hun som eskortepike. På den måten prøver hun å isolere følelsene fra det seksuelle. Uansett hva hun gjør, er nissen med på lasset. Kanskje fordi elskeren hun ønsker å skyve fra seg, ikke lar henne være i fred? Dette er en vakker og tankevekkende bok, som jeg anbefaler varmt. Bok nr. 344 - Marte Michelet: "Den største forbrytelsen" I denne boka skriver Marte Michelet om den skammelige behandlingen som ble jødene til del i Norge. Her ble nemlig lite gjort for å redde jødene fra deportasjon til Tyskland, der svært få overlevde. Dette er rystende lesning på mange plan! Gjennom sitt bokprosjekt har Marte Michelet brakt frem i lyset en del av historien som tidligere har vært tildekket, og dette er grundig dokumentert. Hun har levendegjort mange menneskeskjebner på en slik måte at det er umulig å sitte uberørt tilbake. Spørsmålet man må stille seg etter å ha lest en bok som dette er: hvor mye mer er tildekket i historiebøkene våre? Bok nr. 365 - Fredrik Græsvik: "Den tapte krigen - Norge i Afghanistan" Hva var det som gjorde at Norge valgte å delta i den håpløse krigen i Afghanistan, og hvorfor kunne det aldri gå bra? I "Den tapte krigen" tegner Fredrik Græsvik det store bildet av krigen, og med et særskilt blikk på Norges bidrag. I alt 12 nordmenn ble drept i Afghanistan, og 10 av disse var soldater. Græsvik har gjort et solid stykke arbeid i denne boka, som kommer til å bli stående som et referanseverk i lang tid. Jeg skulle ønske at vi hadde sett mer av denne type dybdejournalistikk i norske medier! Her er nyansene, balansen, analysene og klokskapen med! Bok nr. 367 - Carsten Jensen og Anders Sømme Hammer: "Alt dette kunne vært unngått" Dette er enda en bok om Afghanistan, men med en helt annen vinkling enn Fredrik Græsviks bok. Her får vi nemlig innblikk i Afghanistans historie, og hvor Afghanistan står i dag, etter årtier med krig og atter krig. Forfatterne later ikke som de forstår alt, men inntar en spørrende og nyskjerrig holdning. Konklusjonene overlater de til andre å trekke - i den grad dette er mulig for noen i det hele tatt ... Krigen var og ble en fiasko, og det er større grunn til å frykte terror i dag enn den gangen Afghanistan ble invadert for å knekke Taliban og al-Qaida. Dette er en må-lese-bok for alle som ønsker å forstå Afghanistan litt bedre! Bok nr. 417 - Thomas Vestgården og Sigmund Aas: "Skammens historie" I forbindelse med Grunnlovens 200 årsjubileum kom det ut mange flotte bøker. "Skammens historie" er en annen historie, nemlig om det vi helst ikke ønsker å være bekjent av. Her får vi nemlig nærmere kjennskap til jødeparagrafen, tvangssteriliseringen av romani-folket, behandlingen av kvener og samer, behandlingen av barna på Bastøy guttehjem, lobotomiens historie, sensur av samfunnskritisk og erotisk litteratur, det skammelige rettsoppgjøret etter krigen, ulovlig overvåkning av folk, justismord og politivold, barnevernets historie m.v. Dette er en av de mest spennende norske historiebøkene jeg har lest! Anbefales! Bok nr. 455 - Walter Mischel: "Marshmallowtesten - nøkkelen til viljestyrke" De fleste som har syslet med psykologi, ledelse, coaching og selutvikling, har hørt om Marshmallow-testen. I denne boka får vi høre mer om denne testen fra mannen som sto bak, Walter Mischel. Våre liv er summen av en hel masse valg, og da er det jo veldig spennende å finne ut hvordan vi kan få enda mer ut av våre liv. Manglende selvkontroll har nemlig ødelagt mer enn ett liv ... Denne boka burde vært pensum for alle som jobber med barn. Selv synes jeg det er sørgelig at kognitiv atferdsterapi ikke har bredere tilslutning i psykolog-standen i Norge. Her har vi faktisk mye å lære av amerikanerne! Bok nr. 456 - Agnes Ravatn: "Operasjon sjølvdisiplin" Denne boka består av en artikkelserie som tidligere har vært trykket i Dag og Tid. Mange av temaene i boka har faktisk klare paralleller til Walter Mischels bok om Marshmallowtesten, men med den klare forskjell at der Mischel snakker om de ulike begrepene som en realitet man må forholde seg seriøst til, der radbrekker Ravatn de samme begrepene, og får oss til å hyle av latter. Boka er fornøyelig og fandenivoldsk om hvordan du kan overleve i en verden full av fristelser, der selv den flinkeste blant oss kan gå seg fullstendig vill. "For deg som ein gong hadde ei lys framtid, men som no er ein interenettavhengig, nevrotisk, dvask og ulykkeleg tufs i tidsklemme" - løp og kjøp! Bok nr. 470 - Kristian Løvås: "Hormonbalansen" Her finner du alt du noen sinne kommer til å lure på om hormoner - ført i pennen av en spesialist i indremedisin og endokrinologi! Introen er at "Det gode liv er å være i balanse!" Og her er spiller hormonene en avgjørende rolle i livene våre. Hvilken betydningen har dette i forhold til forbrenning, apetitt og overvekt, stress, ro og energi? Vi få vite om betydningen av moderasjon og at alt hjelper hva gjelder mosjon. Dessuten kommer vi ingen vei ved å frasi oss ansvaret for egen helse. "Finn dine stressorer og knus dem", sier Løvås. Den gode balansen handler om hormonbalansen, og alle som ønsker mer kunnskap om dette, bør lese denne boka! Jeg håper at noen av mine boktips for Mammutsalget 2016 her på bloggen vil komme til nytte! Og så er det hyggelig om du som leser dette, forteller meg noe om hvilke bøker du har tenkt å kjøpe? Hvis du i tillegg har noen gode boktips, mottas dette med takk!

Zeshan Shakar lykkes godt med sin andre bok! Det er tre år siden Zeshan Shakar (f. 1982) debuterte med romanen "Tante Ulrikkes vei". I år er han ute med "den vanskelige andre boka", og blant anmelderne - såvel hos de profesjonelle som hos bloggerne - har boka fått litt ulik mottakelse. Mens noen skryter "Gul bok" opp i skyene, vender andre tommelen ned og mener at den ikke på noen måte kommer opp mot "Tante Ulrikkes vei". Selv er jeg blant dem som mener at "Gul bok" er enda bedre enn debutromanen, selv om jeg likte også den veldig godt. Kanskje må man ha jobbet i offentlig forvaltning selv for å finne beskrivelsen av byråkratiets irrganger spennende? Bokas hovedperson Mani er på jobbjakt. Han er nyutdannet økonom fra BI, og han drømmer om å tjene store penger i det private næringsliv. I stedet må han "nøye seg med" en jobb i det offentlige ... Etter først å ha gått gjennom det ene nedslående jobbintervjuet etter det andre ... Til slutt får han jobb i budsjettavdelingen i det fiktive Oppvekstdepartementet. Og bare for å ha nevnt det: gul bok er navnet på Regjeringens budsjettforslag for Stortinget, og som presenteres første eller andre uken i oktober hvert år. Manis kjæreste heter Meena. Hun er både flink, vakker og ambisiøs. Vi aner likevel skurr på linjen fra første stund. Meena vil så mye mer enn Mani, blant annet at han skal flytte ut fra sin fars leilighet på Haugestua slik at de to kan ha et sted å møtes privat. Mani har allerede pådratt seg kredittkortgjeld, mye fordi han er for stolt til å la være å spandere når Meena ønsker at de skal gå ut og spise og gjøre andre ting sammen. Å ha en egen leilighet har han egentlig ikke råd til, og han føler et sterkt ansvar for faren, som ble enkemann for noen år siden. Han er det eneste "barnet" i familien. Likevel går han med på å leie en leilighet i området bak Slottet. Mani gjør alt han kan for å passe inn overalt, enten det er tale om i departementet der de fleste er etnisk norske, eller i sitt gamle miljø på østkanten, der ikke alle har klart seg like godt. Han kjenner på at han egentlig ikke passer inn noe sted. Han bommer på de sosiale og jobbmessige kodene, og enkelte ganger kunne det gått galt om det ikke var for at alle rundt ham faktisk passer på ham og sørger for at han klarer seg likevel. Toleranse alle veier er viktig i et departement, og dette lever kollegaene strengt etter. For Mani betyr dette at når han f.eks. skjønner at hans nærmeste kollega er skeiv, så er også dette noe han må lære å tolerere - selv om det kjennes vanskelig til å begynne med. I departementet møter han for øvrig et svært usnobbete miljø, ganske annerledes enn hva jeg vil tro at folk flest tenker om slike miljøer. Dette er svært gjenkjennelig fremstilt. Klarer Mani å stå opp for seg selv, og skjønner han tidsnok hva han egentlig vil med livet sitt? Deler han og Meena drømmen om et liv sammen, der de tilbringer kveldene med å se på rikmanns-såper på TV, og ferier i Dubai? En som gjesper av kjedsomhet når han ønsker å se Dagsnytt 18? Er det dette han vil? Eller er han egentlig mer rufsete i kantene, og har ambisjoner med noe mer dyptpløyende mening? Jeg kjente på at Zeshan Shakar traff en nerve i denne boka, og gir et meget godt innblikk i hvordan det er å komme inn offentlig forvaltning både som nyutdannet og som annen generasjons innvandrer. For ikke å snakke om den klassereisen han foretar, og som fører til at han en periode i livet sliter litt med å finne fotfeste i en verden som var ham fremmed i utgangspunktet. Likevel aner vi noe positivt mellom linjene, for er det noe som er sikkert så er det jo nettopp at Mani passer inn! Han skjønner det bare ikke helt selv enda. Beskrivelsen av byråkratiet - både på sitt verste og sitt aller beste - er ypperlig og meget realistisk! Det pågår maktkamper ikke bare blant politikerne, men også blant byråkratene, og alle har noe de kjemper litt ekstra for å bringe frem i lyset. Alltid på bekostning av noe annet, som er viktig for andre igjen. Det er en evig dans, der prioriteringer gjøres over en lav sko, og hvor det gjelder å vite hvem som har makt til å flytte alt fra kommaer til avsnitt i proposisjonene som produseres i et departement. Plottet i boka - om man kan kalle det et plott - er Manis dannelsesreise, fra han begynner i Oppvekstdepartementet, og til han begynner å oppdage hvem han er og hva han faktisk står for. Denne dannelsesreisen foregår i spenningsfeltet i det å vokse opp med innvandrerbakgrunn i et land som Norge, der annengenerasjonen har fått de samme mulighetene for utdannelse og karriere som andre etniske nordmenn, og skal finne en plass i samfunnet der det er plass til dem som hele mennesker, med alt de har i bagasjen fra før av. Shakar beskriver også veldig fint hvordan offentlig forvaltning gjerne vil ha et mangfoldig arbeidsliv, men ikke helt klarer å ta vare på og forløse potensialet som ligger i å ha mennesker med ulik kulturbakgrunn under samme tak. Jeg synes at Zeshan Shakar har lykkes meget godt med sin roman "Gul bok"! Jeg anbefaler den varmt! Kanskje særlig til ledere i offentlig forvaltning, som har mye å lære av å lese en bok som dette. Utgitt: 2020 Forlag: Gyldendal Antall sider: 287 ISBN: 978-82-05-53821-4 Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget.

Rørende og lettlest ungdomsroman Ida Løkås (f. 1985) vant Schibsteds manuskonkurranse med denne romanen om Jamie, 13 åringen som vokser opp i Little Venice i London. I begynnelsen tenkte jeg at jeg ikke skulle lese "Det fine som flyter forbi", rett og slett fordi man jo ikke kan få med seg alt og er nødt til å gjøre noen prioriteringer. Men så har den ene bokomtalen etter den andre dukket opp, og alle har det til felles at de er over seg av begeistring for boka. Tanken på å gå glipp av noe viktig fikk meg derfor til å revurdere min beslutning, og før jeg visste ordet av det, havnet den i handlekurven min. Det angrer jeg overhode ikke på! Jamie er i begynnelsen av tenårene og lever sammen med sin mor, som i motsetning til de fleste som bor i bydelen faktisk er i jobb. Prisen hun betaler for dette er at hun så og si aldri er hjemme og at sønnen hennes stort sett må klare seg selv. Jamie selv er bokas jeg-person, og vi ser alt gjennom hans øyne. En gutt som noen ganger er stor, andre ganger bare den lille gutten han egentlig er ... Som gutter flest på Jamies alder er han opptatt av jenter og sex - uten å være i nærheten av å få tilgang på sine drømmer. Han er meget betatt av Ariel, ei jente som bor i kjelleren i huset der han bor. Ariel som hele tiden drømmer om å få seg kjæreste, men som dumpes av den ene etter den andre så snart de endelig har oppnådd sitt med henne ... I blokka bor også Mr. Allen, en fyr alle mener er pedo - av den enkle grunn at han har typiske pedobriller. Alt han foretar seg tolkes i lys av disse mistankene, og derfor er det litt skummelt den dagen Jamie blir invitert inn til ham for å få låne en bok om tegning. Alle veggene i Mr. Allens leilighet er dekket med fotografier, for Mr. Allen er egentlig fotograf. Men selv om han er hyggeligheten selv, er Jamie meget bevisst på hvor døra er i tilfelle det skulle bli nødvendig å flykte i full fart. I en del scener følger vi Jamie, der han betrakter verden fra sitt 13 årige ståsted. Alt han ser rundt seg er preget av mistrøstighet, og selv ikke et besøk hos morens søster, som er bedrestilt og som bor i Cornwall, klarer å lyse opp tilværelsen hans. Han betrakter langt på vei noe foraktfullt det livet tanten og hennes familie lever, når han sammenligner dette med sitt eget liv sammen med en mor som hele tiden roter seg bort i drittsekker. Like fullt er det noe med ham som i alle fall ga meg som leser et håp om at det bodde noe i ham som ville komme ham til nytte senere i livet - et slags innebygget kompass for hvordan et skikkelig menneske ter seg når det kommer til stykket, selv om ståstedet utsettes for krysspress fra alle kanter ... Og langt inni Jamie er det en lengsel etter faren som moren ikke ønsker å snakke om. "I fotoalbumet fant jeg kun ett bilde av pappa. Det var det eneste som var igjen. Jeg vet ikke hvor resten er. De tomme plassene står igjen som sorte hull. Minner som frivillig er fjernet, men sikkert aldri glemt. På bildet sitter han i en grå lenestol og holder meg på fanget. I hånda har jeg en bustete teddybjørn jeg hadde fått av han. Han har mørkt hår, akkurat som meg, brune øyne og bart. Hver gang jeg ser en mann som er litt ubarbert, tenker jeg på pappa. Det er ikke det at jeg savner han eller noe, for man kan jo ikke savne noe man aldri har hatt. Men jeg husker han. Eller, jeg tror jeg gjør det. Jeg var to år da pappa dro, og har ikke sett han siden. Man husker visst ingenting før man er to, noe jeg syns er drittprat, for jeg tror jeg husker hvordan han lunkter. Og så husker jeg øynene hans. De er som mine. Hver gang jeg ser speilbildet mitt, ser jeg han. Jeg prøver å ikke se på meg selv så mye." (side 44) Jeg må rett og slett medgi at jeg ble fullstendig sjarmert av denne boka om Jamie, som vel mer må karakteriseres som en ungdomsbok og ikke en voksenbok. Språket er enkelt, og Jamies tanker presenteres på en rørende naivisitisk måte, selv om Jamie også forsøker å fremstå som tøff og kul. Man kan selvfølgelig stille spørsmål ved om en 13-14 åring er i stand til å formulere så vidt reflekterte tanker som Jamie gjør, men selv synes jeg det er av underordnet betydning når hensikten - den litterære, må vite - er å få frem et spesielt budskap. Og når jeg tenker på at forfatteren kun var 26-27 år da hun skrev denne boka, er jeg meget imponert! Boka holder såpass høy kvalitet at jeg mener den fortjener terningkast fem! Og det skal virkelig bli spennende å følge hennes utvikling som forfatter i fremtiden! Utgitt: 2012 Forlag: Schibsted Antall sider: 187 Ida Løkås Andre omtaler av boka: - Beates bokhylle - 15.08.2012 - Tom Egeland - 05.09.2012 - En perle av en debutroman - Tones bokside - 30.08.2012 - Solgunn sitt - 20.11.2012 - Betraktninger - 30.08.2012 - Bøker & Bokhyller - 09.08.2012 - Ikke bare ei bok - 22.12.2012 - Artemisas Verden - 06.12.2012 - Bokelskerinnen intervjuer Ida Løkås - 13.08.2012 - Tones bokside - 27.08.2012 - Kasiopeiias bøker - 12.08.2012 - Bok-Karete - 10.09.2012

Kjærlighet på tvers av klasseskiller Kjell Westö (f. 1961) er blant de fremste finlandssvenske forfatterne i dag. Han debuterte som forfatter med diktsamlingen "Tango orange" i 1986, og har til sammen utgitt 16 bøker. "Den svovelgule himmelen" er den siste. Bare noen få av Westös bøker er oversatt til norsk. Aller mest kjent er han for "Svik 38" ("Hägring 38" på svensk), som han mottok Nordisk råds litteraturpris for i 2014. Bakteppet i de fleste av Westös romaner er Helsingfors. Mens "Svik 38" (2013) handler om noen få måneder i 1938, dvs. tiden rett før utbruddet av andre verdenskrig (og med den finske borgerkrigen liggende der som et åpent sår, som aldri riktig har helet), handler "Der vi en gang gikk" (2006) om 1920-årene og tiden frem til andre verdenskrig. "Gå ikke alene ut om natten" (2009) handler om 1960-årene og tiden frem til 1980-årene. "Den svovelgule himmelen" (2017) dekker i hovedsak 1960- og 1970-årenes Helsingfors, men også flere ti-år etter dette. En annen tematikk som går igjen i noen av bøkene er kjærlighet mellom fattig og rik - som regel en fattig mann og en velstående kvinne. Mon tro om han er inspirert av sin egen familiehistorie, der hans egen far kom fra en fattig familie, mens moren kom fra en velstående familie? Slike forbindelser har gjerne sin pris, og kjærlighet på tvers av forskjellige klasser er derfor et yndet tema innenfor litteratur og film. Kjell Westö besøkte Litteraturhuset i Oslo 13. mars 2014, og ble i den forbindelse intervjuet av den svenske forfatteren og journalisten Åsa Linderborg. Jeg var der, og jeg skrev om samtalen dem i mellom. Under intervjuet fremhevet Westö at han er og blir en Helsingfors-forfatter. Han snakket om skriveprosessen med "Svik 38", om hva som driver ham i skrivingen og om hvordan familiebakgrunnen hans har påvirket ham. Jeg var også på Litteraturhuset i Oslo den 4. juni 2015 da Kjell Westö og den norske forfatteren Kim Leine møttes . Møtet ble betegnet som et mestermøte siden de begge hadde vunnet Nordisk råds litteraturpris, Leine i 2013 og Westö i 2014. Leine hadde dessuten skrevet om den finske borgerkrigen, som oppsto i kjølvannet av første verdenskrig. Samtalen dem i mellom, som også handlet om hva det vil si å være to-språklig, var svært interessant! Samtlige linker peker til mine innlegg om hhv. Westös bøker og litteraturarrangementer på Litteraturhuset. Om "Den svovelgule himmelen" I bokas åpningsscene sitter romanes jeg-person som vi aldri får vite navnet på, ved skrivebordet sitt en lørdagskveld. Han skriver på et essay med arbeidstittelen "Fra Borges til Bolano" for et tidsskrift. Det er noen år siden han hadde stor suksess med en bokutgivelse. Siden har det gått litt trådt med forfatterskapet, og han har derfor måttet spe på inntektene ved å ta lærerjobber. "Jeg leste og jeg skrev - det var slik jeg levde livet mitt - men likevel visste jeg ikke stort og hadde fint lite å melde. I bunn og grunn visste jeg ikke engang hvem jeg var, jeg visste ikke om det jeg husket var mine virkelige minner." (side 7) Så hører han noe ute i buskene. Han får en fornemmelse av at noen holder øye med ham - ja, rett og slett spionerer. Han tar på seg en genser, går ut og roper "er det noen der?" Samtidig som han er redd, føler han seg litt latterlig. Det rasler i buskene, og så er vedkommende borte. Et par uker senere blir Alex Rabell, broren til vår jeg-persons livslange store kjærlighet Stella, knivstukket på åpen gate. Det er bare flaks at han overlever. Gjerningsmannen blir tatt, og han innrømmer da at han hadde sittet i buskene utenfor forfatterens vindu to uker tidligere, og at han hadde vært bevæpnet med et gevær. Hvem denne mannen er, får vi først vite mot slutten av romanen. Drapsforsøket fører til en enorm eksponering av Rabell-familien i media. "De laget saker om Alex´ forretningskarriere, om suksessene hans på åttitallet og om postboksselskapene og skattesnusket i senere tid, de skrev om farfaren Poa og faren Jacob og om salget av Ramsvik, de antydet fiendskapen mellom Alex og Stella, og de skrev om Thea og båtulykken. Aller mest skrev de naturligvis om det ferske mordforsøket. Og selvsagt lot de det skinne igjennom en sammenheng mellom Sandrines forsvinning og overfallet på Alex, men det forble løse spekulasjoner." (side 13-14) Det ble også avslørt at Stella og han hadde hatt et forhold, mens det faktum at de hadde vært sammen ikke bare en gang, men to ganger med 15 års mellomrom, antakelig ikke ble oppdaget. Avsløringene handlet for øvrig om nakenskandaler, mystiske ulykker, søskenkrangel, terroranslag og selvmord - i en av Helsinkis rikeste familier. Vår jeg-person føler seg berørt av det hele, fordi han har hatt forbindelse med Rabell-familien helt fra han var 10 år, dvs. fra sommeren 1969, og frem til nå, over 40 år senere. Først som Alex´ kamerat, senere som Stellas elsker. Sandrine er Stellas datter, og henne hadde han i sin tid mange samtaler med, den gangen han bodde i Stellas hus på Mankans ... Vår jeg-person er sønn av alminnelige arbeidsfolk. Han og foreldrene pleide å tilbringe somrene på familiens enkle sommerhytte. Rett i nærheten hadde Rabell-familien et herskapelig sommerhus, Ramsvik Gård. Forskjellen mellom ham og Alex kunne knapt vært større. Det handler både om klasse, selvsikkerhet og muligheter i livet. Mordforsøket på Alex får ham til å tenke tilbake på sitt eget levde liv, der han aldri stiftet familie på ordentlig, men elsket en kvinne han verken kunne leve med eller uten. "Og allerede da, selv om jeg bare var rundt ti år, visste jeg at vi var annerledes enn familien Rabell. Men den gangen tenkte jeg bare at Rabellene var så mye finere enn oss. Det sto en gyllen glans rundt Alex Rabell og hele familien hans, de var uten plett og lyte og skulle så være. Far og jeg var uovervinnelige på vår måte, men mot familien Rabell kom vi til kort." (side 20) Senere da han og Stella innleder sitt kjærlighetsforhold, skal denne følelsen av underlegenhet komme til å prege deres relasjon. Det er en ubalanse i forholdet som ikke er god for noen av dem. Dessuten var det slik at riksmannsdøtre og rikmannssønner gjerne hadde kjærlighetsforhold med mennesker fra de lavere samfunnsklasser, men de giftet seg ikke med dem. Der gikk grensen. Etter som årene går og tidene endrer seg, er det åpenbart at både Stella og Alex sliter i livene sine. Det som likevel redder dem fra å gå til grunne, er pengene. Vår jeg-person sliter med å klare seg, og han har aldri flust med penger, men det går fordi han ikke lever et ekstragavant liv. Han finner seg i Alex´ luner og urimeligheter, og det er en stilltiende avtale mellom dem at han aldri må røpe familiehemmelighetene til Rabellene. Som at faren er "syk på sjelen" blant annet ... Han som vokste opp som enebarn, trenger vennskapet med Alex. Det gjør også Alex. Og så er det noe med vennskap som har vart et helt liv ... Det oppstår noen bånd. Alt man bare vet om hverandre, alt man slipper å si, alt man bare skjønner ... Uansett hvor suksessfull han blir som forfatter, henger hans familiebakgrunn fast i ham. Det handler selvsagt mye om penger, men det handler også om moral og verdier. Og ikke minst tilgang til penger. Mens mulighetene for raske penger trumfer det meste i Alex´ liv, gjelder ikke det samme for ham. Hans livslange kjærlighet til Stella har dessuten kommet i veien for etableringen av et vanlig familieliv. Hva er det som gjør at han elsker henne så høyt, ble jeg sittende og lure på. Jeg skjønner at hun var feiende flott, og at forholdet dem i mellom var preget av sterk lidenskap. Kjærligheten deres tålte imidlertid ikke hverdager - bare fest. Stella er ingen enkel kvinne å leve med, for hun har sin andel av Rabell-familiens særheter. Og ikke minst den selvsentrerte selvsikkerheten som ofte kan prege mennesker som aldri har behøvd å snu på kronene ... Hver gang det går over styr mellom ham og Stella, tyr han til Linda. "Hvorfor nekter du å se i øynene at det ikke går med deg og Stella? kunne hun spørre. Hvorfor innser du ikke at hun er for mye for deg? Du trenger noen som føyer seg etter viljen din og lar deg skinne. Du mener en som deg selv? foreslo jeg. Å nei, sa Linda og smilte. Jeg er også for mye for deg." (side 207) Mine tanker om boka "Den svovelgule himmelen" handler kanskje dypest sett om klassetilhørighet og hva dette gjør med oss, nær sagt uansett hvordan det går med oss senere i livet. Vår jeg-person kommer som fattiggutten inn i Rabell-familien, og til å begynne med tildeles han den servile rollen. Han krever ikke mye, han observerer og alt han ser virker så fint. Men det er bare på overflaten. Under ulmer det, og familiehemmelighetene står nærmest i kø. Psykisk sykdom var tabu både for fattig og rik på begynnelsen av 1970-tallet, men det var nok likevel ekstra skambelagt i rikmannsmiljøer. Hans observasjoner og tanker rundt Rabell-familien fikk meg noen ganger til å kjenne på at han i for stor grad satte seg selv til side, og gikk så opp i Rabellene at han nesten mistet seg selv. Samtidig slutter han aldri å bli sjokkert over kynismen han møter hos Alex, særlig når det er tale om mennesker som han flytter rundt på som om de var brikker på et spillebrett. Kjell Westö er helt eminent når han skildrer miljøer og tegner sterke personportretter. Det er så lett å se det hele for seg. Jeg-personens nesegruse beundring for menneskene som valgte å slippe ham inn i varmen, og hvordan livet hans for alltid ble endret på grunn av kjærligheten til Stella, en femme fatale, som ikke tok vare på det han hadde å by henne, men lot staheten og stoltheten styre - alltid. Og hans sorg over at Ramsvik Gård ble solgt - som om det var hans eget sommersted det gjaldt ... Rabellenes rikdom smuldrer bort mellom hendene på dem. Hva er et levd liv? Og hva former hukommelsen vår? Hvordan kan vi være sikker på at det vi mener å huske er representativt for det som faktisk var? Sannheten er at vi ofte velger - bevisst eller ubevisst - hva vi ønsker å huske. Det blir vår sannhet om det som utgjør våre liv. Ofte handler det om at vi igjen og igjen har fortalt den samme historien, og så skjer det små endringer og justeringer hver gang - som regel i retning av å få oss selv til å føle oss bedre, at vi hadde edlere motiver og renere samvittighet enn det som opprinnelig var tilfelle ... Og fordi alle gjør dette i større eller mindre grad (noen mer enn andre, riktignok), oppstår det ofte parallelle virkelighetsforståelser, og en og samme opplevelse kan derfor fortone seg helt ulikt på mennesker som var til stede samtidig - og som i teorien egentlig opplevde eksakt det samme. Historiene er likevel vidt forskjellige. Julian Barnes´ skriver til sammenligning om dette i romanen "Fornemmelse for slutten", en bok som også er filmatisert ("The Sense of an Ending"). Andre ganger skjer det ting i nåtid som får oss til å endre oppfatning om det vi lenge har forbundet med sannheten. Vi ser fortiden i et nytt lys. Det er dette som skjer med jeg-personen i "Den svovelgule himmelen". Han ønsket å se barndommens minner i et lyst skjær, men skjønte senere at det hele på mange måter var et falsum. (Dette gjør også hovedpersonen i nevnte roman av Julian Barnes, se avsnittet ovenfor.) "Det lå en glans over de tidlige årene med Alex og Stella. Dype skygger fantes også, jeg var blant de få som hadde sett dem, men så lenge jeg var barn og tenåring, snudde jeg meg bort og prøvde å holde blikket festet på alt som var lyst og vakkert. Nå har disse somrene fått en svart ramme omkring seg, og jeg vet at rammen var der allerede fra begynnelsen. Jeg så den bare ikke." (side 22) Jeg vet at noen mener at denne siste boka til Kjell Westö tidvis er noe langtekkelig. Jeg nøt imidlertid hver lille del av denne boka. Jeg frydet meg over fortellerstilen, innsiktene jeg-personen kom til underveis, skildringen av klasseskillene i Helsinki på 1970- og 1980-tallet (som for øvrig ligner alle andre nordiske byer på den tiden) og beskrivelsen av et miljø der penger trumfet det meste. Og spesielt nøt jeg Axel Auberts opplesning på lydbokutgaven, som jeg valgte å høre meg gjennom - samtidig som jeg hadde papirutgaven ved siden av. Jeg kjente på det storslåtte i historiefortellingen, og ble svært grepet og engasjert underveis i lesningen! Denne boka anbefaler jeg sterkt! Flere andre bloggere har skrevet om boka; Kleppanrova, Tones bokmerke og Tine sin blogg. Utgitt i Finland: 2017 Originaltittel: Den svavelgula himlen Utgitt i Norge: 2017 Forlag: Pax (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok) Oversatt: Erik Krogstad Antall sider: 458 Spilletid: 12 t 56 min. ISBN: 9788253039572 (papirutgave) ISBN: 9788242166746 (lydfil) Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget Kjell Westö (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Et stort tja ... Innspilt: 2009 Nasjonalitet: Norge Genre: Action Skuespillere: Mads Ousdal (Kommandør Arne Treholt), Jon Øigarden (Otto Meyer), Trond Viggo Torgersen (Kong Olav), Linn Stokke (Ragnhild Umbraco), Amund Maarud (Humla), Dean Erik Andersen (Kjettingen), Terje Strømdahl, Martinus Grimstad Olsen (Svarte-Per), Øyvind Venstad Kjeksrud (Øystein Fjellberg), Henrik Horge (Kusken), Emil Johnsen Spilletid: 77 min. Tror du at du vet hva som skjedde under den kalde krigen? Virkelig? Tro om igjen! Du aner ingenting! I denne filmen får du nemlig vite hva som egentlig skjedde ... Under den kalde krigen gjorde hver av partene - hhv. Øst og Vest - det de kunne for å lage et fiendebilde av motparten. Om så det var å lage falske terroraksjoner ... Kongens Niljatropp ble laget som et motstykke til det spillet som foregikk mellom øst og vest. Troppen holdt til på Gressholmen i Oslo-fjorden, og gang på gang reddet de Norge fra å gå til krig mot Russland. Når rykter om at norske farvann var fulle av russiske ubåter verserte, dro nemlig Niljatroppen ut og avslørte at dette bare var oppspinn. Undergrunnshæren Stay Behind ble også til slutt avslørt som den som sto bak som krigshisser nr. 1. Da Arne Treholt til slutt ble arrestert, angivelig pga. falske bevis, var dette en omkostning Ninjatroppen var villig til å ta. Men egentlig var Arne Treholt selveste mesteren og lederen av troppen! Noen spion var han altså ikke. Hevdes det i denne filmen ... Jeg vet ikke helt hva jeg forventet meg da jeg rigget meg til foran skjermen for å se denne filmen, men jeg forventet i alle fall ikke det jeg fikk se: en tullefilm fra ende til annen. Skuespillerne må imidlertid ha hatt det fantastisk morsomt da de spilte inn filmen! Nyhetsklipp fra sentrale hendelser på 1970/1980-tallet er flettet inn i handlingen; bildebevis mot Treholt, eksplosjonen på Oslo S, en russisk ubåt forvillet inn i norsk farvann, Aleksander Kielland-ulykken, flyvningen mellom tårnene på Oslo Rådhus, arrestasjonen av Treholt ... Gjenkjennelig, men likevel ikke fordi det hele er satt inn i en nokså annen kontekst. Til tider var filmen spennende, men alt tullet ødela litt for mye. Skuespillerne glimtet også til innimellom og var riktig fornøyelige, men det holdt likevel ikke i lengden. Joda, jeg dro på smilebåndet av og til. Jon Øigarden er og blir jo rå, og Mads Ousdals likhet med sin far er fascinerende nok i seg selv. Her var det nok både vilje og evne til å lage noe større enn det som ble resultatet. Dessverre må jeg nok si at jeg ikke lot meg begeistre. Dersom jeg hadde visst hvilken film dette var, tror jeg ikke jeg hadde giddet å se den. Jeg tror ikke engang det er en film som den yngre garde vil ha særlig glede av å se, fordi de mangler preferansene til 1970- og 1980-tallet. Og da blir på en måte hele vitsen borte. Det beste jeg kan si om filmen er at den bare varte i 77 minutter. Terningkast tre.

Viktig bok om folkemordet i Srebrenica Ivica Dikić (eller Ivica Đikić som navnet skrives) (født 1977) er en prisbelønt bosnisk-kroatisk forfatter og journalist. Han debuterte som forfatter i 2003 med romanen "Cirkus Columbia", som senere ble filmatisert. "Beara" er hans tredje roman. Jeg har lenge ventet på at det skal komme mer litteratur og filmer om krigen i Jugoslavia på 1990-tallet. Det har forundret meg stort at det har vært så lite å finne. For noen år siden så jeg filmen "As If I´m Not There" som handler om utbruddet av krigen, og jeg har lest Slavenca Drakulic´s bok "Ikke en flue fortred" (2004) som handler om rettsoppgjøret etter krigen. Jeg kom også over Anita Rakidzijas bok "A Dubrovnik War Story - They won´t hurt me, mom" (2009) på en ferietur i Dubrovnik. Den boka er ikke noe mesterverk, men er nå en av de få bøkene jeg kjenner til, og som handler om beleiringen av Dubrovnik. Den er absolutt interessant å få med seg. Steven Galloways bok "The Cellist of Sarajevo" (2009) er derimot en meget godt skrevet bok, og den handler om beleiringen av Sarajevo. Og så må jeg selvsagt nevne Ismail Kadares "Tre sørgesanger fra Kosovo" (1998), hvor han skriver om bakgrunnen for krigen i Jugoslavia (Balkankrigen). Selv om Ivo Andrics uforglemmelige og Nobelprisbelønte bok "Broen over Drina" (1960) ikke handler om krigen i Jugoslavia, tenker jeg at den hører med når jeg nevner relevant litteratur i denne sammenheng. Her får vi nemlig med oss historien som ligger bak det landet som etter andre verdenskrig fikk navnet Jugoslavia. Under ferieturer i Kroatia har jeg vært i Split, Dubrovnic, Makarska-kysten (med Brac og Hvar), på Ister-halvøya, i Mostar og Sarajevo i Bosnia-Hercegovina, samt i Montenegro (Kotor og Budva). Flere av stedene omtales i "Beara". (Samtlige lenker peker til mine blogginnlegg.) "Beara" er en dokumentarisk roman om folkemordet i Srebrenica, eller Sebrenica-massakren som den også kalles. Denne hendelsen regnes som det største massemordet i europeisk etterkrigshistorie. Rundt 8000 bosnjaker (det vil si bosniske muslimer) ble drept i perioden 11. - 22. juli 1995 av bosnisk-serbiske militærstyrker. Hendelsen er rimelig godt kjent for folk flest, men hvor mye vet vi egentlig om det som hendte? Svært lite! Dette har Ivica Đikić forsøkt å gjøre noe med ved å skrive om dette i "Beara". Selv om det var andre høyerestående offiserer som ble stående som de ansvarlige for det som hendte, var det oberst Beara som rent faktisk sto for selve gjennomføringen. "Folkeavstemningen om Bosnias uavhengighet ble avholdt 29. februar og 1. mars 1992. Serberne boikottet avstemningen, men to millioner velgere møtte opp ved stemmeurnene og nesten hundre prosent stemte for et "selvstendig og uavhengig Bosnia-Hercegovina, en stat av likeverdige borgere som tilhører de tre statsbærende folkegruppene (muslimer, serbere og kroater), så vel som medlemmer av andre folkegrupper som lever her". En måned etter folkeavstemningens beslutning om at Bosnia-Hercegovina skulle erklære seg selvstendig, ble landet internasjonalt anerkjent som uavhengig land, det tredje i rekken etter Slovenia og Kroatia. Nettopp på denne tiden begynte borgerkrigen, som samtidig også var Serbias angrepskrig mot Bosnia-Hercegovina. De bosniske serberne hadde full støtte fra staten Serbia i sitt forsøk på å løsrive en så stor del av det bosniske territoriet som mulig." (side 33) Våren og sommeren 1992 ble muslimer, kroater og andre ikke-serbere i byen Prijedor og omegn, norøst i Bosnia, pålagt å gå med hvitt bånd rundt armen. Husene deres ble merket og tusenvis av menn ble satt i konsentrasjonsleire. Forfatteren opplyser at minst 3000 muslimer og kroater ble drept, og at mer enn 50 000 mennesker ble fordrevet fra sine hjem. Området ble etnisk rensket. I bokas innledning gjør Ivica Đikić grundig rede for bakgrunnen for borgerkrigen, og han skriver også om selve skriveprosessen og vanskene med å finne en passende form på boka som kunne fungere godt. Han endte opp med at han ønsket å skrive en dokumentarisk roman. Han fant rikelig med stoff til boka da han lette i rettsdokumentene fra rettssakene mot de ansvarlige. Jobben besto i å sette sammen alle fragmentene til en helhet. Det er en rystende historie vi får høre. Oberst Beara var opptatt av at folkemordet ikke måtte etterlate noen spor, og at færrest mulig skulle være involvert. Det var imidlertid ikke enkelt verken å finne noen som ønsket å bidra til nedslaktingen, eller å finne steder som egnet seg og som var langt nok unna bebodde steder. Det oppsto også tidvis krangling mellom de millitære toppene, for ingen ønsket at mordene og likene skulle befinne seg på deres område. Aller helst på noen andre steder ... Dette førte til at myrderiene tok tid, og at likene ble begravd på ulike steder. "Oberst Beara og hans folk i felten måtte støtte seg utelukkende på sine egne ferdigheter og overtalelsesevner, på et nett av lojale medspillere som de kunne styre uten å møte unødige spørsmål, uten at det ble etterlatt spor, og på frykten alle møtte dem med. Derfor måtte alt skje fort, alt måtte være over før tvilens frø plutselig begynte å spire, for i en utmattet hær og utsultet sivilbefolkning kan tvil spre seg som ild i en tørr furuskog." (side 103) Beara hadde tidligere fått en ripe i karriere-lakken, og ivret etter å vise sin patriotisme. Dette oppdraget skulle han få til, koste hva det koste ville! "Hva, helt konkret, var det som drev ham? Hvordan opplevde han i det hele tatt sin rolle som massemorder, som han jo måtte vite var noe grusomt? Om han da i det hele tatt fant øyeblikk til selvrefleksjon i denne fire eller fem dager lange malstrømmen av adrenalin, alkohol, hete, frykt og død? Var oberst Beara noen gang, og spesielt i juli 1995, i stand til å betrakte seg selv og sine handlinger i et perspektiv som i det minste nærmet seg objektivitet? Han var klar over hva han gjorde. Han valgte det onde og klarte ikke å stå imot." (side 113) Det som skjedde var at man satte likhetstegn mellom de bosniske muslimene (bosnjakene) og tyrkerne (ottomanene), som hersket over Balkan i ca. 500 år. (Historien om dette finnes i Ivo Andrics "Broen over Drina".) Dette var vanlig i kommunikasjonen mellom offiserer og soldater i VRS (Hæren til rebuplikken Srpska - Vojska Republike Sprske), skriver forfatteren på side 135. "Gjennom massemordet formidlet de en overordnet beskjed om at de ville ha hevn. Hevn for nær fire hundre serbiske sivile og rundt to tusen soldater som hadde mistet livet i Podrinje-området i perioden 1992-1995, i en krig serberne selv hadde satt i gang. Hevn for hele historien. Det var resultatet av lag på lag med hat, omgjort til strategisk og politisk grunnholdning. Men også det mest dramatiske utslaget av Ratko Mladic´ og det bosnisk-serbiske politiske lederskapets brutale irrasjonalitet." (side 137-138) Underveis i boka følger vi myrderiene tett, og ikke en eneste gang viker noen av de ansvarlige unna for oppdraget. Jo flere drepte, desto viktigere å få alle drept. Ingen vitner, ingen spor ... Så dukker det opp en liten gutt som løper rundt og roper på faren sin. "Pappa, pappa, hvor er du?" Soldatene senket geværene, noe som fikk oberstløytnant Popovic til å bli rasende. Soldatene skjøt likevel ikke, selv om de ble beordret til det. På slutten av dagen var likevel mellom 1500 og 2500 mennesker skutt og gravlagt, og buldosere sørget for å jevne jorden over graven deres. De som ikke ble drept med det samme, fikk noen kuler til. Unntatt en som kjærba en soldat om å at han skulle skyte ham, lidende som han var fordi han var så godt som død. Ham lot de være, slik at han kunne dø sakte ... Det ble selvsagt rettssak etter krigen, og mange ble dømt for grusomhetene de hadde vært med på. Likevel var det mange som gikk fri. Mange visste også om hva som foregikk, uten å gjøre noe eller gripe inn. Det ligger en hel del bitterhet bak at ikke FN-observatørene beskyttet lokalbefolkningen. Hva var hensikten med at de der når de bare måtte se på det som skjedde, uten å kunne gripe til våpen? Mest sannsynlig for å redusere faren for fake news så mye som mulig ... Antakelig er det derfor det har vært mulig å dokumentere så mye av det som skjedde i ettertid, slik at de skyldige kunne bli dømt? Uansett - jeg forstår den frustrasjonen forfatteren gir uttrykk for. Hvor mange menneskeliv kunne ikke vært spart dersom FN hadde hatt en mer aktiv rolle? "Beara" er en svært viktig bok om et grusomt folkemord i vår tid. Vi som trodde at dette kun var noe som skjedde i fjerntliggende land, og så fant det hele sted midt i Europa, i land hvor vi nordmenn har elsket å feriere i årtier. Ivica Đikić skriver svært godt, og han levendegjør stoffet på en måte som ville ha vært vanskelig i en ren dokumentar. Noen ganger ble det kanskje litt mye oppramsing av navn på skyldige, samtidig som jeg skjønner at hensikten har vært å lage en fyllestgjørende historie om de ansvarlige. Da blir det feil å bare nevne noen, og utelate andre. I disse dager er det nøyaktig 25 år siden folkemordet i Srebrenica skjedde. Dette ansporet meg til å lese denne dokumentariske romanen akkurat nå. Jeg likte den spørrende tonen underveis. For her er det selvsagt mye vi ikke kan vite. Jeg anbefaler "Beara" på det sterkeste! Utgitt på kroatisk: 2016 Originaltittel: Beara Utgitt på norsk med støtte fra Fritt ord og Kulturrådet: 2020 Forlag: Solum Bokvennen Oversatt fra kroatisk: Jon Kværne Antall sider: 234 ISBN: 978-82-560-1998-4 Boka har jeg kjøpt selv

Kvinneliv i et turbulent 1900-tall Gabi Gleichmann (f. 1954) debuterte som romanforfatter med "Udødelighetens elixir" i 2012. Denne boka mottok han Aschehougs debutantstipend for, og boka ble oversatt til 16 språk. (Kilde: Wikipedia) (Lenken peker til min omtale av romanen, som jeg likte så godt at jeg ga den terningkast seks.) I 2019 kom han ut med sin andre roman - "Aurelia". Jeg har registrert at den har fått litt blandet omtale hos kritikerne. Nå har jeg endelig lest den selv, og har gjort meg opp min egen mening. Aron Kohns far dør av følgene av en hjerneblødning før Aron når frem til sykehuset. Vi er i Oslo. "Jeg hadde alltid forestilt meg at jeg kom til å gråte og føle en lammende sorg når han døde. I stedet ble jeg sint over at han så plutselig hadde forlatt meg. Jeg følte meg sviktet. Opp gjennom årene var det så mye som hadde forblitt usagt mellom oss." (side 8) I sorgen leter Aron, bokas jeg-person, etter fine stunder sammen med faren, i sin hukommelse. Det første han husker er da faren fortalte om sin fars død. Grusomme minner fra Auschwitz under krigen, der han ble tvunget til å begrave sin egen far levende ... Samtidig minnet faren ham om at den dagen han dør, så må Aron lese kaddish, det urgamle jødiske minneordet for henfarne, over ham ... Minnet er likevel fint, fordi dette var et av de sjeldne øyeblikkene der han følte nærhet mellom ham og faren. Blant farens etterlatenskaper er det lite av personlige minner. Ingen nedtegnede minner fra livet hans, ingen fotografier eller brev. I en gammel koffert finner han imidlertid et brev fra en kvinne med navnet Aurelia Mohr, og det hun skriver i brevet snur opp-ned på det meste han har blitt fortalt. I kofferten ligger det også et manus forfattet av Aurelia - med tittelen "Min historie". Heretter er det hun som er fortellerstemmen, inntil de to siste sidene i boka. Aurelia - eller Golda, som hun opprinnelig het - vokser opp i Bratislava i årene 1909 - 1918. Siden skal vi følge henne via barnehjemmet Radost, som hushjelp i Beckov og senere til USA som gift kvinne med et matematisk forskergeni. Hun er sjelden eller aldri lykkelig. Mange ganger har hun lyst til å flykte fra sin skjebne - men uten å ha mot til å gjøre alvor av sine drømmer. Selv om livet hennes ellers er svært hverdagslig og uten preg av egne store bragder, er hele historien om henne en påminnelse om en tidsepoke der kvinner sjelden rådde over sine liv og var prisgitt sin klasse, sin familie eller mangel av sådan, ekteskap osv. Hun går nokså ensom gjennom livet, i likhet med Aron og hans far - som om det hviler en slags arvesynd over dem. Få eller ingen venner, så og si ikke noe sosialt nettverk, ingen tilhørighet noe sted ... Likevel har hun med sine egne ord udødeliggjort seg selv ved å skrive om sitt liv. Tilbake sitter Aron, som stiller spørsmål ved om traumer går i arv. "Hun var en av disse millioner kvinner, banale i sin normalitet, som fødtes under ufordelaktige omstendigheter på det turbulente 1900-tallet, kvinner som aldri fikk studere eller velge sitt liv, som ofte fikk en ublid behandling av skjebnen, kvinner som levde uten noen sinne å ha levd, de fleste av dem uten å etterlate seg noe, for så til slutt å falle i total glemsel. Samtidig var Aurelia annerledes. Gjennom sin selvutleverende beretning har hun gitt livet sitt mening, gjort det forståelig og overvunnet døden, vist at det skrevne ord kan gi ansiktet tilbake til de glemte." Fortellerstemmen i den delen der det er Aron som er bokas jeg-person og den delen der Aurelia er jeg-person, er nokså ulik. Gabi Gleichmann er en glimrende forfatter som har språket i sin makt. I Aurelia-delen er språket enklere enn hva jeg er vant til fra hans hånd, og tidvis oppfattet jeg enkelte sekvenser som litt klisjefylte. Samtidig tenkte jeg at jeg-personen Aurelia var en kvinne uten skolering, og at det var slik hun faktisk forfalte sin historie. Det ville blitt veldig feil dersom hun skulle blitt tillagt et annet språk. Jeg opplevde å bli fanget av historien fra første side, og leste boka nærmest uavbrutt. Hele tiden skjer nye vendinger i historien, som aldri sluttet å overraske meg. Historien er sterk, sår og tidvis brutal. Det handler om "uekte barn" som blir gitt bort, om å være jødisk i en tid der jøder ble stigmatisert og marginalisert, om egentlig å være sigøyner (som var mye verre enn å være jøde), om pillemisbruk og ublidt møte med psykiatrien, om opprørske barn, om ulykkelig ekteskap og utroskap, om drømmer om et helt annet liv ... For ikke å snakke om atombomben ... Jeg likte denne boka godt! Den når riktignok ikke opp til "Udødelighetens elixir", men det skal uansett mye til. Dersom du liker en god historie, er dette en bok jeg er temmelig sikker på at du vil like! Utgitt: 2019 Forlag: Kagge forlag Antall sider: 232 ISBN: 978-82-489-2409-8 Boka har jeg kjøpt selv.

Personlig og nært Når Patti Smith kommer ut med en ny bok, er det faktisk bare én ting å gjøre: å hive alt du har i hendene og kaste deg over boka! I alle fall dersom du har det som meg og er blodfan! Og skulle du likevel ikke ha oppdaget henne som forfatter enda, så er det faktisk på høy tid at du nettopp gjør dét! Jeg lover: du blir ikke skuffet! Det er noen år siden jeg leste memoarbøkene hennes "Just kids" og "M Train" (lenkene peker til mine omtaler av bøkene). I mellomtiden har hun også kommet ut med boka "Om å skrive", men den rakk jeg dessverre aldri å skrive noe om her på bloggen. Patti Smith er multikunstner, og i tillegg til å være en enestående forfatter, er hun fremdeles - etter fylte 70 år - en av verdens beste rockemusikere. I juni 2015 var jeg så heldig å få med meg rockekonserten hennes under en Norwegian Wood-festival. Det ble en opplevelse for livet! "Apens år" er en slags memoarbok hvor handlingen i all hovedsak er lagt til nettopp apens år i henhold til kinesisk astrologi - dvs. fra 8. februar 2016 til 28. januar 2017. Vi følger forfatteren på en reise, som starter på Vestkysten av USA - nærmere bestemt på Dream Motel (som egentlig heter Dream Inn, oppdager hun senere). Det er nyttårsmorgen og hun befinner seg i Santa Cruz. Alt hun bryr seg om er å få seg en god kopp svart kaffe, for noen dranker er hun såvisst ikke. Det er en kaffeløs jakt vi følger, og som til slutt ender på hotellrommet der hun må nøye seg med Nescafé og en elektrisk vannkoker. Noe fryktelig har skjedd. Vennen Sandy har havnet på intensiven etter akutt hjerneblødning. Sandy, som i sin tid var selve årsaken til at hun ble frontfigur i eget band, hvor han og Lenny Kaye fulgte henne i alle år etterpå ... Sorgen over det inntrufne er bunnløs. I en slags drømmetilstand observerer hun omgivelsene, hele tiden med referanse til stor litteratur hun en eller annen gang har fordypet seg i. "Eg sat på terrassen min, pakka inn i pledd som ein rekonvalesent i Trolldomsfjellet, og kjende at ei merkeleg hovudpine var i ferd med å bygge seg opp, truleg eit vêromslag." (side 17) Her observerer hun at stranda nedenfor er forsøplet med godtepapir. Etter hvert skal hun oppdage at godtepapiret med kjente sjokoladeprodusentnavn likevel ikke ligner på originalen. Bokstavene er feil. I en sekvens - også på jakt etter en god kopp med svart kaffe - havner hun oppi en diskusjon med fremmede om Roberto Bolaños "2666" - en bok hun kan så uendelig mye bedre enn alle de øvrige rundt bordet, men uten behov for å briefe med sine kunnskaper. I stedet lytter hun, stikker inn et spørsmål eller to. Litteratur, film og musikk betyr alt for henne, og lykken er å komme over sjeldne eksemplarer hun lenge har jaktet på. Derfor oppsøker hun alltid antikvariater på sine reiser. Patti Smith er dessuten en lidenskapelig fotograf, og hun går for sort-hvitt- bilder. Disse bildene er strødd utover i boka, som i hennes foregående bøker, og dette tilfører teksten en helt egen stemning. Da jeg f.eks. kom over et bilde av de eiendommelige trærne som heter Joshua Tree, og som det er en hel nasjonalpark med i California (hvor jeg har vært på en reise), og som at på til har fått tittelen "Kjærleik. Kjærleik. Kjærleik.", kjente jeg at det varmet dypt inne i meg. Og så er det noe med det jordnære i absolutt alt hun skriver. Det er så menneskelig, og det gjør at vi kommer svært, svært nær henne. Hun byr virkelig på seg selv! Det eneste stedet vi ikke kommer inn er antakelig kjærlighetslivet hennes, som jeg uten videre går ut fra at hun har. Det er noe helt spesielt med observasjonene hennes, hvordan hun beskriver disse. Det er også mye tørrvittig humor mellom linjene. "Å krysse tidssoner er hardare å takle når ein reiser frå vest til aust enn andre vegen. Det er noko med pacemakerceller. Som ikkje er ein referanse til ei kunstig innretning, men til den delen av sinnet som held oss kroppsleg synkroniserte. Nokre veker på vestkysten hadde defintivt tulla med P-cellene mine. Groggy etter middag, deretter brått lys vaken klokka to om natta. Eg byrja med nattevandring, fanga i stilla. Utan trafikk var lufta påfallande død. Heime igjen, midt i februar, den gløymde månaden." (side 77) Patti Smith reiser mye, og på reisene er det ikke arkitektur som tiltrekker oppmerksomheten hennes. Derimot er det forfattere, poeter og musikere - som regel døde for lengst, alle sammen. Hun oppsøker steder de har levd, steder de har preget o.l. Som Café A Brasileira, der statuen av den portugisiske poeten Fernando Pessoa sitter majestetisk på en stol utenfor - blant gjestene. Pessoa som er kjent for romanen "Uroens bok" ... Det er ikke til å komme forbi at skriving opptar Patti Smith. Hun ser tilbake på sine siste møter med Sam, mens han fremdeles var i stand til å skrive. "Vi held fram, eg med å lese og transkribere, Sam med å skrive høgt i sanntid. Den meir djuptgåande oppgåva er å redde einsemda. Einsemda ein trengt til å skrive, det absolutte behovet for å krevje desse timane, som om ein blir slyngd gjennom verdsrommet, lik astronauten i 2001, aldri døy, berre halde fram vidare og vidare i filmriket som aldri tar slutt, inn i det uendelege vesle, der The Incredible Shrinking Man framleis krympar og er den evige herskaren i dette universet. - Vi har blitt eit Beckett-stykke, seier Sam godmodig." (side 115) Hva er det som treffer i Patti Smiths litteratur, og nå med "Apens år" spesielt? For mitt vedkommende er det så mye. Det er stemningen i tekstene, alle referansene til litteraturen og filmens verden, måten hun formidler selv de mest hverdagslige ting på, det jordnære og ujålete. Samtidig er hun meget sofistikert i sine subtile beskrivelser, der man må kjenne til visse historiske hendelser for i det hele tatt å henge med. Det er også en fordel at man har interesse for litteratur og film, gjerne for klassikerne. Denne gangen kjente jeg også glede ved å ha vært de fleste stedene hun beskriver fra sine reiser. Flere ganger ble jeg sittende og humre og le, som når hun beskriver innsettingen av presidenten i slutten av januar 2017. "Det var siste dag i apens år, og den gyldne hanen gol, for den utålelege gulhåra sjarlatanen vart tatt i eid, med handa på Bibelen, mindre kan det ikkje vere, og Moses og Jesus og Buddha og Mohammed såg ut til å vere heilt andre stader." (side 143) Samtlige bøker av Patti Smith som er utgitt på norsk, er oversatt til nynorsk. Dette høyner virkelig bøkenes litterære kvaliteter, fordi nynorsk er et mye mer poetisk språk enn bokmål. Boka er nydelig oversatt av Brit Bildøen! Jeg elsket denne boka! Og jeg anbefaler den selvsagt på det aller varmeste! Løp og kjøp! Utgitt i USA: 2019 Originaltittel:Year of the Monkey Utgitt i Norge: 2020 Forlag: Samlaget Oversatt: Brit Bildøen Antall sider: 162 ISBN: 978-82-340-0173-4 Jeg har kjøpt boka selv. I september 2018 var jeg i New York, og oppdaget plutselig at Patti Smith og datteren satt på et bord bak oss. Et magisk øyeblikk!

Tankevekkende om coronavirus-pandemien Italienske Paolo Giordano (f. 1982) har doktorgrad i teoretisk partikkelfysikk, og han er fast spaltist i Corriere della Sera. Han debuterte med romanen "Primtallets ensomhet" i 2008 (på norsk i 2010). Siden har han utgitt flere bøker, og han har vunnet flere priser for sitt forfatterskap. "I smittens tid" er skrevet under den verste delen coronakrisen i Italia. Den har i rekordfart blitt oversatt både til engelsk og norsk. Første kapittel har tittelen "Virusfast", og her innleder forfatteren med å konstatere at coronavirus-pandemien ligger an til å bli vår tids største helsekrise. Den er ikke den første og blir ikke den siste. Det er ikke en gang sikkert at det blir den mest redselsfulle. For coronaviruset tar ikke flere liv enn andre epidemier har gjort tidligere. "SARS-CoV-2 har vært frekkere, og den skamløse spredningen avslører noe vi allerede visste, men tidligere har strevd med å måle: at vi på mangfoldige vis er forbundet med hverandre, overalt, i en verden med sammensatte sosiale, politiske og økonomiske strukturer. Men selvfølgelig også med mellommenneskelige bånd." (side 9-10) Giordano begynte sin skriving 29. februar i år, og befant seg på dette tidspunktet i det landet i Europa som var så uheldig å få smittespredning i stor skala først. At det ble Italia som først ble verst rammet, var svært tilfeldig. De fleste av oss husker godt hvordan alle avtaler ble avlyst på grunn av tiltakene mot smitte, og det ikke tilrådelige i å være samlet flere på en gang. I første omgang snakket man om 500 som et maks-tall. Så ble dette skalert ned til 100, så 50 ... og så til kun familie i egen husstand. I Italia fikk dette større konsekvenser enn i andre land, fordi så utrolig mange ble smittet så veldig fort. De øvrige europeiske landene fikk litt mer tid til å områ seg, og trengte derfor ikke å tilrå fullstendig nedstengning av samfunnet. Uansett - plutselig satt alle som ikke var i samfunnskritiske posisjoner, på hjemmekontor og hverdagene fortonet seg som å være i limbo. Var det trygt å gå i butikken? Puste inn luften som andre hadde pustet ut når man var ute og gikk tur? Osv. For Giordano ble dette limbo fylt med skriving om det som skjedde. Han ønsket ikke å gå glipp av det pandemien var i ferd med å avdekke om oss. Han forteller at lenge før han begynte å skrive, var det matematikken han brukte for å holde angsten i sjakk. Tidligere ble dette ansett som nerdete, men nå har det vist seg at dette er et helt uunnværlig verktøy for å forstå det som skjer rundt oss. Han ble sittende og følge med på smitteutbredelsen i eget land og i resten av verden, og så hvordan det hele eskalerte. Noe vi alle har lært om i denne krisen, er R-tallet. Det er et tall som måler hvor mange andre en som selv er smittet, har ført smitten videre til. Så lenge R-tallet er under 1,0, har vi kontroll over smittespredningen. Da holdes nemlig antall smittede i sjakk. Men når tallet stiger mer enn dette, kan ting raskt utvikle seg til langt verre tilstander. "Reduksjon av R0 er det matematiske uttrykket for våre forsakelser." (side 19) Giordanos opplevelse av pandemien var nok atskillig mer dramatisk enn hva vi opplevde i Norge på samme tid, fordi dødeligheten var så høy. Den var for øvrig en helt naturlig konsekvens av antall smittede, og ikke minst med tanke på hvem som ble smittet. I Italia var det svært mange eldre som ble rammet, og de døde i et helt sjokkerende antall. Så hvordan stopper man et virus som sprer seg så fort og lett? "Med stor styrke. Med sterk offervilje. Med stor tålmodighet." (side 25) Dersom vi klarer å få R-tallet under det kritiske nivået lenge nok, helt til alle som er smittet er kartlagt, isolert og ikke lenger smittebærere, vil spredningen begynne å avta. Like fullt - faren er ikke over på langt nær enda. På et eller annet tidspunkt vil den igjen komme til å øke ... Det er da vi går inn i den aller vanskeligste fasen, den som krever stor grad av tålmodighet. Nå burde det kanskje ikke være så vanskelig å være tålmodig, for vi ser med skrekk hva som skjer i andre land i verden, der myndighetene enten ikke har gjort nok, eller ikke har den nødvendige tilliten i befolkningen slik at innbyggerne følger de rådene som gis. Men når folk mister jobbene sine, og det ikke er noe sikkerhetsnett - da har de kanskje bare valget mellom å risikere smitte og dø av Covid-19, eller å dø av fattigdom ... "Pandemien oppmuntrer oss ... til å tenke på oss selv som en del av en gruppe. Den setter forestillingsevnen vår på en prøve den aldri har vært ute for før. Vi blir tvunget til å erkjenne at vi er uløselig bundet til andre mennesker, og at våre valg ikke bare angår oss selv. I smittens tid er vi en enkeltorganisasjon. I smittens tid blir vi et fellesskap igjen." (side 43) Noen tenker at når virusets dødelighet er så lav for de unge og de friske - hvorfor ikke bare ta sjansen på å leve som før? Men saken er den at dersom mange nok tenker slik, vil våre "handlinger ha globale ringvirkninger som er abstrakte og vanskelig å overskue", skriver Giordano. (side 45) Det handler faktisk om hele menneskeheten. Konsekvensene rammer ikke bare Covid-19-smittede, men hele helsevesenet i alle land, som vil knele fullstendig. Dermed får heller ikke andre syke tilgang til nødvendig helsehjelp. Og jo flere smittede, desto flere døde. Vi kan ikke skylde på noen spesielle - heller ikke kineserne - for at coronavirus-pandemien har oppstått. Kanskje er det økt globalisering, urbanisering, avskoging, mer intensivt dyrehold osv. som skaper utilsiktede bakteriekulturer der det meste får formere seg? Mikroorganismer som mister sitt naturlige tilholdssted, jakter kanskje på å finne nye hjem? Noen virustyper bruker andre dyr som mellomvert, før de smitter over på oss mennesker. Så jo tettere vi kommer på ville dyr, desto større er faren for at pandemier som dette kan oppstå. "I smittens tid har vitenskapen skuffet oss. Vi ville ha sikker kunnskap, men fikk synspunkter. Vi hadde glemt at det alltid er slik, at det faktisk må være slik: For vitenskapen er tvilen til og med helligere enn sannheten. Men akkurat nå bryr vi oss ikke om det. Vi ser eksperter krangle slik barn ser foreldrene gjøre det, nedenfra og opp. Så begynner vi å krangle oss imellom." (side 74) Og alt kompliseres ytterligere av fake news der det florerer av konspirasjonsteorier - f.eks. om at viruset er skapt i et laboratorium utenfor Wuhan. Mens krisen utvikler seg og tiden går, lengter vi tilbake til alle hverdagene og normaliteten som vi tidligere tok som en selvfølge og kanskje ikke engang satte skikkelig pris på. Vi vet at vi vil ha den tilbake nå, skriver Giordano. Normalitet for enhver pris! "Men normaltilstanden er opphevet, og ingen kan spå hvor lenge den vil vare. Dette er unntakstilstandens tid, vi må lære å leve med den, i den, og finne grunner til å omfavne den som ikke bare er frykten for å dø. Det stemmer nok at virus ikke eier intelligens, men én ting er de flinkere til enn oss: å endre seg fort, å tilpasse seg. Vi gjør lurt i å lære av dem." (side 87) Vi må tåle at arbeidsplasser blir borte, at pandemien vil få konsekvenser i flere år fremover, at vi må sette ned tempoet og at livene våre kanskje aldri helt blir de samme igjen ... "I smittens tid" er en tankevekkende liten pamflett, som det faktisk er litt trøst i å lese akkurat nå. Jeg sier det på den måten fordi vi faktisk har kommet litt videre, og har grunn til å være noe mer optimistisk med tanke på fremtiden. Regjeringen har åpnet opp for at det er mulig å reise til andre land i Europa allerede i sommer. Hvem trodde vel at dét skulle bli mulig bare en drøy måned tilbake i tid? Vi må riktignok være ansvarlige, passe på og følge smitterådene, ikke oppholde oss i store folkemengder, kanskje vurdere å bruke munnbind i noen situasjoner, holde oss mer for oss selv ... Men bare at det er mulig, sier noe om at det er håp om at alt blir bra ... til slutt! Denne lille pamfletten har også en annen verdi. Den vil bli ett av flere historiske dokumenter på hvordan det var å stå midt oppe i pandemien. For akkurat dette tror jeg faktisk at vi kommer til å glemme når vaksinen har kommet og vi ikke lenger trenger å frykte corona-smitte. Dersom du er interessert i å lese mer om pandemiens virkninger, kan jeg anbefale Ivan Krastevs bok "Framtida er her nå. Hvordan pandemien forandrer verden." (Lenken peker til min omtale av boka.) Utgitt i Italia: 2020 Originaltittel: Nel contagio Engelsk tittel: How Contagion Works Utgitt i Norge: 2020 Forlag: Spartacus Oversatt: Aleksander Melli Antall sider: 89 ISBN: 978-82-430-1358-2 Boka har jeg kjøpt selv.

Varmt om medarbeideren og nytten av gode medarbeidersamtaler Det er noen år siden jeg leste Rune Semundseths bok "Medarbeiderkoden". Den gangen bemerket jeg at jeg spesielt la merke til forfatterens fokus - nemlig medarbeideren. Det vanlige i ledelseslitteraturen er som regel det motsatte, dvs. at det er lederen og lederrollen som vies størst oppmerksomhet. "Medarbeidersamtalen 2.0" utkom i 2018. Jeg nevner også at "Kulturkoden" utkom i 2019. Tittelen på boka er litt morsom, for med "2.0" signaliserer han at dette er nytt tankegods. Vi forlater altså en tenkt "1.0"-metodikk, og går over på noe helt nytt. I boka presenteres forfatteren som en av de mest etterspurte fagpersonene i Norge innenfor medarbeiderskap. Han har utgitt i alt ni bøker. Av utdannelse er han sivilmarkedsfører og han har startet flere selskaper, blant annet WebCom AS, Businessmastering AS og stiftelsen jazzaid.com. Han har også jobbet i Software Innovation, SiO, Ciber og Innovasjon Norge. I selskapet Business Mastering titulerer han seg som tankevekker og struktør. For ordens skyld opplyser jeg at jeg kjenner forfatteren, og har hatt flere inspirerende samtaler med ham i årenes løp. Jeg er imidlertid ikke en nær venn av ham, og opplever derfor ikke at jeg skulle være uhildet til å omtale hans bok på noe vis. Noe av det første Rune Semundseth får oss til å reflektere rundt er hvorfor vi gjennomfører leder-medarbeider-utviklingssamtaler. Altfor mange har et slumsete forhold til dette, og opplever medarbeidersamtalen som det reneste pliktløp, noe man er pålagt å gjennomfører en gang hvert år. Han skiller mellom operative og strategiske samtaler, hvor de operative samtalene er de som gjennomføres resten av året, mens de strategiske samtalene nettopp er de typisk årlige samtalene. Dersom de strategiske samtalene skal ha noen verdi, er det viktig at agendaen er gjennomtenkt og at vi sikrer den gode forankringen. De operative samtalene er typisk 1-1-samtalene eller prestasjonssamtalene. "Et aktivt medarbeiderskap betyr blant annet å invitere medarbeideren inn i dialog, stille spørsmål og oppleve at både leder og medarbeider gjør dette for å løfte hverandre. .... To helt grunnleggende temaer i en strategisk samtale er: 1. fokus på bevisst faglig og personlig utvikling og 2. tydelig rolleforståelse hos både leder og medarbeider." (side 6) En lærende organisasjon skapes dessuten av mennesker som er opptatt av dialog, å bygge riktig kompetanse og å holde seg til avtalt plan i samtalene. Det hjelper nemlig ikke å være på rett hylle, dersom du er i feil skap, som han siterer tidligere statsminister Jan P. Syse. Boka er delt i fem deler; Kapittel 1 om medarbeidersamtalen (side 15-48), kapittel 2 om forankring, design av prosess og valg av temaer (side 49-68), kapittel 3 om forberedelser (side 69-84), kapittel 4 om gjennomføring av samtalen (side 85-108) og kapittel 5 om oppfølgningen etter samtalen (side 109-120). Bakerst i boka er det ni appendiks med diverse verktøy. Noe av det første Semundseth presiserer er at det heter "medarbeidersamtalen" - ikke "ledersamtalen". Samtalen skal nemlig handle om medarbeideren. Det er medarbeiderens behov for faglig og personlig utvikling, medarbeiderens rolle, verdi og tilhørighet i virksomheten som er tematikken i samtalen. Tillit er et viktig fundament for å få samtalen til å fungere etter sin hensikt. Det er arbeidsgivers ansvar å legge til rette for at arbeidet oppleves meningsfylt og utviklende. Dessverre vet mange ledere for lite om hvordan de virker på sine omgivelser, og de setter av for lite tid til egenrefleksjon og egenutvikling i sin lederrolle. Det hjelper selvsagt godt at lederen er interessert i andre mennesker og ikke bare i seg selv, og at han har et godt menneskesyn. "Medarbeidersamtalen er ikke til for å ta igjen det forsømte ved manglende tilbakemeldinger i hverdagen, men er derimot en samtale der man legger føringer og diskuterer hva som er tilstrekkelig når det gjelder tilbakemeldinger i hverdagen." (side 24) Samtalen bør bære preg av dialog, og ikke av intervju og/eller forhør, understreker Semundseth. Samtalen skal gi medarbeideren en mulighet til å påvirke hverdagens rammer og spilleregler. Den gode samtalen bidrar til økt innsikt og realisering av mål og verdier. (side 26) Det kan være greit å ha et skjema med noen godt gjennomtenkte spørsmål, men skjemaet må ikke komme i veien for den gode samtalen. Det er viktig at spørsmålene er utarbeidet i samarbeid med ledergruppen, og ikke noe man har fått fra HR. HR skal ha en støttefunksjon, men det er ledergruppen som må gjøre jobben og finne ut hva som er relevant hos oss. De fleste medarbeidere har behov for dette fra sin leder: - at lederen forteller hva han forventer av dem (forventninger) - at lederen gir dem mulighet til å utføre arbeidet (autonomi og kompetanse) - at lederen underveis forteller hvordan det går (sekundering) - at lederen hjelper dem når og hvor de trenger det (støtte) - at lederen bedømmer og belønner innsatsen rettferdig (sekundering, tilbakemeldinger, belønninger) (side 31) "Å bli møtt som et helt og ressurssterkt menneske er vel noe av det mest oppbyggende og noe av det viktigste en medarbeider kan oppleve. Da "risikerer" vi å få både økt selvfølelse og selvtillit. Den risikoen vil vi ta." (side 31) Når det gjelder spørsmålene som stilles, hører både skreddersøm og sunt bondevett med. For øvrig er det verdt å merke seg at lederen ikke kan motivere andre (den må komme fra medarbeiderne selv), men de kan inspirere til motivasjon. I dag er det først og fremst transformasjonsledelse - ikke den mer tradisjonelle transaksjonsledelsen - som er gjeldende i norsk arbeidsliv. En transformerende leder inspirerer og treffer medarbeiderne i deres dypeste behov og følelser, mens transaksjonsledelse i sin ytterste konsekvens "kun" handler om lønn og ytre belønning. Semundseth trekker selvsagt også inn individtilpasset ledelse (eller situasjonsbestemt ledelse) som viktig. Da handler det om å kjenne sine medarbeidere godt, og vite når det passer med de ulike lederstilene. En uerfaren medarbeider vil f.eks. trenge en mer støttende/rådgivende og/eller instruerende lederstil, mens en erfaren medarbeider vil blomstre med en delegerende og/eller coachende lederstil. Semundseth nevner også andre ting som for enkelte er helt selvsagt, mens andre kanskje ikke har tenkt så nøye over det. Som at det bør settes av tilstrekkelig med tid til samtalen, at den bør finne sted på nøytral grunn og at det kan være lurt å ha en åpning i kalenderen etter samtalen, i tilfelle det skulle bli nødvendig å forlenge samtalen. Dette vet man sjelden på forhånd. Medarbeidersamtalen 2.o legger opp til noe annet og nytt enn den tradisjonelle medarbeidersamtalen. Her legges det opp til mer samspill og dialogverktøy, hvor fire elementer presenteres: 1. Forventningskontrakt 2. MAT-prat (mestring, autonomi og tilhørighet) 3. Ferdighetskontrakt 4. Ti spørsmål (side 51) Hva måles f.eks. medarbeideren på? Hvordan kommuniserer vi? Hvilke spilleregler har vi? Spørsmålsstillingene kan være mange, tilpasset den enkeltes unike ståsted, ferdigheter og ikke minst utfordringer. Dersom medarbeideren stadig kommer for sent til møter, ikke er forberedt nok el.l., er det naturlig å avtale nærmere hva som skal til for å bli bedre på dette. Hvordan kan medarbeideren påvirke sin egen arbeidshverdag? Hva betyr det for ham å være en del av teamet? Hvordan er mestringsklimaet i virksomheten? Er det noe som hindrer eller hemmer mestringen? Hvilke regler skal gjelde hos oss? Ved at medarbeideren selv må sette opp sine egne mål, øker vedkommendes gjennomføringskraft. Det er mye enklere å endre en vane dersom man selv ønsker dette enn om dette skal skje etter pålegg fra andre. Da eier man målet selv og føler på større forpliktelse til å få dette til. Hvilken læringsholdning har medarbeideren? Evne til refleksjon, selvinnsikt, innsikt i effekten man har på andre? "Her er firetrinnsprosessen som skaper tydelighet i det vi kaller ferdighetskontrakt: 1. Medarbeider definerer de fem viktigste ferdighetene i rollen. 2. Leder definerer de fem viktigste ferdigheter i medarbeiderenes rolle, 3. Medarbeider og leder definerer de fem viktigste ferdigheter i rollen sammen (blir samstemt). 4. Medarbeider og leder definerer til slutt en ferdighet man skal legge spesiell vekt på i inneværende kvartal." (side 60) Det kan handle om harde og myke ferdigheter. Eksempelvis ferdigheter innenfor selve faget (harde ferdigheter) og mer relasjonelle og sosiale ferdigheter som empati, integritet, nysgjerrighet etc. (mye ferdigheter). Det er viktig at leder og medarbeider er enige om temaene. Dette for å sikre involvering og forankring. Temaene kan f.eks. plukkes fra en spørsmålsbase, og bør bestå av en miks av spørsmål rundt menneskeforståelse, rolleforståelse, historikk og erfaringer. Hvor er medarbeideren i livet? I småbarnsfasen, ansvar for eldre foreldre, nyetablert, tenåringsbarn med diverse utfordringer, nyansatt, erfaren, behov for nye utfordringer etc.? Enhver medarbeider har som regel sine spesifikke utfordringer. Lederen må også våge å stille spørsmålet om medarbeideren har de riktige forutsetninger for å kunne løse sine oppgaver. Dersom lederen virkelig forstår hva medarbeideren har behov for, vil han fungere som en inspirerende leder. Under samtalen vil noen mene at det er en uting å ha med datamaskin. Generelt anbefales at man møter med papirutgave av spørsmålene man har blitt enige om. Underveis nevner Semundseth ulike modeller; Jungs femfaktormodell (big five eller "de fem store"), MBTI, Løft, coaching, GROW, AI (appreciative inquiry), den positive psykologien m.m. Noen bidrar til å kartlegge medarbeidere, andre til å bygge opp under og forsterke positive tendenser og styrker. De fleste styrker har sine overslag, dvs. at når det blir for mye av dem, slår de gjerne negativt ut. Balanse og ikke minst selvinnsikt er viktige stikkord. Det er viktig å forberede samtalen skikkelig. En innledning om hva som skiller denne samtalen fra andre samtaler kan være en grei intro. I tillegg bør det understrekes at samtalen er konfidensiell. Ro, trygghet og flyt i samtalen, åpne spørsmål, aktiv og respektfull lytting er viktig for å få til en god samtale. Semundseth nevner mange viktige og sentrale spørsmål som kan være aktuelle å ha med i en medarbeidersamtale, og her har jeg plukket ut noen av dem: 1. Hva mener du er det viktigste for å lykkes i din jobb? 2. Hvilke to ferdigheter mener du er de viktigste at du trimmer i de neste seks månedene? 3. Noe du kan gjøre for å gjøres andres jobb enklere? 4. Hvis neste år skulle bli ditt beste jobbår noensinne, hva er da annerledes? 5. Hvordan vil de rundt deg merke forskjell? 6. Så hva starter du med? Når? Oppfølgningen etter samtalen er viktig, og i første rekke er det helt sentralt å få et referat på plass. Dette bør medarbeideren selv skrive, og referatet bør foreligge før det har gått et døgn. Lederen supplerer med sine notater fra samtalen, og partene blir enige om det endelige resultatet. For øvrig er det viktig at lederen reflekterer over hvordan samtalen gikk. Noen vil nok ha behov for digitale verktøy for å følge opp målene som ble satt. Uansett er det viktig at tematikken dukker opp i de operative 1-1-samtalene resten av året. Det er høy sitatfaktor i Rune Semundseths bok "Medarbeidersamtalen 2.0", for her kommer gullkornene tett. Jeg anbefaler boka sterkt til alle som ønsker å bli bedre på gjennomføring av medarbeidersamtaler. Boka er lettlest, den er interessant og den er gjennomsyret både av klokskap og menneskelig varme. Dessuten er den meget godt skrevet! Her er det en passe blanding av teori og praksis, og temaene som tas opp blir grundig behandlet. Jeg opplevde også at jeg lærte mye som jeg ikke har tenkt så nøye over tidligere, selv om jeg aldri har vært der at jeg ser på medarbeidersamtaler som et pliktløp. Mye av tankegodset som presenteres går for øvrig igjen i mye av ledelseslitteraturen de fleste ledere må forholde seg til i løpet av et yrkesliv. Jeg satte ekstra stor pris på at boka ikke er tykkere enn at det er fullt mulig å komme gjennom den på en dag. Dette er en bok jeg vil anbefale varmt! Hvis du bare skal lese en bok innenfor ledelsesutvikling i år, er det denne du skal lese! Utgitt: 2018 Forlag: Fagbokforlaget Antall sider: 149 ISBN: 978-82-450-2315-2 Jeg har lånt boka.

Damaskus sett fra innsiden Diana Darke (f. 1956) er forfatter, Midtøsten-ekspert og arabist. Før hun utga "Huset i Damaskus", var hun mest kjent som reisebokforfatter med Midtøsten som sitt spesialområde. "Huset i Damaskus" utkom på engelsk allerede i 2014. Egentlig var boka ferdig i 2010, men så kom krigen og Diana Darke ble nødt til å skrive den om. Siden krigen hele tiden tok nye vendinger, og med det også dramaet rundt huset hennes, måtte boka bearbeides flere ganger. Dermed har den ikke bare blitt en historie om et helt spesielt hus i Damaskus` gamleby, men også om krigen i Syria og menneskene hun kom i kontakt med. Den norske utgivelsen har et nyskrevet forord datert i november 2019. Men for å starte med begynnelsen ... Diana Darke elsker Syria og det syriske folket. Så mye at da spiren til en drøm om å eie sitt eget hus i Damaskus først begynte å gro, var det egentlig ingen vei tilbake. Jakten på det perfekte huset begynte og til slutt fant hun det hun ville ha, nemlig Bayt Barudi. Huset trengte restaurering, og det var viktig for henne å finne tilbake til dets originale uttrykk. Det var en omstendelig prosess å finne materiale som passet til dette, for mye var ødelagt av tidens tann. Det skulle for øvrig ikke bli enkelt å få gjennomført selve transaksjonen til å begynne med. I Asads Syria endret reglene seg hele tiden, og bare det at ingen riktig stolte på bankvesenet, gjorde det hele komplisert. Darke var avhengig av en god advokat som hun kunne stole 100 % på, og hun trengte dessuten noen som kunne se til huset mens det ble restaurert. Menneskene i Syria beskrives som vennlige og til å stole på, men noe endret seg da krigen utviklet seg. Den hun stolte mest på skulle nemlig komme til å svikte henne på det groveste og forsøke å ta huset fra henne. Da var det ingen vei utenom: hun måtte selv reise til Damaskus. Her beskriver hun en dramatisk kamp for å beholde det som var hennes. Underveis får vi vite mye om det syriske samfunnet. Som hvordan det faktisk hadde seg at alawiene kom til makten - de som var en minoritet sammenlignet med sunnimuslimene. "Allerede før 1970 besto den syriske hæren av over 40 prosent `alawier ikke fordi de hadde tanker om å overta landet, men ganske enkelt fordi det militære var en trygg yrkesvei der man ikke risikerte å bli forfulgt av sunnimuslimer. Selv deres egne `alawi-sjeiker oppfordret dem til å satse på en militær karrière, og i motsetning til de rikere sunnimuslimene hadde de ikke råd til å kjøpe sønnene sine fri fra verneplikten. Grunnlaget for det fremtidige Asad-regimet begynte å ta form, med sitt tettvevde stoff av militære lojalister, et stoff som ikke ville rakne. Den syriske hæren ville lydig følge ordre, i motsetning til den tunisiske og egyptiske, som avviste sine politiske herrer i landenes respektive revolusjoner." (side 84-85) Vi får et spennende innblikk i Syria fra innsiden, i og med at forfatteren både har solide kunnskaper om landet og har bodd der selv. Vi får kjennskap til hvorfor ting går så galt i Syria, der det ikke er kompetanse, men forbindelser, som avgjør hvem som får offentlige stillinger. Dette er mye av forklaringen på hvorfor det ikke er utvikling i det syriske samfunnet, og hvorfor byråkratiet jobber så tregt. Det sitter altfor mange inkompetente mennesker i sentrale posisjoner, ofte med jukse-papirer på gjennomført utdannelse. De kan ingenting. Korrupsjonen griper inn i absolutt alt. Ingen kan vite hvem som er ansvarlig for hva i den pågående krigen, fordi alle skylder på alle. Da Bashar fikk spørsmål om ansvaret for tønnebombene som er sendt over sivilbefolkningen, svarte han "Tønnebomber? Hvilke tønnebomber?" Forfatteren mener det ikke er noen tvil om at han er en imponerende løgner. "Vi dreper ikke våre egne. Ingen myndigheter i verden dreper sitt eget folk, så sant ikke landets leder er gal." (side 263) Forholdet mellom Syria og Tyrkia var en gang hjertelig, men slik er det ikke lenger. Selv Erdogan har fått nok. Noe av forklaringen på at Diana Darke måtte kjempe for å beholde huset sitt i Damaskus` gamleby er at desperasjonen i befolkningen økte i takt med krigens utvikling. Tomme hus ble plyndret og/eller okkupert av mennesker som hadde mistet hjemmene sine. Innenfor murene av Damaskus` gamleby økte antall mennesker som søkte tilflukt, fordi de oppfattet dette som et trygt område. "Huset i Damaskus" er en ganske bredt anlagt bok, men hvor forfatterens hus er den røde tråden vi følger gjennom boka. Drømmen om å ta imot turister og tilby guidede turer, har dessverre ikke slått til. Ikke er det enkelt å reise dit heller. Men som forfatteren skriver i forordet til boka fra november 2019: "Huset har virkelig kommet til sin rett. Det har fungert som tilfluktssted for flyktninger og har gitt husly til mange familier i løpet av krigen. Barn er blitt født der. Jeg er stolt av at det har kunnet gi så mange en trygg havn. Jeg har aldri angret på at jeg kjøpte det, uansett hva som skjer i Syria. Jeg drømmer om at det en dag, når omstendighetene tillater det, vil bli et senter for syrisk kulturarv, for huset vil alltid utgjøre en vesentlig del av denne arven." Selv håper jeg at det en dag skal være mulig å reise spesielt til Damaskus. Mye av det forfatteren skriver om folkene, maten og kulturen, minner mye om Libanon, som mannen min og jeg besøkte i desember 2019. Den turen ga mersmak. Jeg anbefaler denne boka til alle som er nysgjerrig på hva som skjer i Syria. Denne boka tilfører noen andre perspektiver enn hva jeg f.eks. fikk ut av Francesca Borri`s "Et vitnesbyrd fra Syria" og Cecilie Hellestveits "Syria - En stor krig i en liten verden" - bare for å nevne noen av de Syriabøkene jeg har omtalt på bloggen min. Utgitt på engelsk: 2014 Originaltittel: My house in Damaskus Utgitt på norsk: 2020 Forlag: Mangschou Oversatt: Lene Stokseth Antall sider: 403 ISBN: 978-82-8238-207-6 Boka har jeg kjøpt selv Diana Darke utenfor huset sitt i Damaskus

Imponerende om bakterier Erik Martiniussen (f. 1975) er journalist og forfatter. Han debuterte med boka "Drivhuseffekten - klimapolitikken som forsvant" (2013). "Krigen mot bakteriene - Helsekrisen som truer oss og hvordan vi kan løse den" er hans fjerde bok. Selv om coronakrisen handler om virus og ikke bakterier, er det ikke til å komme forbi at det er denne krisen som i alle fall har gjort meg spesielt interessert i å lære mer om bakterienes verden. Det er nemlig en stor fellesnevner her, og det er at det finnes virus og bakterier som det ikke finnes behandling for. Dette er på mange måter kjernen i Martiniussens bok. For hva gjør vi når vi står overfor en helsekrise vi faktisk ikke har medisiner til behandle? Når vi leser aviser, er det stort fokus på krig, terror, naturkatastrofer, forbrytelser og ulykker. Men de resistente bakteriene, de som antibiotika ikke hjelper mot, tar livet av atskillig flere mennesker hvert år. Dette snakkes det lite om. For et par uker siden skrev jeg et innlegg på bloggen min om Jessica Lönn-Stensruds bok "Vi må snakke om bakterier. Dine viktigste venner." I den boka var fokuset først og fremst normalfloraen vår av bakterier, og hun streifet så vidt innom problematikken rundt resistente bakterier. Mens Lönn-Stensrud er mikrobiolog, er Martiniussen journalist. "Hva kan egentlig en journalist tilføre dette emnet, uten å kunne faget mikrobiologi?", tenkte jeg da jeg vurderte om jeg skulle lese "Krigen mot bakteriene". Svært mye, skulle det vise seg. For det er ingen tvil om at Martiniussen har satt seg meget godt inn i problematikken. Den er kunnskapsrik og detaljert, samtidig som den tegner det store bildet. Samtidig er jeg glad for at jeg leste Lönn-Stensruds bok først, fordi det var en del som kom på plass av de mer basale kunnskapene rundt bakterienes verden. Mye av dette finnes også i en annen bok jeg leste for et par år siden - "Tarmens medisin" av Berit Nordstrand, for er det ett sted i kroppen som overgår de fleste andre med artsmangfold i bakteriefloraen, så er det nettopp tarmen. Jeg ønsker også å trekke frem en annen bok som er interessant når det gjelder pandemien vi står oppe i akkurat nå, og det er Ivan Krastevs bok "Framtida er her nå". Her får vi nemlig et innblikk i hva som skjer i verdenssamfunnet når det blir rammet av en pandemi (som coronapandemien). Jeg har enda en bok liggende, som jeg ikke har rukket å lese enda, og det er Paolo Giordanos "I smittens tid. Rapport fra pandemiens frontlinje". Martiniussen starter med å presentere de to paradigmene som læren om bakteriene handler om; beat them or joyn them, for å si det litt sleivete. Vi må faktisk lære å leve med dem. Mens mennesker tidligere døde av selv den mest banale infeksjon, var oppdagelsen av penicillin er revolusjon. Senere ble også antibiotika oppdaget. Dessverre førte et overforbruk av disse medisinene til at det oppsto resistente bakterier. Skjønt når vi forstår hvor smarte bakterier er, hvordan de kommuniserer med hverandre og muterer på tvers av bakteriestammer, så ville vel disse bakteriene ha mutert uansett, men kanskje ikke i de mengdene som vi ser i dag. "Kan vi finne en ny antibiotika og vinne kampen mot bakteriene på nytt, eller må vi lære å leve med dem på en ny måte?" (side 11) Martiniussen har reist verden rundt for å snakke med dem som er i front av forskningen, og det han har funnet ut er faktisk svært oppsiktsvekkende. Mens han jakter på den nye kunnskapen innenfor bakteriebekjempelse, drar han oss gjennom bakteriologiens historie. Vi får også høre historier om hvordan det er å leve med en multiresistent bakterie som MRSA i kroppen. En bakterie som ikke gjør en selv syk, men som kan smitte over på andre og gjøre dem syke ... Disse pasientene vil for all fremtid bli møtt med smittevernkledd sykehuspersonale og må isoleres fra andre pasienter ved sykehusinnleggelse. Ikke til å undres over at de fleste bærere av denne bakterien ikke vil stå frem. Det er en påminnelse om den første tiden etter at HIV-epidemien oppsto, og hvor det ble oppfattet som risikabelt å gi en smittet en klem. Før vi visste at viruset smitter via blod og ikke ved kroppskontakt ... "Fra områder med høyt forbruk av antibiotika sprer resistensen seg videre. En studie gjennomført i England i mai 2018 viste at 7,3 prosent av innbyggerne bar på enterobakterier med CTX-M-enzym. 2340 personer deltok i undersøkelsen, som viste at andelen som bar på de resistente genene, var høyere hos den delen av befolkningen som hadde vært på reise i land som Kina, Sør-Amerika, Sørøst-Asia og Afrika. Den høyeste andelen (38,5 prosent) fant man hos den delen av befolkningen som nylig hadde vært på reise i Sær-Asia, India, Pakistan, Bangladesh, Sri Lanka og Nepal. Bare det å bo sammen med noen som hadde vært på reise i disse landene, økte sjansen for at du ble bærer av en superbakterie (22,7 prosent). I land der antibiotikabruken er lav, er også andelen bærerskap lavere." (side 191) Historien om svartedauen, som rammet verden gjennom i alle fall tre pandemier, sist på 1800-tallet, er gruoppvekkende. Store deler av verdens befolkning ble utryddet, og man skjønte den gangen ikke sammenhengen mellom smitte og viktigheten av god håndhygiene og avstand. Disse to viktigste smittevernrådene som vi i dag under coronakrisen blir minnet om inntil det kjedsommelige ... Vi er faktisk fremdeles ikke helt ferdig med svartedauen og bakterien Y. pestis, men i dag har vi i det minste legemidler som kan bekjempe denne bakterien og effektivt stoppe et sykdomsutbrudd. Men hva hvis også denne bakterien skulle bli resistent? Oppdagelsen av bakteriofager kan revolusjonere medisinen der antibiotikaen kommer til kort. Bakteriofager er virus som spiser bakterier, og hver bakteriofag kan kun benyttes mot en helt spesifikk bakterie. Disse har vist seg å være svært effektive i behandlingen av multiresistente bakterier. Så hvorfor har ikke denne oppdagelsen fått større tilslutning? Forklaringen er mye godt at det koster enormt mye penger å gå gjennom randomiserte studier og få godkjent en ny medisin. Noen må være villig til å bli med på spleiselaget, og det er i all hovedsak kun næringslivet som sitter med så mye penger. Dersom de ikke tror at de kan tjene på dette, er de ikke interessert. Må godkjenningsprosedyrene være så kompliserte, og trenger det å koste så mye penger? "Hvorfor må bakteriofager være det aller siste vi griper til når antibiotikaen slutter å virke? I snart 100 år har bakteriofager vist sin effektive virkning mot infeksjonssykdommer. I Polen og Georgia brukes de daglig til å kurere pasienter. Så langt er det ikke funnet en eneste alvorlig bivirkning. Tvert imot har bakteriofager vist seg å være en svært sikker og presis medisin. Det er ikke alltid man finner de riktige bakteriofagene, og det er ikke alltid de har nådd fram til infeksjonen de er satt til å behandle. Det er med andre ord ikke alltid de fungerer. Men det gjør ikke alltid antibiotikaen heller. Legene gjør en kvalifisert vurdering av hvilket antibiotikum de skal bruke. Men det er ikke alltid de velger rett. Og oftere og oftere er bakteriene resistente." (side 273) Og som forfatteren avslutter med: "Antibiotikakrisen er her nå. Men den kan ikke sees isolert fra den fattigdomskrisen og miljøkrisen verden ellers står overfor. Om vi hjelper verdens folk å få rent drikkevann og gode sanitære forhold, løser vi også mange av utfordringene med antibiotikakrisen." (side 351) Vi kan aldri slå bakteriene, som har vært her i milliarder av år før oss, og som mest sannsynlig også kommer til å overleve oss. Forfatteren mener at det er på tide at vi sparer dem til situasjoner hvor vi virkelig trenger dem. "Bare slik kan vi hindre at også bakteriene fortsetter sitt evige rustningsløp som gjør dem farligere og farligere for oss." (side 352) Et sted å begynne er innenfor dyrevelferden. Den økende industrialiseringen av kjøttproduksjon har gjort at dersom dette i det hele tatt skal være økonomisk bærekraftig, har bruken av antibiotika skutt i været. Dette minner meg om en serie som Netflix har laget - "Rotten" - som berører tematikken i alle fall hva gjelder kyllingproduksjonen, og noen bøker jeg har lest, f.eks. om sauedrift i Norge - Anne Blix` skjønne og tankevekkende bok "En hyllest til sauen". Hvor billig ønsker vi at maten skal bli - på bekostning av andre viktige verdier i samfunnet? Dette har stor betydning for bruken av antibiotika. Dersom vi ønsker bedre dyrevelferd og mindre bruk av antibiotika, vil maten bli dyrere. Min bok, som er første opplag i første utgave, inneholder dessverre ikke forordet om antibiotika og coronakrisen, og dette savnet jeg. Det hadde nemlig vært interessant å lese hvilke tanker Martiniussen gjør seg om denne krisen, sett i lys av den boka han har skrevet om bakteriene. Selv om coronapandemien primært handler om et virus, er det jo ikke til å komme forbi at antibiotikaresistente bakterier har hatt stor betydning i behandlingen av coronasyke, og ført til svært mange dødsfall i enkelte land. Dette har vi kunnet lese om i avisene - altså om at mange sykehus i Europa er kolonisert av slike bakterier. Jeg anbefaler Erik Martiniussens bok "Krigen mot bakteriene" sterkt til alle som er interessert i helse generelt og bakterier spesielt, og som ønsker å tilegne seg mer kunnskaper om tematikken. Dette er nemlig en imponerende bok! Jeg lærte mye nytt, og lesningen ga meg større forståelse for hvor alvorlig helsekrisen faktisk er. Boka er bygget opp som den reneste pageturner, og jeg klarte nesten ikke å legge den fra meg. Jeg skal riktignok innrømme at jeg er over gjennomsnittlig interessert i disse temaene, men det tror jeg at alle som leser denne boka også vil bli. Utgitt: 2020 Forlag: Press Antall sider: 401 (inkl. noterverk, litteraturhenvisninger og person- og begrepsregister) ISBN: 978-82-328-0330-9 Boka har jeg kjøpt selv.

Jordansk dokumentar om å være besatt av djinn På Wikipedia kan vi lese at djinn er et åndevesen eller en demon som forekommer i førislamsk arabisk mytologi, i Koranen og arabisk folketro. "Djinnene betegner noe som er skjult, usynlig, fjernt eller utskilt, og de kan være gode, vennlige og hjelpsomme, eller onde og farlige. Djinner er skapt av Allah ... De vises i åndeverdenen , og spiller en viktig rolle i den muslimske verden." På samme måte som innenfor kristendommen og troen på engler, har troen på djinner dalt innenfor islam. Men ikke hos alle ... Dokumentaren "Possessed by Djinn" tar utgangspunkt i en fars drap av sin fire år gamle datter et sted i Jordan. Han hugget hodet hennes av. Denne hendelsen inspirerte regissør Dalia Al Kury til å dykke ned i "dette både kontroversielle og relativt ukjente aspektet ved islamsk kultur", skriver arrangørene av Arabiske Filmdager 2016 i sin presentasjon av filmen. Videre fremgår følgende: "Mange tror at djinnene er overnaturlige skapninger fra en parallell verden og at deres tilstedeværelse kan påvirke seksualitet, politisk uro, fattigdom og psykisk helse. Vi følger Al Kury mens hun undersøker ritualer og tradisjoner som knytter seg til troen på djinner. Det er en fascinerende og medrivende historie. Samtidig er det også en tragisk historie om hvordan overgrep og sykdom forklares ved hjelp av ytre krefter som i stor grad fritar overgripere for ansvar og fratar ofre for hjelp." Etter hvert som vi får innblikk i historien om familiefaren som drepte sin eneste datter, en datter han forgudet, tegner det seg et bilde av en psykisk syk mann. Til vanlig også en voldelig familiefar som har så mye makt i familien at det å binde kona fast og så gå løs på henne, ikke gjør ham ansvarlig for noe som helst. Mens han sitter i fengsel og utredes for mulig psykisk sykdom, jobber familien for å få ham løslatt. Ingen vil vitne mot ham i en eventuell rettssak. Da journalisten konfronterer familien med at "jammen, han har jo drept datteren sin!", får hun høre at "men han har jo syv sønner! Kona hans klarer ikke å ta hånd om alle barna på egen hånd!" Det anses best at han kommer tilbake til familien. I motsatt fall får familien et problem ... Etter hvert "frikjennes" faren for psykisk sykdom, og forklaringen er at han er besatt av djinn. Parallellene til kristendommen og å være besatt av onde ånder, er svært klar. Mannen har med andre ord ingen egen skyld. Undersøkende journalistikk rundt temaet djinner Dalia Al Kury reiser rundt for å finne ut av dette med djinn. Hvem er det som fremdeles tror på djinn? Det viser seg at høyst oppegående folk tenker at man kan drive ut onde ånder med religiøse ritualer - både fra eget hus og fra konkrete personer. Vi blir vitne til utdrivelse av onde djinner En ung gutt, som antakelig har psykiske problemer, blir utsatt for djevelutdrivelse eller djinnutdrivelse, og vi får faktisk være med da dette skjer. Ved hjelp av hypnose får de også djinnen i tale - en djinn som skal ha tatt bolig i gutten ... Djinnene bor angivelig ute i ørkenen og dette gjør at særlig beduinene kommer i kontakt med dem. Blant beduinene lever troen på djinn i beste velgående. Her anses det meste av sykdom og problemer forårsaket av djinn. Regissøren har også intervjuet en lege innenfor psykiatrien, som uttaler seg om noen av konsekvensene ved troen på djinn. Dette fører til at folk som trenger hjelp for alvorlige psykiske lidelser, ikke får det. Legen trekker spesielt frem diagnosen schizofreni, som rammer en viss promille av en hver befolkningsgruppe ... Og dermed er vi ved kjernen av hele problemet - hvordan mennesker hverken får behandling eller anses skyldig når de gjør noe forferdelig. Som familiefaren som halshugget sin fireårige datter ... Han var i fengsel da den arabiske våren brøt ut i Jordan, og som ledd i økt press på myndighetene, ble han til slutt løslatt og ble en fri mann ... Festivalassistent Silje Mørch i samtale med regissør Dalia Al Kury (Foto: RMC) Etter filmvisningen samtalte festivalassistent Silje Mørch med regissør Dalia Al Kury på scenen. Al Kury kunne da opplyse at denne dokumentaren ikke er vist i Midtøsten fordi temaet er så kontroversielt. Folk fra salen fikk anledning til å stille spørsmål til regissøren. En av de besøkende lurte på hvorfor Al Kury ikke har forsøkt å få frem et mer vitenskapelig aspekt ved temaet djinn. Regissøren svarte at det ikke var dette som var hennes prosjekt, og at dersom hun hadde fokusert på det vitenskapelige, ville det ha blitt en helt annen film. Filmen er tankevekkende og interessant! Og tematikken er så og si helt lik den vi tidligere har hatt innenfor kristendommen, nemlig at det skal være mulig å være besatt av onde ånder eller av djevelen selv. Begge deler er like skremmende - i den forstand at noen faktisk tror at dette skal være mulig. Jeg tenker også på dem som må leve videre med et familieoverhode som har mentale problemer, og som kan skylde på en djinn og dermed bli fritatt for all skyld og ansvar for sine miserable handlinger ... Innspilt: 2015 Originaltittel: Possessed by Djinn Nasjonalitet: Jordan, Tyskland Sjanger: dokumentar Spilletid: 75 min.

Opprørsk feel good-film fra Saudi-Arabia Haifaa al-Mansour (f. 1974) er en filmregissør fra Saudi-Arabia. Ikke bare er hun Saudi-Arabias første kvinnelige film-regissør, men hun er også en av landets best kjente og mest kontroversielle regissører, i følge Wikipedia. "Wadjda" (originaltittelen til filmen "Den grønne sykkelen") er hennes femte prosjekt innenfor film. De fire foregående var kortfilmer, og "Wadjda" er den første spillefilmen som noen gang er produsert fra Saudi-Arabia. Historien om Haifaa al-Mansours liv er minst like spennende som den hun forteller i denne filmen, og som hun selv har skrevet manuset til. Det er for øvrig tankevekkende at det faktisk har vært mulig å lage denne filmen i et land der kvinner nektes å ta del i det meste av det offentlige liv. Det viser at det er rom for utvikling også på dette området. Om det filmtekniske ikke er perfekt i denne filmen, så bør vi se forbi dette, tenker jeg. For regissøren måtte for en stor del sitte inne i en bil, tildekket, og regissere skuespillerne via en mikrofon ... Hun kunne ikke stå åpent frem og dirigere/regissere mennene som medvirket i filmen. Wadjda er en jente på ti år, som bor i Riyadh i Saudi-Arabia. Her bor hun sammen med moren sin, som er prisgitt et mannssamfunn der det kun er mulig for henne å bevege seg utendørs dersom hun er i følge med en mannlig sjåfør. Hun elsker mannen sin, men ekteparet nærmer seg nå et uunngåelig punkt i samlivet. Siden hun ikke har født ham en sønn, må han finne seg en kone nummer to. Det eneste hun har å spille på er sin skjønnhet og sin dyktighet i husholdet, men er det nok? I gangen deres henger et bilde av farens familietre. Der er det kun menn som gjelder. Kvinner teller ikke. Wadjda henger opp en lapp med sitt navn på familietreet, bare for å finne lappen krøllet sammen på bordet dagen etter ... Wadjda er opprørsk av natur, og selv om det ikke er mye spillerom for opprør, gjør hun det hun kan. Hun går rundt i Converse-sko, noe som ikke blir særlig godt mottatt på jenteskolen der hun går. Alt som kan minne om selvstendig tankegang slås det ned på. Wadjda er ei gløgg jente, og det er ikke til å unngå at jeg tenkte mye på om det var en god ting eller en dårlig ting i det samfunnet hun vokser opp i. Rett og slett fordi mulighetene for et selvstendig liv er så snevert, slik jeg har oppfattet dette. Uansett hvilke karakterer hun kommer hjem med og uansett hvor stolt også faren er over dette, så hjelper det ikke. Hun er jente, og det teller ikke. På tross av morens skjebne og på tross av begrensningene Wadjda lever under, hindrer det henne ikke i å drømme om en spesiell grønn sykkel. Skikkelige jenter sykler ikke - det sørger skikkelige familier for. Likevel lærer Wadjda seg å sykle. Hun får låne sykkelen til vennen Abdullah oppå et hustak trener de sammen i all hemmelighet. Wadjdas drøm er å kappsykle med Abdullah en dag. Mens Abdullahs drøm er å gifte seg med Wadjda når de blir store nok. Wadjda og vennen Abdullah Wadjda overleverer hemmelige brev mellom elskende, hun selger egenproduserte armbånd, hun selger kassetter fulle av ulovlige kjærlighetssanger - alt for å tjene penger til å kjøpe sykkelen. Men det monner ikke, for sykkelen koster 800 riyal, og alt hun klarer å få inn er en tier her og en tjue-lapp der ... Så annonseres det en konkurranse på skolen. Den som vinner konkurransen om å resitere Koranen, vil få en pengesum på 1000 riyal. Wadjda melder seg på, og selv om hun i perioder holder på å gi opp fordi det er en vanskelig oppgave hun har begitt seg ut på, jobber hun iherdig og trener hver eneste dag ... Faren er innom en tur, og lar seg oppvarte av sine kvinner mens han selv underholder seg med TV-spill. Klarer hun å vinne konkurransen? Får hun den grønne sykkelen til slutt? Og lar faren være å ta seg kone nummer to? Det er de store spørsmålene i denne filmen. Mens vi hele tiden blir vitne til alt kvinnene må tåle for å bli vel ansett ... Som at det ikke er lov til å ta i en Koran mens de menstruerer. Da må de bruke servietter for å beskytte Koranen, og dermed kan alle se det som burde vært privat. Som at jentene ikke får lov til å ta på hverandre, fordi dette kan føre til usømmeligheter. Som at alle jentene og kvinnene må gå fullstendig tildekket i svart, mens alle guttene og mennene må gå i hvitt ... Som at voksne kvinner i praksis ikke kan bevege seg utendørs uten følge av en mann. Som at det egentlig ikke er lov for kvinner å sykle i det offentlige rom ... Og så er det likevel et ørlite håp! For Wadjda kan - og hun gjør det! I og med at denne filmen er laget i Saudi-Arabia, er det til og med et håp om at det er med myndighetenes velsignelse. Wadjda og moren Mellom linjene aner vi for øvrig at kvinnene er mye strengere seg i mellom enn hva mennene og samfunnet for øvrig er, kanskje fordi de vet så mye mer enn dem hva det koster å stå utenfor? Ved den minste overtredelse, går ryktene som ild i tørt gress - på grunn av kvinnene ... Kanskje lager de på denne måten ris til egen bak? Riktignok er samfunnet strengt, men kvinnene gjør sin egen situasjon enda verre ved å opptre som de reneste moralens voktere overfor hverandre. Ting som ellers kunne ha fått passere, blir ikke glemt. Tvert i mot blir dette klistret til de personene det gjelder, og kan dermed i verste fall føre til et ødelagt liv. Noe som igjen fører til at mødrene for å beskytte sine døtre, setter dem under enda strengere kontroll ... og så har man det gående ... Handlingsrommet snevres ytterligere inn. Men kanskje sitter dette inntrykket igjen fordi mennene er så perifere i denne filmen, der det er kvinnene som paradoksalt nok spiller hovedrollene? Det mest oppløftende med filmen er - i tillegg til at den faktisk er filmet i Saudi-Arabia - at det er mye humor og latter i filmscenene. Skuespillerne er bare helt fantastiske, og det er spennende å få innblikk i levesettet i et land som er så lukket. Filmen får meg til å tenke på en bok jeg leste for mange år siden, som het "Jentene fra Riyadh" av Alsanea Rajaa (linken fører til min omtale av denne boka). Så kan man selvsagt stille spørsmål ved hvor store opprør det egentlig er tale om i denne filmen ... Alle kvinnene er tekkelige, de kan sin Koran, de underordner seg mennene, uansett hvor urimelig de måtte være, og opprørene det er tale om, handler aldri om moral i sin egentlige betydning. Hva betyr nå en sykkel mot at man må behandle en mann med den dypeste respekt selv når han spiller TV-spill? Uansett - dette er et første skritt i riktig retning, tross alt. Haifaa Al-Mansour har åpnet ballet, og det skal bli spennende å se hvilke filmer som kommer etter denne! Filmen har tidligere vært vist på Arabiske filmdager i Oslo. Denne filmen anbefaler jeg på det aller, aller varmeste! Innspilt: 2013 Originaltittel: Wadjda Nasjonalitet: Saudi-Arabia/Tyskland Sjanger: Drama Skuespillere: Waad Mohammed (Wadjda), Reem Abdullah (moren), Abdulrahman al-Guhani (Abdullah), Sultan Al Assaf (faren) m.fl. Spilletid: 98 minutter

Innføring i kontinuerlig forbedring Som leder synes jeg det er viktig å være oppdatert på faglitteratur innenfor ledelse. Hvert år kommer det ut mengder med bøker innenfor denne sjangeren, og det er ikke alltid like lett å orientere seg for å finne frem til de aller beste. Det kan derfor bli litt tilfeldig hvilke bøker som blir lest. Akkurat når det gjelder Morten Olav Brendens bok "Mer for mindre" som handler om kontinuerlig forbedring (kanskje bedre kjent under begrepet "lean"), var det ikke fullt så tilfeldig. Ikke dermed sagt at dette er en av de beste bøkene som er på markedet innenfor denne tematikken. Det vet jeg nemlig ikke så mye om. Innledningsvis kan jeg si at boka er svært praktisk anlagt, at den gaper over veldig mange temaer (så pass at en del temaer blir overflatisk behandlet) og at den er skjemmet med en del skrivefeil (spesielt av typen særskrivingsfeil, som ofte feilaktig omtales som orddelingsfeil). Jeg er blant dem som irriterer meg over særskrivingsfeil, som brer mer og mer om seg for tiden. Bokas styrke er at den er rikt illustrert og inneholder mange eksempler, fordi dette gjør det enklere å huske teoriene og verktøyene som presenteres. Dessuten liker jeg godt at det bakerst i boka er et leksikon hvor begreper som er benyttet underveis, er forklart, og at det i tillegg er et stikkordregister. Og bare for å ha sagt det: selv om enkelte av temaene er kortfattet presentert, er det noe med at de er tatt med - for helhetens skyld. Særlig gjelder dette tematikk rundt personlig effektivitet, som det for tiden skrives hyllemeter på hyllemeter om. Det er uansett rikelig anledning til å fordype seg der man måtte føle behov for dette. Helt på slutten av denne omtalen har jeg listet opp noen forslag til egnet litteratur. Morten Olav Brenden er direktør for strategi og virksomhetsstyring ved Politihøyskolen, og han er utdannet siviløkonom og har master i ledelse. Boka er utgitt på forlaget Ad Notam AS. Boka er delt i fire; del 1 "Fundamentet" (side 11-148), del II "Byggesteiner og virkemidler" (side 149-434), del III "Personlig effektivitet" (side 435-488) og del IV "Leksikon" (side 489-516). Og sist, men ikke minst "Register" (side 517-527). Bokas formål er å lære sine lesere hvordan man kan skape mer for mindre. Ingen er overrasket over å få vite at det ikke finnes noe entydig svar på dette. Det handler nemlig ikke "bare" om å legge til rette for en lean-prosess, der alle synlige tidstyver og sløsing elimineres bort. I tillegg handler det om arbeidsmiljø, medarbeidernes opplevelse av autonomi, om arbeidet oppleves meningsfylt, om den indre motivasjonen er på plass og om ledelsen utøves på en fornuftig, hensiktsmessig og ivaretakende måte. Dette er heller ikke mer komplisert enn at det ofte kan kokes ned til at man kommer langt med sunt bondevett. De fleste forbinder nok lean med samlebåndsarbeid (jf. Toyota), der den enkelte bare skal utføre en del av prosessen, en annen den neste osv. Av den grunn er nok mange litt skeptisk til det hele, for hvor blir det av arbeidsgleden dersom man blir fremmedgjort med tanke på helheten? Til dette må sies at Toyotamodellen ikke passer for alle virksomheter. Modellen har imidlertid gjennomgått mye utvikling siden den gangen den ble introdusert, og er ikke så skjematisk som man kanskje tenker at den er. I noen bransjer er det likevel et være eller ikke være dersom man ikke klarer å effektivisere driften så mye at man klarer å konkurrere med andre. Og selv om man f.eks. i offentlig sektor ikke er i en tilsvarende konkurranseutsatt situasjon, handler det også der om å få mer ut av mindre. Budsjettene kommer nemlig ikke til å vokse inn i himmelen i fremtiden. Bærekraft er blitt et begrep vi må forholde oss til. Dessuten handler det om å prioritere riktig, hvilket også betyr at noe må velges bort. Begreper de fleste ledere både i offentlig og privat sektor i økende grad har vært nødt til å forholde seg til, er "endring" og "omstilling". Som forfatteren skriver i sin bok på side 70, er omstilling krevende. Mange mislykkes av den grunn. På side 71 lister han opp åtte grunner til at endringer ikke lykkes. Den viktigste årsaksfaktoren som jeg merket meg var mangelfull forankring. Det handler ikke bare om at det er en vane som ikke er tilstrekkelig innarbeidet, men at de som er omfattet av endringen verken har vært tilstrekkelig involvert eller føler ansvar for eller eierskap til resultatet. Kanskje forstår de heller ikke hvorfor endringen har vært nødvendig. Endring må gi mening for å skape bevegelse, og den må kjennes relevant for den enkelte. Her kommer John Kotters åtte endringsforutsetninger inn, og disse er så sentrale at jeg siterer dem: 1. Etablere en god begrunnelse for endring 2. Etablere en støttende styringsgruppe 3. Utarbeide tydelig hensikt, visjon og mål for endringen 4. Sørge for kommunikasjon og aksept 5. Skape rom for handling 6. Sørge for raske effekter 7. Ikke gi opp 8. Forankre, som handler om å sikre at ny tenkning og arbeidsmetoder fester seg, og ikke minst koblingen til adferdsendring (side 72 i boka) De fleste ledere som har vært gjennom en større endringsprosess har erfart hvor ulikt medarbeidere reagerer. Mens noen ganske raskt aksepterer tingenes tilstand, blir andre sittende fast i sjokket og kommer ikke videre. Flertallet går imidlertid gjennom de ulike fasene, som inneholder både frustrasjon, fornektelse, depresjon, utforskning og nysgjerrighet rundt nye muligheter. Ledelsesutfordringen ligger i å forholde seg til at medarbeiderne befinner seg på ulike stadier samtidig, og trenger helt forskjellige ting for å fungere noen lunde i en slik prosess. Særlig gjelder dette der beslutningen kommer utenfra, og hvor "ingen" helt skjønner begrunnelsen for det hele. Dette er ganske typisk for politiske beslutninger, hvor ingen i virksomheten har vært involvert på forhånd. Kanskje blir da lederens viktigste oppgave å sørge for at flertallet kommer seg videre (til andre "jaktmarker"), og at man lykkes i å identifisere dem man kan ta med seg i virksomhetens prosess med endring. Kapittel 7 i boka handler om endringsstrategier. Jeg går ikke inn på disse i detalj, men nevner at det er stor forskjell på omfattende endringer av strukturell karakter, og endringer som foregår litt hver dag. Hele tankegangen bak kontinuerlig forbedring er at dette er en prosess som aldri tar slutt, og hvor initiativet til endringer kommer nedenfra og opp, og ikke ovenfra og ned. Dermed får man mye gratis: det hele er ufarliggjort, forankringen og eierskapet kommer nærmest av seg selv, autonomien til den enkelte styrkes, endringene er motivert ut fra å gjøre arbeidshverdagen enklere osv., osv. Vi introduseres for mange teorier og verktøy i boka, som f.eks. aktivitetsbasert læring (side 106), glemselskurven og viktigheten av rask repetisjon av hensyn til hukommelsen (side 109), hvordan man styrker nevronene i hjernen (side 113), læring på individnivå og organisasjonsnivå (side 115), om KPI´er (Key Performance Indicators) (side 135), produktivitetsmåling (side 141 flg.) og om hvordan "alt" starter og slutter med ledelse (side 151 flg.). "Musikalsk" ledelse handler om å tilpasse lederstilen, dvs. situasjonsbestemt ledelse. Ledelse handler om å skape resultater sammen med andre, og lederne er ansvarlig for resultatene og hvordan de skapes. (side 151) For at lederen skal få den innsikten som trengs for å kunne treffe fornuftige beslutninger og også oppleves relevant, anbefales det som kalles "gembawalks". "Gemba er et japansk ord for arbeidsplass. Gembawalk dreier seg om at ledere må gå til der der virkelig skjer, altså der hvor medarbeiderne utfører sine arbeidsoppgaver." (side 156) Forfatteren introduserer samtidig noen huskeregler: 1. Vær nysgjerrig, still spørsmål 2. Bistå for identifisering av sløsing 3. Ikke prøv å løse et problem som det er naturlig at andre skal løse 4. Gi anerkjennelse for godt arbeid 5. Gi råd og støtte På side 185 beskrives leanadferd på følgende måte: "En kultur som har sterke leantrekk preges av troen på at alt alltid kan forbedres, av ønsket om stadig læring og utvikling og av at læring og forbedring integreres i det daglige arbeidet." Forfatteren skriver også mye om hva som kjennetegner god ledelse, om viktigheten av respekt og ydmykhet (som ikke må forveksles med svakhet) og om hvordan fryktkultur dreper produktivitet. Grunnen til at vi skal sette kontinuerlig forbedring på dagsorden, er at dette øker verdiskapningen. Det handler om å gjøre de riktige tingene, ikke bare gjøre tingene riktig. Det handler dessuten om å sette klare, smarte mål, om å holde ut og om å holde trykket oppe. En leanpreget virksomhet er kjennetegnet ved: - en ledelse som viser retning og driver endring - et system og kultur for læring og kontinuerlig forbedring - suverene prosesser fra leverandør til kunde - integrert kontinuerlig forbedring i virksomhetsstrategien Forbedring er en reise uten stoppunkt, og medfører kontinuerlig fokus på å lete etter sløsing og forbedringsmuligheter. (side 213) Det handler om å lete etter "rotårsak" når problemer oppdages, og innføring av tavlemøter kan føre til bedre styring, synliggjøring av resultater og større grad av åpenhet. For å bli bedre, må det etableres en kultur der det er ok å være ærlig med problemer. Det bør f.eks. være mulig for alle ansatte å sende avviksmeldinger internt når dette oppdages. En rotårsaksanalyse innebærer å stille fem hvorfor-spørsmål, der hvert nytt spørsmål refererer seg til svaret på forrige spørsmål. I kapittel 16 (fra side 273) introduseres vi for det japanske begrepet "kaizen". Kai betyr "endre", mens "zen" betyr "god" eller "til det bedre". Kaizen brukes i betydningen kontinuerlig forbedring. Vi får også en innføring i PDCA-metoden. PDCA er akronym for Plan, Do, Check, Act (planlegge, iverksette, evaluere og justere). Metoden egner seg godt for endringsprosesser. Når det er tale om raske forbedringsprosesser snakker vi om "sprinter". De kjennetegnes ved at de er begrenset i omfang. Nøkkelen til kontinuerlig fremgang ligger i å gjøre treffsikre evalueringer underveis, og evne å endre kurs der dette viser seg ikke å treffe som ønsket. Alt dreier seg om prosesser, skriver forfatteren på side 308. Flyteffektivitet er viktig, og handler om at flaskehalsene er fjernet. Den verste formen for sløsing er overproduksjon. Lean handler om å standardisere arbeidsprosesser. Her må man selvsagt passe på at ikke medarbeidernes autonomi reduseres så mye at det går ut over arbeidsmotivasjonen. En verdistrøm består av alle aktiviteter og venting i en arbeidsprosess. Når man gjennomfører en verdistrømsanalyse, kartlegger man dagens situasjon og deretter bildet på en ønsket løsning. Målet med analysen er å identifisere sløsingsområder og forbedringsmuligheter, for derigjennom å øke andelen verdiskapende tid, redusere kostnader og samtidig øke kvaliteten i prosessen. Det er vanlig å bruke gråpapir (eller brunpapir, som forfatteren kaller det) og post-it-lapper i en slik prosess. (side 364 flg.) Når man skal tilrettelegge for flyt i arbeidet, må man ta stilling til hvilken arbeidsmetodikk som vil være den mest effektive. Vil det f.eks. være mer effektivt å dele opp arbeidsprosesser, jobbe parallelt med flere prosesser eller foreta en og en leveranse (one piece flow)? Hva er viktigst? Lav gjennomløpstid og redusert lager, eller at man får stordriftsfordeler ved å gjøre flere tilsvarende arbeidsprosesser i flere saker før man går videre til neste ledd? Her mener jeg at det ikke finnes noe fasitsvar. Poenget må være å finne den arbeidsmetodikken som fjerner mest mulig sløsing med tid. Et annet begrep er "kanban" eller "just in time". Hvis man i arbeidshverdagen ikke vet om det blir noe av en prosess - hvor tidlig er det tilrådelig å begynne på forberedelsene, med en viss risiko for at det man gjør er bortkastet arbeid? F.eks. der man vet at et visst antall stevninger ikke vil føre til hovedforhandling, fordi sakene trekkes 1-2 uker før berammelse? Da vil i så fall alle forberedelser være bortkastet. Et annet spørsmål er på hvilken måte digitalisering kan effektivisere arbeidsprosesser. Et eksempel som trekkes frem er kunstig intelligens i operasjonsstuene. Underveis kan f.eks. operasjonstiden estimeres, og forberedelsene til neste inngrep kan planlegges bedre - slik at det ikke går bort unødvendig mye tid mellom disse. Det viktigste er at menneske og maskin arbeider sammen, og her gjelder det å finne frem til en god balanse. Men hvem har ansvar for feil som måtte oppstå? Hvem skal ha ansvar for å endre algoritmene i en robot, når disse viser seg å få uønskede utslag? Uansett - en robot kan aldri være et rettssubjekt. I kapittel 22 introduseres vi for 5S, en viktig metode innen lean og kontinuerlig forbedring (side 407). 1. Sortere (formål opprydding) 2. Systematisere (for å forenkle) 3. Skinne (for å oppnå økt standard og kvalitet) 4. Standardisere (felles standard for jobbutførelse) 5. Sikre (systematisk kontinuerlig forbedring) Effektene av digital 5S er blant annet mindre grad av overprosessering, færre feil og mangler, reduksjon av overproduksjon, kortere ventetid, redusere unødig lager etc. Ineffektive møter er kanskje den største sløsingsfaktoren i mange virksomheter. Slike møter tar også fokus bort fra verdiskapende arbeid. Tavlemøter fremheves som en effektiv måte å avvikle møter på. Slike møter tar kort tid og utføres stående. Fokus er på avvik mellom mål og status. Inspirasjon og gode ideer kommer raskere når man er i bevegelse viser forskning. Viktigheten av tydelige roller og ansvar kan ikke understrekes nok. Det bør alltid utnevnes en hovedansvarlig når en oppgave skal løses. Dette er viktig både av hensyn til god flyt, samhandling og kontinuerlig forbedring av prosessene. På side 432 får vi høre om forbedringsloser. Dette er en ressurs for ledelsen, hvis rolle er å bidra i forbindelse med planlegging av nye forbedringsinitiativ, være drivkraft, drive opplæringstiltak, workshops m.m. Forbedringslosen kjennetegnes ved grunnleggende forståelse for og innsikt i kontinuerlig forbedring og lean. Del III av boka er som tidligere nevnt viet temaet personlig effektivitet. Det er klart at uten en god forståelse av dette på individnivå, er det vanskelig å oppnå effektivitetstankegang på organisasjonsnivå. Hvor god kan man bli? Og hva skal til for å havne i en god flyt, der det kun er arbeidsoppgavene som står i fokus? Hvor man glemmer seg selv og sine omgivelser, fullstendig oppslukt av arbeidet ... Her nevnes Csikszentmihaly, oppfinneren av begrepet "flow", som inngår i enhver lærebok om læring, mestring o.l. Når man er i den såkalte flytsonen blomstrer man. Utfordringene står i forhold til ferdighetene, og man utfordres akkurat så mye som mulig, uten verken å kjede seg eller kjenne på manglende mestring. Bedre flyt påvirker produktiviteten. Det betyr at når man har medarbeidere som stadig opplever flyt, påvirker dette bunnlinjen direkte. De fleste av oss er opptatt av at det vi gjør skal gi mening. Forskning viser at de som har en sterk følelse av mål og mening, i mindre grad er utsatt for å utvikle depresjon, alzheimer, fedme, søvnløshet, hjerteinfarkt og slag. Når man har en sterk indre motivasjon, har man det dessuten vesentlig bedre med seg selv. (side 449) Alle mennesker har et medfødt ønske om å lære og vokse. "For å forstå viktigheten av de tre psykologiske behovene (autonomi, relasjonsevne og kompetanse) må man se det fra et motivasjonsperspektiv: en person som får tilfredsstilt alle tre, eller store deler av alle av dem på arbeidsplassen, vil ha en naturlig motivasjon for å prestere godt, men også generelt ha høyere selvtillit og evne til selvrealisering." (side 455) Av den grunn har Maslows berømte behovspyramide utspilt sin rolle i dag. Mennesker kan nemlig erfare motivasjon på et høyere nivå når som helst og uavhengig av å gå steg for steg, slik pyramiden forutsetter. I kapittel 27 skriver forfatteren om vaner og endring av vaner. Her nevner han begreper som prokrastinering (betyr å utsette oppgaver), automatiserte vaner og handlinger og viktigheten av repeterende øvelser for å endre vaner. Mentalt sterke mennesker har noen fellesnevnere: 1. De kaster ikke bort tiden på å synes synd på seg selv 2. De gir ikke bort makten til andre 3. De unngår ikke forandring 4. De kaster ikke bort energi på det de ikke kan kontrollere 5. De prøver ikke å gjøre alle til lags 6. De er ikke redde for å ta kalkulert risiko 7. De dveler ikke ved fortiden 8. De gjør ikke de samme feilene igjen og igjen 9. De lar seg ikke plage av andres suksess 10. De gir ikke opp om de mislykkes første gang 11. De frykter ikke alenetid 12. De føler ikke at "verden" skylder dem noe 13. De forventer ikke umiddelbare resultater I siste kapittel i boka kommer forfatteren med noen råd om hvordan man kan få mer for mindre hjemme. Leting etter sokker som passer sammen, mat som ikke blir spist opp før den går ut på dato, filmer som kjøpes men ikke ses, overfylte boder der man ikke finner noen ting ... Eksemplene er mange og lett gjenkjennelige for de fleste av oss. Oppsummert vil jeg si at Brendens bok absolutt er nyttig når man jobbe med kontinuerlig forbedring. Selv savnet jeg kanskje litt mer om tavlemøter og nyttig metodikk i den sammenheng. Forfatteren har nok vært veldig ambisiøs da han valgte å skrive denne boka, men selv om han er innom mange temaer litt vel overfladisk, skjønner jeg at han har tatt dem med. Som jeg skrev innledningsvis: det handler om helheten. Og så er det prisverdig at han har klart å begrense boka til rundt 500 sider. Det holdt! Jeg sitter som regel alltid igjen med en opplevelse av at det blir mange selvfølgeligheter, og at jeg har lest det meste fra før av. Likevel har slike bøker en funksjon, tross alt. Om ikke annet så for repetisjonens skyld! Jeg tenker også at en bok som dette henvender seg til en større gruppe enn kun ledere, og at det derfor er greit med noen små sveip innom flere av temaene. Dersom du ønsker å lese mer om f.eks. effektive ledergrupper, anbefaler jeg spesielt Henning Berg og Thomas Nesset Midelfarts bok "Effektive ledergrupper". Det meste av coachinglitteraturen handler om endring av vaner for å bli mer effektiv (kognitive og adferdsmessige strategier for å få dette til), og her er det mye å ta av. Jeg nevner Susan Gjerdes "Coaching - hva - hvorfor - hvordan" og Morten Emil Bergs "Coaching - å hjelpe ledere og medarbeidere til å lykkes". En god bok om prokrastinering er John Perrys "Kunsten å prokrastinere". Jeg nevner også et par bøker om selvledelse: Thomas Hylland Eriksen m.fl. sin "Selvledelse - menneskelig kapital i det nye arbeidslivet" og (om emosjonell selvkontroll) Randi B. Noyes bok "Kunsten å lede seg selv". Og sist, men ikke minst nevner jeg Geir Thompsons bok "Situasjonsbestemt ledelse". Samtlige lenker fører til mine omtaler av nevnte bøker her på bloggen. Utgitt: 2018 Forlag: Ad Notam forlag AS Antall sider: 528 ISBN: 978-82-8313-100-0 Boka er lånt.

Dueklippene - Raouche Rocks - men ikke en due å se ... Jeg har i flere år hatt en sterk fascinasjon for Midtøsten, og har lenge hatt lyst til å reise til flere av landene i denne regionen. All den politiske uroen og ikke minst borgerkrigen i Syria har gjort at jeg har vært betenkt. Er det trygt nok å reise til Midtøsten? Hva bør man være ekstra oppmerksom på? Er det noen av landene det er enklere å reise til? Osv. (Alle bildene i denne artikkelen har jeg tatt selv.) Beirut Souks På forsommeren i fjor bestemte mannen min og jeg oss for at vi skulle bestille en tur til Beirut. SAS hadde da hatt en rute dit en god stund, og det måtte bety at det var trygt, tenkte vi. Lite ante vi da at uroen skulle blusse opp igjen i Libanon og spesielt i Beirut i oktober 2019. Utsikten fra hotellet vi bodde på i bydelen Hamra Alle demonstrasjonene i Beirut gjorde oss noe betenkt, men vi valgte likevel å reise den 14. desember 2019. Det skulle vi virkelig ikke angre på! For en by og for et land! Og menneskene! Hyggelige og vennlige - alltid! Oppholdet vårt varte til 22. desember, og det vi opplevde og lærte mens vi var der, ville vi ikke ha vært foruten. Piknik i en av Beiruts mange parker På forhånd leste vi oss opp på UDs reiseråd. I korthet går disse ut på at man bør unngå å reise til provinsen Nord-Libanon, Sør-Libanon sør for elven Litani (med unntak av byen Tyre) samt Bekaa-dalen nord for Zaleh, med unntak av hovedveien til Baalbek og Baalbek by. Tilsvarende gjelder de sydlige delene av Beirut by. Dessuten må man unngå å nærme seg grensen til Syria og helst holde seg minst 10 km unna. På UDs sider står det ikke nærmere om hvorfor, men dette fant vi ut på en engelsk blogg. Der ble bl.a. Hizbollah-kontrollerte områder nevnt. UD oppfordrer også til at man skal holde seg unna store folkesamlinger. Selv om disse kan virke fredelig nok i utgangspunktet, kan det fort utarte seg og oppstå farlige situasjoner. Mange stengte gater i Beirut - og da benyttes piggtråd Vi reiste altså med SAS via København, og det tok litt mer enn fire timer med fly fra København til Beirut. Vi valgte å bo i bydelen Hamra, som ligger et lite stykke fra Beirut sentrum. Demonstrasjonene som pågikk mot landets ledere (motivert ut fra en ønske om å få slutt på korrupsjonen), tok som regel utgangspunkt i Martyrplassen som ligger midt i sentrum av byen. Vi bodde mao. i trygg avstand fra denne. Men bare for å ha presisert det: vi gikk nesten daglig over Martyrplassen på dagtid, og det opplevdes helt trygt. Tilstedeværelsen av militært mannskap var sterkt. Her har folket en fortid med en borgerkrig som varte i 15 år (fra 1975-1990), og det er åpenbart at viktigheten av at landet nå ikke skal ende i fullstendig kaos, er stor. Et gatebilde i bydelen Hamra Men først litt om Beirut. Beirut er hovedstaden i Libanon, og det bor mer enn to mill. innbyggere i denne byen, som er den største i landet. Byen regnes som en av de mest sammensatte i Midtøsten, fordi det er så mange etniske og religiøse retninger her. (Kilde: Wikipedia). Etter borgerkrigen ble byen nærmest delt i to, med Øst-Beirut hvor flertallet av de kristne bor, og Vest-Beirut hvor muslimene bor. Verken de kristne eller muslimene er ensartede grupper. Akkurat dette er det viktig å være klar over, for dersom det er noe som skaper splid mellom mennesker så er det generaliseringer og stereotype fremstillinger. En gate i Beirut I Libanon bor det et sted mellom fire og fem millioner mennesker. Nesten alle er av arabisk opprinnelse. Ca. 15 millioner libanesere lever i andre land ... På grunn av landets beliggenhet er det svært mange mennesker som har flyktet til Libanon. Palestinere i sør og syrere i øst, i all hovedsak. Revolusjonsveggen - tettpakket med symboler og protester Mens vi var i Beirut, blusset urolighetene opp igjen og det ble noen sammenstøt mellom demonstranter og politi/militære. Dette merket vi som turister svært lite til, rett og slett fordi vi holdt oss unna sentrum etter mørkets frembrudd. Et par ganger kunne vi fra hotellvinduet vårt se at demonstranter brant bildekk nede på gata. Dette utartet seg aldri til å bli farlig. Vi holdt oss uansett inne på hotellet og nøyde oss med å betrakte det hele på avstand. I området ved Beirut Souks, Downtown Beirut Det var svært få turister i Beirut mens vi var der. Kanskje var det nettopp derfor vi hele tiden ble møtt med så ekstraordinært mye vennlighet? Fortvilelsen over at turistene har sviktet byen var nemlig sterk. 2-300 000 mennesker hadde blitt arbeidsledig på grunn av urolighetene, og i butikkene langs Beirut Souks var det nesten ikke en turist å se. Flere ganger opplevde vi at folk kom bort til oss på gaten for å spørre hvor vi kom fra. "Why are you here?" spurte de. Hadde vi kanskje fått billettene svært billig? Heltene på Martyrplassen - full av gamle kulehull De første dagene var vi noe usikre på om vi skulle våge å melde oss på arrangerte turer. Vi snakket med hotellpersonalet og konfererte med folk som har reist en del, og så bestemte vi oss. Det angrer vi ikke på, for disse turene beriket oppholdet voldsomt! En bokhandler i Beirut Vi besøkte for øvrig Chateau Musar på egen hånd. Denne vingården ligger i Ghazir, ca. 2,5 mil nord for Beirut. Druene som benyttes i vinindustrien dyrkes i Bekaa-dalen. Vi fikk en omvisning og en interessant smaking, og det var i det hele tatt stort å være der! Guiden var både hyggelig og kunskapsrik. Hun har jobbet for familien Hochar i 25 år. Guiden fortalte oss historien om familien Hochar, som eier Chateau Musar, om Libanons mange tusenårige vintradisjoner og om inspirasjon fra Bordeaux. Familien Hochar plantet sin første vingård i 1930, men det var først i 1979 at vinen oppnådde internasjonal anerkjennelse. I dag anses vinen fra Musar som helt unik og blant verdens beste. I vinkjelleren ligger vinene og godgjør seg - mens de samler støv En av dagene valgte vi å gå langs havet og opp til Raouche Rocks, eller Pigeon Rocks/Dueklippene som de også kalles. Vi fant frem til en restaurant med best mulig utsikt. Kysten langs Beirut by er vakker Der ble vi sittende i et par timer og nyte utsikten utover havet. Et par venninner på nabobordet I Beirut - og Midtøsten for øvrig - er det veldig populært å røyke vannpipe når man er på restaurant. Vi prøvde ikke dette, men nøyde oss med å betrakte unge som gamle, kvinner som menn, som åpenbart nøt å røyke denne spesielle vannpipen. Et trehodet troll Jeg har lenge lurt på hvordan et trehodet troll egentlig ser ut, og dette er vel det nærmeste jeg har kommet! :-) Rundt omkring i Libanon var det noen riktig fine skulpturer, som uttrykk for at denne stygg-pene byen er opptatt av å ta seg ut etter mange år med borgerkrig og bygninger ingen har sett seg i stand til å reparere enda - selv om det er 30 år siden krigen tok slutt. Ruiner bak luksusbutikkene Langs strandpromenaden fant vi fjonge og påkostede butikker. Bak disse kunne vi se ødeleggelser fra borgerkrigen ... En påminnelse om ikke å ta noe for gitt, tenkte vi. Libanons største moské Ved Martyrplassen ligger Mohammad Al-Amin-moskeen. Dette er den største moskeen i Libanon, og det er sunnimuslimene som benytter den. Moskeen ble bygget av ottomanene på 1800-tallet. Vi kom oss dessverre ikke inn i den fordi den var stengt på grunn av urolighetene. Ruinene i Anjar Etter noen dager i Beirut dro vi på vår første utflukt. Det var en organisert tur med et anerkjent reiseselskap. I og med at det var så få turister i Beirut, var gruppen vår ganske liten og fikk plass i en liten minibuss. Første stopp var ruinene i Anjar i Bekaa-dalen. Her var det en bosetning i begynnelsen av 700-tallet e.Kr, som ble forlatt etter ca. 40 år. Dette kalles Umayyad-perioden. Det helt spesielle med disse ruinene er at de har ligget urørt siden de ble forlatt. Dermed vet man at alle funn kun kan relateres til denne bosetningen. Ruinene i Anjar - med Mount Libanon i bakgrunnen Byen ble bygget i begynnelsen av den islamske perioden, og er et vitnesbyrd på islamsk kunst og arkitektur. Anjar ligger bare 5 km fra grensen til Syria, og veien fra Beirut til Damaskus gikk gjennom denne byen. Ruinene ble oppdaget på slutten av 1940-tallet. De står på UNESCOs verdensarvliste. Bacchus-tempelet i Baalbeck Det neste stedet vi besøkte var ruinene i Baalbeck. Disse romerske ruinene ligger litt nord for byen Zaleh i Bekaa-dalen. I Baalbeck by bor det for øvrig i dag ca. 80 000 mennesker, fortrinnsvis shia-muslimer. Utsmykning i Baalbeck De mest kjente bygningene blant Baalbecks ruiner er Bacchus-tempelet og Jupiter-tempelet. Bacchus-tempelet ble bygget på slutten av 200-tallet og begynnelsen av 300-tallet f.Kr., mens man antar at Jupiter-tempelet ble bygget mellom 16 og 60 år f.Kr. Ruinene i Baalbeck står selvsagt også på UNESCOs verdensarvliste. Opp gjennom årene har mannen min og jeg besøkt noen ruiner, og dem vi så i Baalbeck er blant de mest imponerende vi har sett. Det handler om mengdene av ruiner og hvor godt bevart disse er. Det antas at denne skulpturen er av Kleopatra. Årsaken er slangen som er avbildet. Kleopatra døde av et slangebitt. Etter Baalbeck dro vi til Chateau Ksara, den eldste vingården i Libanon. Der fikk vi en omvisning og en meget turistifisert vinsmaking, som egentlig var nokså skuffende - i alle fall sammenlignet med det vi opplevde på Chateau Musar, som var noe helt annet. Ruinene i Baalbeck Dagen etter sto Byblos for tur. Byen, som ligger 3,5 mil nord for Beirut, er også kjent under det lokale navnet Jbeil og som Gibelet. Byen ligger i regionen Mount Lebanon. Det antas at det var bosetning her mellom 8800 og 7000 år f.Kr. Byen har vært bosatt kontinuerlig siden 5000 år f.Kr. (Kilde: Wikipedia) Ruinene i Byblos står også på UNESCOs verdensarvliste. Byblos ligger vakkert til ved sjøen Byblos kalles også den føniske byen, fordi det antas at det var fønikerne som aller først bosatte seg her. Det er en del forpliktelser forbundet med å stå på UNESCOs verdensarv- liste. Dette atriet hadde man neppe fått lov til å flytte i dag, men det ble altså gjort i sin tid. På denne utflukten var vi også innom Harissa og Jeita-grotten. Jomfru Maria i Harissa Harissa er Libanons mest hellige sted. Her står en hvitmalt bronsefigur av jomfru Maria. Dette stedet er ikke bare hellig for de kristne, men også for muslimer og jøder, slik vi fikk forståelse av. Gondolen i Harissa Fra Harissa går det en gondolbane ned fra fjellet. Utsikt fra gondolen Utsikten fra gondolbanen var spektakulær! En skulptur som står ved inngangen til Jeita-grotten Det var dessverre ikke lov å fotografere inne i Jeita-grotten, så jeg legger ved en link til stedet. Dette er den flotteste dryppsteinsgrotten vi noen gang har vært inne i! Gate i den armenske bydelen Bydelen Bourj Hammoud, der armenerne bor, er virkelig verdt et besøk! Denne bydelen er mye mer spennende enn de intetsigende luksusbutikkene i Beirut Souks, som man kan finne hvor som helst i verden. En av Bourj Hammouds nydelige gater Bygningene, fargene, luktene, folkene - alt fremstår slik jeg hadde forventet at en større del av Beirut skulle være preget av. Mens jeg er inne på det med lukter, så må jeg nevne at vi aldri på noe tidspunkt kjente vonde lukter av f.eks. søppel eller dårlig hygiene mens vi var på vår reise. I den armenske bydelen var det om mulig enda renere enn andre steder i byen. En av mange butikker med tørkede frukter og nøtter i den armenske bydelen Det man tar med seg hjem fra Beirut er uten tvil tørkede frukter! Aldri har jeg smakt så gode dadler, fikener, aprikoser og annet! Café Garo Det kanskje mest kjente stedet å kjøpe tørket frukt er på Café Garo! Her sto folk i kø for å komme inn. Gatebilde i den armenskebydelen Det var et myldrende liv i denne bydelen, og det var ikke for nybegynnere å kjøre rundt i disse gatene. Vi ble svært imponert over denne mannens bakekunster! Da han var ferdig, insisterte han på at vi måtte få et brød i gave. Det smakte utmerket! I Beirut er det spesielt to museer man bør få med seg - i alle fall dersom man er interessert i kunst - og det er Nasjonalmuseet og Sursockmuseet. På sistnevnte var det for tiden en interessant Picasso-utstilling. Mumier på Nasjonalmuseet Det som gjorde sterkest inntrykk på Nasjonalmuseet var historien om hva ildsjeler gjorde for å berge kunstskattene under borgerkrigen. Vi fikk se en video om den redningsdåden. Et barnelik Ellers slo det oss hvor få gjenstander libaneserne har i sitt nasjonalmuseum - spesielt med tanke på alle ruinene som er gravd opp i dette landet. En del kulturskatter er nok stjålet underveis, men ikke få finnes i vestlige museer i dag ... Interiør på Sursockmuseet Helt til slutt må jeg nevne maten! Maten i Midtøsten er nok godt kjent for de fleste, selv om man aldri har satt sin fot i denne regionen. Jeg nevner falaffel, hummus, brødet, kebab, krydderne ... Det er åpenbart mye påvirkning fra det tyrkiske kjøkken her. En slags pizza med zaatar - et krydder som blant annet inneholder vill-timian og ristede sesamfrø. Vi oppdaget likevel noen nye ting - som krydderet zaatar! Det brukes på det meste, og vi elsket det! Såpass at vi selvsagt måtte ta med oss noe hjem - i tillegg til et par kokebøker. Frokostbufféen på hotellet vårt (Staybridge Suites) Vi var veldig heldig med hotellet vårt, som hadde en rikholdig frokostbuffé. Kosefaktoren var stor! Streetfood-kongen Barbar Nedenfor hotellet vårt holdt Barbar til. Her serveres streetfood på høyt nivå! Som chicken shawarma (for noen smaker! himmel og hav!), kebab (med skikkelig kjøtt - ikke farse) og alskens godsaker! Gresk salat Lunchene vi fikk servert på utfluktene våre var avanserte og velsmakende meze-retter. Det vanlige på slike utflukter er jo at vi blir tatt med på steder hvor maten er smakløs og elendig - men altså ikke her! Her gikk vi en smule bananas! Jeg kunne ha fortsatt å skrive side opp og side ned om innrykk fra turen, men jeg lar det bli med dette. Jeg håper at jeg har klart å få flere til å få lyst til å reise til Beirut ved å skrive dette innlegget! Takk for følget! Rose-Marie og Terje Helt til slutt tar jeg med noen flere bilder. Sentrum av Beirut Demonstranter på Martyrplassen Her forberedes julefeiringen på Martyrplassen Det såkalte egget i Beirut - opprinnelig tenkt som kino, men slik ble det aldri. Noen av bøkene som fikk bli med hjem Kunst i Beiruts gater

Herlig gjensyn med Elena Ferrante Det er drøyt to år siden sist jeg holdt en Elena Ferrante-bok - en lest sådan - mellom hendene mine. For et deilig gjensyn! Fortellerstemmen, den nydelige nynorske oversettelsen (utført av Kristin Sørsdal), all klokskapen, sitatfaktoren, alt jeg kjente behov for å lese høyt ... Boka ble slukt i løpet av en fredagskveld, og mannen min som tilbrakte kvelden min sammen med meg, måtte "finne seg i" at jeg leste en hel del høyt for ham. Han ble begeistret, han også! For innvidde Elena Ferrante-lesere er det unødvendig å fortelle at forfatternavnet er et pseudonym og at ingen (eller i alle fall ytterst få) har peiling på hvem som skjuler seg bak navnet. Men jeg gjør det likevel - i tilfelle noen som enda ikke har oppdaget denne fantastiske forfatteren, skulle få lyst til å stifte bekjentskap med henne og bøkene etter å ha lest dette innlegget. Hemmeligheten gjør at bøkene er forbundet med ikke rent lite mystikk. Jeg vil ikke gå så langt som å hevde at dette gjør at forfatteren aldri kommer i veien for bøkene, for jeg håper at vi lesere en gang skal få kjennskap til henne. Jeg sier "henne", for jeg er veldig, veldig sikker på at forfatteren er kvinne. Det får vi også bekreftet i sakprosaboken "Eit år med Elena Ferrante". Fortellerstemmen er utvilsomt en kvinne, og her er hun seg selv, fullt og helt. Ingen tvil om det! Det morsomme er at av det hun røper om seg selv i de små artiklene, kjenner jeg godt igjen i hovedpersonen i Napoli-kvartetten. I årenes løp har jeg skrevet om syv av Ferrantes bøker på bloggen min. De første fire var Napoli-kvartetten (2012-2014). Fantastiske bøker om etterkrigstidens Italia, om mafiaens fremvekst i Napoli og om kvinners stilling. To av bøkene er allerede filmatisert, og jeg har selvsagt fått med meg begge sesonger på HBO Nordic. TV-serien er slett ikke verst, faktisk! Jeg har også skrevet om debutboka "Kvelande kjærleik" (1992), "Den dunkle dottera" (2006) og "Svikne dagar" (2002). De eneste av bøkene hennes som er oversatt til norsk og som jeg fremdeles ikke har lest, er "Hjemreise" (1992), "Natt på stranda" (billedbok, 2017) og "Frantumaglia. Tankar, brev og intervju" (2003). Sistnevnte kommer til å bli lest i løpet av kort tid. "Eit år med Elena Ferrante" kom ut i Italia i fjor og på norsk i år, og boka inneholder en samling med spalter som tidligere har vært publisert i The Guardian. I forordet skriver Ferrante at hun har skrevet om emner som redaktøren i avisen har valgt ut for henne. Å skrive innenfor en strengt avgrenset ramme er noe hun aldri har gjort før. Resultatet er i alle fall meget vellykket. 51 artikler om høyst ulike emner som "Den mannlige forteljinga om kjønn", "Utropsreikn", "Den nødvendige skrivinga", "Å vere avhengig", "Mødrer", "Å elske kvarandre for alltid", "Stereotyp", "Sjalusi", "Misnøye" osv. - bare for å nevne noen. Sitatfaktoren i boka er meget høy. Og vinklingene hennes på de ulike temaene er tankevekkende. Som at hun hater utropstegn, fordi dette svekker troen på språket - at ordene i seg selv ikke er nok. For meg som bruker utropstegn i hytt og pine, var dette virkelig til ettertanke. Jeg merker allerede at jeg må ta meg sammen for å ikke å sette et utropstegn etter forrige setning ... Om å skrive sier hun: "Den som kjenner eit behov for å skrive, må absolutt skrive. Ikkje stol på dei som seier: Det er til ditt eige beste, ikkje kast bort tida på det der. Det å ta frå nokon motet med vennlege ord er ein mykje praktisert kunst. Vi skal heller ikkje tru på dei som seier: Du er ung, har lite erfaring, vent. Vi utset ikkje skrivinga til ei framtid der vi har levd nok, lese nok, har eit eige skrivebord i eit rom med utsikt til ein hage som vender mot havet, har utsett oss sjølve for ekstreme erfaringar, bur i ein stimulerande by, har trekt oss tilbake til ei hytte på fjellet, fått barn, reist mykje. Å gi ut, ja, det kan ein utan tvil utsette, faktisk kan ein heilt la vere å gi ut. Men skrive bør ikkje under noko omstende bli utsett til eit "etter at". Når skrivinga er måten vår å vere i verda på, må ho nødvendigvis stadfeste gong på gong forrangen sin for tusen andre ting i livet: kjærleik, studium, jobb. Ho tvingar seg på oss også når penn og papir eller anna er fråverande, ettersom hovudet vårt av kjærleik til det skrivne ordet dikterer setningar sjølv når vi manglar reiskapar å fange dei med." (side 56-57) I boka byr Elena Ferrante på seg selv, og uttrykket er svært personlig. Kanskje er det enklere når hun kan skjule seg bak anonymitetens slør? Selv kjente jeg som tidligere nevnt igjen hovedpersonen i Napoli-kvartetten i forfatteren, og dette er en påminnelse om at de aller fleste forfattere nødvendigvis bruker mye av seg selv og sine personlige erfaringer når de dikter seg videre inn i historiene de skaper. I litteraturen kan man gå så mye lenger og forfølge tankerekker etter "hva hvis" - på en helt annen måte enn i det virkelige livet. Jeg liker holdningene hennes, som når hun snakker om misunnelse og sjalusi. Dette er noen av de kjipeste følelsene i et menneskes liv, følelser som oftest fornektes, men som kommer i mange forkledninger. Ferrante mener sterkt at man skal holde seg for god til å snakke ned andre som har noe vi gjerne kunne tenke oss selv, fordi dette sier mer om oss selv enn om den vi snakker om. Våre tanker om andre er egentlig et speil av vårt eget indre. Ferrante mener at vi trenger stereotypene for å forstå verden. "Det er når vi bruker stereotypane uten å vere klar over at dei er grovkorna og fulle av fordommar, og forvekslar dei med røynda, at vi har eit problem. Dette skjer paradoksalt nok særleg når vi hentar materiale frå det vi har erfart direkte." (side 128) Som regel har det lite for seg å gjøre andre oppmerksom på at deres virkelighetsoppfatning er full av stereotyper. De fleste vil forsvare seg, insistere på at de har rett i sin oppfatning av andre og fylle på med flere historier som kan bekrefte at de har helt rett. I verste fall blir de grundig fornærmet. Been there, done that ... "Ein tekst er laga av ord, og jo vakrare utvalet og kombinasjonen av ord er, jo meir forførte blir lesarane. Men samtidig som dei skaper glede, formar orda førestillingar om verda, trenger inn i kroppen vår, breier seg utover, gir skakingar og endringar og formar blikket vårt, kjenslene, endåtil haldningar. Med andre ord har stil, bortsett frå å vere til behag, ein lang tradisjon for å bevege og rettleie oss. Vi forelskar oss i ein tekst også fordi vi heilt uventa lærer av han. Vi opplever at den levande og rike erfaringa til den som skriv, blir overført direkte til oss." (side 154) Jeg håper at jeg har klart å overbevise deg om at dette er en bok du bare må lese! Og ja - noe av den klokskapen forfatteren formidler, smitter over på deg. Vel og merke dersom du er mottakelig for dette ... Utgitt i Italia: 2019 Originaltittel: L´invenzione occasionale Utgitt i Norge: 2020 Oversatt fra italiensk: Kristin Sørsdal Forlag: Samlaget Antall sider: 159 ISBN: 978-82-340-0177-2 Boka har jeg kjøpt selv.

Ny bok fra Perus Nobelprisvinner! Den peruanske Nobelprisvinneren Mario Vargas Llosa (f. 1936) debuterte som forfatter i 1959. Han har et imponerende antall utgivelser bak seg innenfor både skjønnlitteratur, sakprosa og drama. Nesten samtlige av hans skjønnlitterære verker er oversatt til norsk. Jeg er en stor fan av hans bøker, og har her på bloggen omtalt "Paradiset på det andre hjørnet" (2004), "Tante Julia og han som skriver" (1977), "Rampejenta" (2006), "Til stemorens pris" (1988), "Han som snakker" (1987), "Valpene" (1967) og "Det grønne huset" (1967). I tillegg har jeg sett filmatiseringen av romanen "Bukkefesten" ("Feast of the Goat" - innspilt i 2005). (Samtlige linker peker til mine omtaler av bøkene og filmen.) Vi befinner oss i Lima på begynnelsen av 1990-tallet, og det er president Alberto Fujimori som sitter ved makten. Peru preges av uroligheter, korrupsjon, pengeutpressing og risiko for kidnapping. I herværende roman er det imidlertid først og fremst den kulørte sladderpressen som utgjør den største trusselen i mektige menneskers liv. Samtidig som innbyggerne - for å sitere romanes baksidetekst - "bruker erotiske eventyr som en måte å unnslippe den dystre hverdagen på", risikerer de samtidig å havne på forsiden av sladderpressen - med tap av ansikt og skandale som konsekvens ... Ronaldo Garro er ansvarlig redaktør for sladremagasinet Destapes. Han går bokstavelig talt over lik for å få kloa i delikate saker, og han er ikke så nøye med å sjekke sannhetsgehalten i sine historier. Han går heller ikke av veien for å lage saker om folk han har imot. Mange har forsøkt å få ham stilt for retten, men uten å lykkes. Nå har Garro kommet over en haug med kompromitterende bilder av den mektige gruveieren Enrique Gárdenas. Bildene avslører at han har deltatt i en sexorgie ... Dersom bildene offentliggjøres, vil Enriques mor kunne ta sin død av det, og Enrique selv vil bli gjort til latter i Limas sosietet. For ikke å snakke om hvilke konsekvenser dette vil kunne få for ekteskapet hans med Marisa ... Så hva gjør han når Garro begynner å presse ham for penger? Parallelt følger vi Enriques kone Marisa, som utforsker sin seksualitet med venninnen Chabela, som er gift med ektemannens kamerat Luciano. Siden penger ikke er noe problem, tar de seg en avstikker til Miami for å slippe unna Limas snevre rammer. På det falleferdige Hotel Mogollón sitter det en desillusjonert mann som har fått karrieren sin og hele livet fullstendig ødelagt av Ronaldo Garro. Mannen heter Juan Peineta. Hatet hans overfor Garro er sterkt, og han har gjort det han kan for å stoppe denne mannen, men uten å lykkes. Problemet hans er at han er i ferd med å gli inn i demenståken ... Det bygger seg opp til et drama som også involverer presidentens "Doktor", uten at romanen som sådan fremstår direkte politisk. Det måtte i så fall være i form av det samfunnskritiske, som Llosa ellers er godt kjent for. Det vi som lesere forstår er at det i dette samfunnet ikke nytter å være sin egen lykkes smed. For dersom samfunnet og folk i maktposisjoner rundt en har bestemt seg for at man skal dras ned fra "sin høye hest", så har man ikke en sjanse. Og dersom det er noen makten ønsker å bli kvitt, så blir de det. Da er menneskeliv lite verdt. I en gruoppvekkende episode der Enrique arresteres og tilbringer en natt i en fellescelle sammen med lovløse og kriminelle, står det faktisk om livet hans. Og nedrighetene han må finne seg i for å overleve, er alt annet enn humoristiske. Dette skiller seg sånn sett fra resten av romanen, som har mye av det farseaktige over seg. Persongalleriet fremstår dessuten tidvis som noe karrikert. Samtidig er jeg som leser ikke i tvil om at romanen faktisk er realistisk. I et samfunn der ingen regler gjelder når det kommer til stykket, blir det meste temmelig absurd. Og det er akkurat dette Mario Vargas Llosa fanger opp i sin roman. Han skriver godt, også om erotikk - uten at det blir kleint. Jeg anbefaler denne romanen sterkt! Og selv er jeg umiddelbart klar for en ny roman av denne svært humoristiske forfatteren! Utgitt: 2011 Originaltittel: Cinco esquinas Utgitt i Norge: 2016 Forlag: Gyldendal Oversatt: Christian Rugstad Antall sider: 278 ISBN: 978 - 82 -05-49758-0 Boka har jeg kjøpt selv Dette skriver forlaget om forfatteren: Mario Vargas Llosa er en av de mest aktive og innflytelsesrike intellektuelle personlighetene i vår samtid, fordi hans verker er så frodige, rike og dyptpløyende, og fordi han stadig engasjerer seg i diskusjoner om frihet, vold, sensur og rettferdighet. I 2010 ble han tildelt litteraturens høyeste utmerkelse, Nobelprisen i litteratur «for sin kartlegging av maktens strukturer og knivskarpe bilder av individets motstand, opprør og nederlag». Han er en av de fremste representantene for den latinamerikanske boomen, og har utgitt et tyvetalls bøker innenfor et rikt spenn av sjangre og temaer. Mario Vargas Llosa ble født i Arequipa i Peru i 1936. Han tok sin filologiutdannelse ved Universitetet i San Marcos, og fullførte doktorgraden ved Universitetet i Madrid. I 1955 giftet han seg med sin inngiftede tante, Julia Urquidi, og de reiste sammen til Europa. Etter å ha bodd seks år i Paris og etter å ha skilt seg fra Julia Urquidi, giftet han seg på nytt i Lima i 1965 med kusinen sin, Patricia Llosa. Han bodde så noen år i London og Barcelona. I 1993 fikk han spansk statsborgerskap. Vargas Llosa er først og fremst realist, av og til også regionalist, og verkene hans gjenspeiler det omstøtte peruanske (av og til latinamerikanske) samfunnet, rystet av rasemessige, seksuelle, moralske og politiske konflikter. Hans kunstneriske framstilling av denne problematikken er likevel ikke mimetisk og naturalistisk, men innlemmer høyst samtidige fortellerteknikker (til eksempel et mangfold av fortellerperspektiver og indre monolog). Vargas Llosa betrakter Gustave Flaubert som sin litterære læremester. I 1975 skrev han et essay om ham: La orgía perpetua: Flaubert og Madame Bovary (Den uavlatelige orgien: Flaubert og Madame Bovary). Karrieren hans tok først fart da han utga La ciudad y los perros (Byen og bikkjene) i 1962, selv om han fikk satt opp et teaterstykke i Piura og utgitt novellesamlingen Los jefes (Sjefene) i 1959. La ciudad y los perros ble tildelt Biblioteca Breve-prisen og Kritikerprisen da den kom ut, og er senere oversatt til mer enn tredve språk. Mario Vargas Llosa (Foto: Ulla Montan - jeg har lånt bildet av forlaget)

En islandsk skatt av en bok Audur Ada Ólafsdóttir (f. 1958) er islandsk professor i kunsthistorie og forfatter. Hun mottok Nordisk råds litteraturpris i 2018 for romanen "Arr". Både denne romanen, "Stiklingen" og "Regn i november" er oversatt til norsk. "Frøken Island" kom på norsk i 2019. For denne boka har hun blitt tildelt Prix Médicis étranger 2019. Naturlig er hun en av Islands mest populære forfattere. (Lenken peker til min omtale av "Stiklingen".) Bokas jeg-person er Hekla. Hun blir født i 1942, og vokser opp med ambisjoner om å bli poet. Det er ikke noen fremtid i Dalir, der hun kommer fra, og en dag (i året 1963) pakker hun derfor tingene sine og reiser inn til Reykjavik. Blant eiendelene er en dyrebar skrivemaskin. Hekla og barndomsvennen Jón John flytter sammen. Han er homofil, og det er ikke enkelt. Særlig fordi han er nødt til å ta seg jobb på en fiskebåt hvor miljøet blant gutta ombord er brutalt og macho. Han risikerer å bli slått helseløs dersom dette skulle komme ut. Hvilket han også blir, gang på gang ... Gutta skjønner at det er "noe" med ham. Hekla og Jón John finner hverandre i det å stå utenfor, være annerledes. En gang hadde de også sin felles seksuelle debut med hverandre. Hekla blir hans alibi - hans påståtte kjæreste - når han atter entrer fiskebåten. Det er henne han kjøper gaver til når han er i land. Hjemme har han en symaskin, og han drømmer om å sy kostymer for et teater. I det islandske samfunnet er det ikke enkelt å være en kvinne med forfatterambisjoner. Hekla skaffer seg derfor en jobb på dagtid, slik at hun kan skrive i all hemmelighet om nettene. Tekstene sine sender hun inn til aviser og forlag under pseudonym. Vi skjønner at det må til for at hun skal bli tatt seriøst. På jobben som servitør må hun finne seg i klåfingrete mannfolk som tafser hele tiden. Dette er lenge før metoo, og som kvinne må hun ganske enkelt bare finne seg i det. "- Menn fødes som diktere. De er i konfirmasjonsalderen når de må forsone seg med denne uungåelige skjebnen; at de er genier. Det spiller ingen rolle om de skriver bøker eller ikke. Kvinner blir kjønnsmodne og får barn som kommer i veien for at de kan skrive." (side 117) Som en slags skjebnens ironi blir Hekla hele tiden oppsøkt av en mann som ønsker at hun skal melde seg på Frøken Island-konkurransen. Hekla er svært vakker, og mannen gir seg ikke. Hekla har imidlertid ingen drøm om å stille i en konkurranse som dette. Hun drømmer ikke engang om mann og barn. Hun vil skrive! Hennes vurdering av egne valg kommer godt frem i møtet med venninnen Isey som også vil skrive, men som har valgt den tradisjonelle veien med ekteskap og barn, og som aldri har tid til seg selv lenger. Men som Isey selv sier - hun vet hvordan livet hennes kommer til å bli til hun dør. Det er dette hun vil. Venninnen blir uansett et bilde på hva Hekla kan regne med dersom hun skulle velge å gifte seg og få barn. Etter hvert møter hun en mann som også er poet. Hun skjuler sitt skrivetalent for ham, inntil det kommer for en dag. Ikke bare at hun kan skrive, men at hun er så uendelig mye bedre enn ham ... Han som sliter med å finne de riktige ordene, som sitter og filer og flikker på hver setning ... Mens hun skriver så blekket spruter ... og det med en kvalitet som langt overgår alt han noen gang har fått ned på papiret. Denne romanen har flere lag. For det første får vi innblikk i den tradisjonelle og konservative islandske kulturen på 1960-tallet. Ikke ulikt hvordan det var i Norge på den tiden for øvrig, men bygdedyret var nok likevel mer allestedsnærværende på Island tross alt. Også i Reykjavik, landets hovedstad ... Enten man var homofil eller en utradisjonell kvinne som ønsket seg et selvstendig liv med egen karriere, ville man falle utenfor det gode selskap. Og det skulle ta mange år før verden så annerledes på dette. Dernest er det spennende at forfatteren utforsker hva det vil si å være i et kjærlighetsforhold der begge parter de samme ambisjonene, men hvor kvinnen er dyktigst. Hekla skjuler sine talenter for ikke å komme i konflikt med kjæresten, inntil dette på et tidspunkt ikke går lenger og hun tar konsekvensene av dette. Men måtte det gå slik? ... tenkte jeg mens jeg leste. Eller var det så enkelt som at Hekla ikke så for seg en videre utvikling av forholdet, der barn ville kommet i veien for hennes kunstneriske utfoldelse? I romanen er det mye usagt som man må lese mellom linjene, og i tillegg sitter man som leser igjen med en hel masse ubesvarte spørsmål. Dette er forfatterens stil, og det er også hennes styrke. For på den måten blir historien i en lenge etter at siste side er vendt. Man fortsetter å gruble og tenke og lure på hvordan det egentlig gikk. Nå tar riktignok romanen en noe uventet vending på slutten, og den skal jeg ikke røpe, men likevel ... Tiden var ikke inne for den store frigjøringen, som først kom på 1970-tallet. Og dette gjaldt både for kvinner og homofile. Ellers ble jeg fascinert av beskrivelsen av far-datter-forholdet, hvor faren ønsket å oppkalle Hekla etter en vulkan på Island. Da Hekla forteller ham om at hun har blitt tilbudt å delta i Frøken Island, men har takket nei, svarer han: "- Du skal gå med hodet høyt hevet, og ikke la deg måle og veie som på en oppvisning av sauebukker. Hekla min. Ikke lot vel Dalakvinnene, Gudrún Ósvífursdóttir og Audur den dypsindige, noe mannfolk forvirre seg." (side 142) Faren drar også paralleller til hennes mor, som også hadde behov for å dra bort. "Hun hadde denne uroen i sjelen og ville ikke være der hun var." (side 143) Dette er en roman som fikk meg til å reflektere og tenke, og som var krevende til tross for at boka som sådan fremstår som lettlest og rask å komme gjennom. Den passet fint til en ensom ettermiddag hvor jeg hadde fred og ro rundt meg. Boka er nydelig skrevet, med en jeg-forteller av det meget observerende og reflekterende slaget. Hun har god selvinnsikt og dette preger hennes fremstilling av det som skjer. Romanen er underfundig og stillferdig i stilen, og til å være islandsk er det overraskende mye dialog i den. Dette er en roman jeg anbefaler varmt! Utgitt på Island: 2019 Originaltittel: Ungfrú Island Utgitt i Norge: 2019 Forlag: PaxOversatt fra islandsk: Tone Myklebost Antall sider: 218 ISBN: 978-82-530-4109-4 Boka har jeg kjøpt selv

Om foreldres løgner og fortielser Thorvald Steen (f. 1954) debuterte som poet i 1983, og han har siden utgitt en mengde med bøker innenfor sjangrene romaner, noveller, essays, barnebøker, skuespill og lyrikk. Noen av bøkene er selvbiografiske - som "Vekten av snøkrystaller" (2006) og "Det lengste svevet" (2008). Bøkene handler om ham selv og det faktum at han lider av en uhelbredelig muskelsvinnsykdom. "Det hvite badehuset" handler på sett og vis om det samme, men med en annen vinkling. Selv har jeg kun lest "Vekten av snøkrystaller" og "Historier om Istanbul" tidligere. "Vekten av snøkrystaller" gjorde ikke noe sterkt inntrykk på meg da jeg leste boka for ca. 10 år siden. "Det hvite badehuset" er derimot et knyttneveslag av en bok! Jeg tror det er fordi den er enda mer personlig, åpnere og mer reflektert. Og kanskje er jeg selv som leser ikke den samme som jeg var i 2008? Thorvald Steen lider som nevnt av en uhelbredelig muskelsvinnsykdom, som har ført til at han nå sitter i rullestol, 63 år gammel. Legene spådde at han ville bli rullestolbruker før han fylte 30 år. Det skjedde heldigvis ikke. En dag mottar forfatteren en telefonoppringning som skal komme til å snu opp-ned på livet hans. Den som ringer er en kusine av moren, som han ikke ante eksisterte. Moren har aldri villet ha kontakt med sin egen familie. Det viser seg at både morfaren hans og en onkel - morens bror - hadde den samme sykdommen som han selv, og at dette mest sannsynlig skyldes en medfødt kromosomfeil. Hvorfor har ikke moren hans fortalt ham om dette? Hun har ikke en gang fortalt ham at hun har hatt en bror. Og morfaren som tidligere hadde blitt beskrevet som alkoholisert, var i stedet syk og utstøtt av familien ... En ingen ville være ved. Da telefonen fra kusinen kom, var forfatteren 60 år. Moren er gammel og Thorvald Steen ønsker å spørre henne ut før det er for sent. Han møter imidlertid taushet. Tror hun kanskje at alt det ubehagelige vil bli borte dersom det ikke snakkes om? Hvor mye enklere ville det ikke bli for ham, dersom hun åpnet opp og fortalte om familiens historie? Moren har liten forståelse for hans søken etter svar. Det har hun aldri vært, heller ikke den gangen han som 17 åring fikk diagnosen (men ikke visst noe om familiehistorien). For hva ville ha skjedd dersom han hadde vært åpen om sin sykdom allerede fra ungdommen av? Ville han for eksempel ha fått jobb? Til slutt ender han med en historie om hvordan moren holdt familiehemmelighetene for seg selv, og valgte å ta sjansen på å få barn med en mann som ikke visste noen ting om dette. Hva ville ha skjedd dersom hun hadde vært åpen om dette? Ville mannen hun en gang elsket, ha forlatt henne? Ville sønnen i det hele tatt ha blitt unnfanget? I samtalene med sin mor påpeker forfatteren at stillheten kan være like vond som fysisk vold, og at den kan gjøre stor skade. Selv valgte han å være åpen om sykdommen sin da han møtte hun som ble hans kone. De fikk senere tre barn - vel vitende om risikoen for arvelighet. Dersom de skulle ha valgt ikke å få barn ... ville ikke dette ha vært en slags erkjennelse om at hans eget liv ikke var verdt noen ting? Han trekker paralleller til dagens sorteringssamfunn, der antall aborter på grunn av Downs syndrom har økt betydelig i årenes løp. Livet til barn med Downs syndrom anses ikke fullverdig ... de sorteres bort på grunn av en kromosomfeil. Dette skriver Bjørn Gabrielsen i sin anmeldelse av boka i Dagens Næringsliv den 18. august 2017: Årsaken til at hovedpersonen er blitt avskåret fra sin familiehistorie skyldes at hans sykdomstilstand er arvelig. Og et av symptomene er mangel på muskler rundt munnen, noe som gjør det umulig for ham å plystre. Foreldrenes smerte av å ha påført sitt barn for denne lidelsen er blitt håndtert med skam og fortielse. Steen trenger ikke å si det selv, leseren skjønner intuitivt at denne problemstillingen er universell, den forutsetter ikke en arvelig kromosomfeil og mannsalder med løgn. Alle barn påføres smerte av sine foreldre, om ikke annet fordi det å leve simpelthen er smertefullt. Og alle forsøk fra foreldre på å skjule sin delaktighet, sitt ansvar, kan gjøre vondt verre. Og slik blir dette en universell historie som mange kan kjenne seg igjen i, selv om det ikke handler om arvelige kromosomfeil. Foreldre er ikke perfekte, og noen ganger gjør de feil som får konsekvenser for barnet. Hvem ønsker å være åpen om sitt ansvar, dersom man vet at dette kun vil føre til vondt blod mellom en selv og barnet? Fristelsen til å omskrive, skjule, fortie og fornekte er nærliggende. Thorvald Steens mor ønsket seg kjærlighet og barn, og fikk det. Prisen hun betalte - den prisen hun faktisk trodde at hun var nødt til å betale - var høy, og innebar en fornektelse av hele sin fortid, av alle familiebånd ... Alt for å skjule den grusomme sannheten om at hennes slekt var belemret med en arvelig kromosomfeil som kunne føre til muskelsvinn og tidlig død. Thorvald Steen skriver svært godt. Spesielt godt likte jeg at han ikke er ute etter å sverte noen - verken moren eller sin egen slekt. Han mener at alle må forstås ut fra den tiden de levde i, og at dette langt på vei kan forklare hvorfor moren tok de valgene hun gjorde. Selv er han overhode ikke i tvil om at hans liv har vært leveverdig. Vi aner at morens skam må ha vært stor siden hun valgte å lyve om hele sitt liv for å skjule den uhyggelige arven i familien. Kanskje er dette nok til å kunne la seg forsone med fortiden? "Det hvite badehuset" er en på alle måter tankevekkende bok, som jeg ikke blir ferdig med med det aller første. Den berørte meg sterkt! Lydboka er nydelig lest av Øyvind Røger! Bokbloggerne Kleppanrova, Meldingar til massene, Eselører og Tones bokmerke har også skrevet om boka. Utgitt: 2017 Forlag: Oktober forlag (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbok) Oppleser: Øystein Røger Spilletid: 3 t 36 min. Antall sider: 178 ISBN: 9788249516902 (papirutgave) ISBN: 9788242166265 (lydfil) Jeg har kjøpt papirutgaven selv og mottatt lydfil fra Lydbokforlaget Thorvald Steen (Foto: Per Maning - lånt av forlaget)

Viktig bok om kampen mot æreskulturen! Det gikk ikke mange timene fra jeg fikk høre om denne boka mandag formiddag denne uka, til jeg hadde sikret meg et eksemplar. Onsdag var boka ferdiglest. Så engasjert ble jeg nemlig av den historien Azra Gilani forteller i "En muslimsk mors kamp". Azra Gilani (f. 1949) var en ukjent kvinne i norsk offentlighet inntil hun sto frem med kronikken "Muslimske mødre, nå må dere våkne!" i Aftenposten den 28. september 2016. Her tok hun til orde for redselen for "det norske", og hun rådet pakistanske foreldre til ikke å bli sine egne barns fiender. Hun påpekte også at det er nødvendig å eliminere æresbegrepet i Norge. Dessuten oppfordret hun til å slutte med seksualiseringen av jenter. Kronikken vakte sterke reaksjoner. Mens noen syntes Azra Gilani var modig, ønsket andre å kneble henne. Hun måtte til og med tåle drapstrusler fra "sine egne". Nå har Azra Gilani skrevet bok om livet sitt som pakistansk innvandrer i Norge. Dette har hun gjort i samarbeid med datteren Maria. Her får vi høre om bakgrunnen hennes fra storbyen Lahore, der hun vokste opp med liberale foreldre som ønsket å gi sine døtre høyere utdannelse. Tilfeldighetene førte til at hun giftet seg med en mann - Shah - som tok seg jobb i Vesten, og slik havnet hun til slutt i Norge på begynnelsen av 1970-årene, som en av de første pakistanske arbeidsinnvandrerne her til lands. Etter det første sjokket i møte med en kultur Azra ikke forsto og som var fullstendig annerledes enn den hun var vant til, gikk hun med liv og lyst inn for å bli integrert i det norske samfunnet. Lenge var ektemannen med på dette. Det handlet om å se landet, om den norske hyttekulturen og til og med om norske juleskikker. Azra og Shah fikk to døtre, og hun ønsket at de skulle lære å gå på ski, lære å svømme og drive med idrett. Hun ønsket også at de skulle få velge hvilken utdannelse de skulle ta, og senere også hvem de skulle gifte seg med. Mens hun forteller om sitt nye liv i Norge, kommer hun ofte med formaninger som utvilsomt henvender seg til leserne hun håper boka vil få - nemlig andre innvandrere og spesielt kvinner (tenker jeg). Som når hun sammenligner arbeidsinnvandrere med krigsflyktninger og asylsøkere, som bærer med seg krigstraumer som gjør at integreringen kanskje vil ta lengre tid for dem: "Vi som kom som arbeidsinnvandrere i 1970- og 80-årene, har derimot ingen unnskyldning for ikke å integrere oss. Vi har slått rot her, vi har oppdratt barna våre i Norge og valgt å bo her fremfor i våre opprinnelsesland. Gjennom våre barns tilhørighet til det som faktisk er deres hjemland, eller gjennom friheten, de demokratiske og transparente systemene i Norge, innser mange at det på mange måter er bedre å leve her enn i det landet hvor vi kommer fra." (side 44) Likevel velger mange av de opprinnelige arbeidsinnvandrerne å holde sterkt på sin opprinnelige kultur, selv om utviklingen har gått videre i opprinnelseslandet, og det hersker en sterk frykt for å bli "for norske". Hva nå det måtte innebære ... ? Moralsk forfall kanskje? Som Azra skriver på side 200 i boka: "Jeg håper at flere forstår at æreskonseptet er et resultat av patriarkatet, og holdt i live av menn som støtter hverandre. Vi må bryte ned disse barrierene. De hører ikke hjemme noe sted. De har i alle fall ikke plass i et moderne norsk samfunn. Men for å få til disse endringene må vi ha med oss alle på laget. Både kvinner og menn og den yngre generasjonen. Her har vi mødre en spesiell rolle. Vi må være tydeligere på hva vi mener, og vi må kreve endring. Men for å kreve denne endringen må vi først og fremst være den endringen." Azras historie handler om et norsk-pakistansk miljø, der flertallet i begynnelsen kom fra landsbygda i Pakistan. Det handlet om en rigid måte å forholde seg til det norsk samfunnet på. Det handlet om ikke å bli "for norsk", å unngå for sterk norsk påvirkning (da kunne det nemlig gå riktig ille med barna deres) og sørge for at gamle tradisjoner ble opprettholdt. Det var synd å danse, synd å gå i norske klær osv. På et tidspunkt ble Azras ektemann så redd for den norske påvirkningen at han etterlot kone og barn i Pakistan etter en ferie, inndro passene deres og reiste hjem til Norge alene. Det var ikke uten videre gitt at de skulle klare å komme tilbake til Norge ... Azras historie rundt dette er sterk lesning. Da det til slutt ble skilsmisse mellom Azra og hennes ektemann, ble Azra utstøtt fra det pakistanske miljøet. Hun tok sjeen i egne hender og startet dagligvarebutikk. Hun måtte jo ha en inntekt. Uanfektet av utstøtelsen, lærte hun barna opp til å bli gode muslimer. Hun tvilte nemlig aldri på sin religiøse tro. Hennes fire barn - tre døtre og en sønn - har klart seg meget godt i samfunnet, og alle fire har fått seg gode utdannelser. Det Azra likevel er aller mest stolt av er at alle er lykkelig gift med en livsledsager de har valgt selv. Selv tenker jeg at vi trenger historier som dette, som viser at det faktisk er mulig å velge sin egen vei. Noen må gå foran og bane vei, og for disse er prisen høy. Men uten slike ildsjeler som gjør det de tror på, går ikke utviklingen videre. Om man velger den ene eller andre veien er ikke så viktig, bare det handler om frie valg. Derfor er Azras historie er heltehistorie, som det virkelig står respekt av. Azra er naturlig nok bekymret for den økende radikaliseringen som skjer blant innvandrerungdom. Når helt alminnelige norske unge med minoritetsbakgrunn føler seg fremmedgjort i sitt eget land, er det stor grunn til bekymring. "Som muslimsk mor fikk det meg til å tenke. Landet jeg hadde bosatt meg i, og som jeg har stor kjærlighet til, var i endring. Likevel nektet jeg at noen skulle fremmedgjøre meg eller barna mine fordi vi hadde en annen tro. Jeg er ikke født i Norge, men min identitet som norsk, som en person som er en del av det norske samfunnet, er veldig sterkt. Det norske samfunnet er basert på egenskaper som egalitarisme, åpenhet, tillit og sterke demokratiske verdier. Jeg brukte mye tid på å diskutere med barna mine etter 22. juli. Jeg la vekt på at man aldri må føle seg fremmed, men fortsette å være sin identitet som norsk bevisst. Mine barn og deres generasjon er først og fremst norske. De kampene jeg har kjempet gjennom livet, har definert og formet meg til å bli det mennesket jeg er i dag. Selv om det til tider har vært tungt og tøft, har aldri tanken om å gi opp, streifet meg. Jeg ga meg aldri, jeg lot meg ikke skremme. For oss innvandrere har det vært en dobbel kamp. Det har vært en kamp mot æreskulturen i minoritetsmiljøene i tillegg til kampen mot majoritetsbefolkningens rasisme og fremmedfrykt overfor innvandre. Jeg har stått rakrygget og stolt i det, om det så har vært å ta opp kampen mot sosial kontroll, æreskonseptet eller tale rasisme midt imot. Grunnen til at jeg har gjort det, har vært barna mine. Barna våre er de kjæreste vi har, og vår kjærlighet og tillit til dem bør alltid stå i første rekke." (side 201-202) Belønningen Azra har fått for sin kamp har vært at hun har gitt Norge fire norske samfunnsborgere, som er mennesker som tar ansvar og som fører stafettpinnen videre. Hun har kjempet sin kamp alene, uten en ektemann ved sin side. At noen av barna har valgt norske ektefeller anser hun som helt naturlig all den tid det er her de bor. Jeg tenker at tittelen på boka ikke er tilfeldig. For Azra er det viktig å få frem at uansett hva hun har vært gjennom, er hun en muslimsk mor. Troen har aldri lidd på grunn av hennes kamp. Og mange er de barna som ikke har hatt en mor som har stått opp for dem, og som det ikke har gått like bra med. F.eks. når foreldrene nekter å forholde seg til at barna allerede har kjærester når de presser dem til å gifte seg med en fetter eller kusine fra hjemlandet ... Konsekvensen er ulykkelige barn, en enorm avstand mellom barn og foreldre, og konflikter som nærmest er uløselige ... Det er noen huller i Azras historie. Det er forståelig. Det er ikke alt hun ønsker å fortelle, og det er ikke alt hun kan fortelle. Vi får vite noe om årsaken til skilsmissen med Shah, men ikke alt. Resten tilhører privatlivets fred. Det må vi respektere. Det er spennende at en bok som dette kommer rett etter at Iram Haq har laget filmen "Hva vil folk si". Jeg håper vi får høre flere opprørske stemmer i tiden som kommer! Jeg understreker at selv om "En muslimsk mors kamp" ikke er et litterært storverk, er historien som fortelles så viktig og så sterk at dette overskygger alt. (Og så skulle jeg selvsagt ønske at redaktøren hadde brukt litt mer tid på å rette opp noen språklige blødmer.) La likevel ikke dette forhindre deg fra å lese denne boka! Løp og kjøp! Denne boka vil du ikke gå glipp av! Utgitt: 2018 Forlag: Vigmostad & Bjørke Antall sider: 208 ISBN: 978-82-419-1471-3 Boka har jeg kjøpt selv Azra Gilani (Bildet har jeg lånt av forlaget)

Om en sønns forhold til en depressiv mor Niels Fredrik Dahl (f. 1957) debuterte som poet med diktsamlingen "I fjor var litt av en natt" i 1988. Han skriver innenfor mange ulike sjangere: romaner, noveller, dikt, skuespill og hørespill. Mest kjent er nok Niels Fredrik Dahl for romanen "På vei til en venn", som han i 2002 mottok Brageprisen for. Dette var også den eneste boka av ham jeg hadde lest fra før av. Jeg var ikke blant dem som ble mest begeistret for denne boka, og det førte til at min interesse for forfatterskapet dalte. Inntil altså "Mor om natten" utkom ... Denne boka har jevnt over fått så mange gode anmeldelser at jeg kom frem til at jeg måtte gi forfatterskapet en ny sjanse. Bøker om mor-sønn-forholdet er vel også relativt sjelden vare - i alle fall innenfor virkelighetslitteraturen, som denne boka tilhører. Hovedpersonene i "Mor om natten" er nemlig forfatteren selv og hans mor. "Husker du, sier hun, at jeg fortalte deg at jeg hadde det så dårlig da du var liten? Ja, sier jeg, men jeg uttaler ordet "ja" som om jeg bare så vidt husker at hun har fortalt meg dette. Hun lar seg ikke affisere. Jeg sa at jeg førte en dagbok, en hemmelig dagbok, ikke sant, sier hun. Jeg kalte den for nattboken. Der alt det svarte fikk plass, sier hun. Jeg svarer ikke. Jeg vil at du skal ha den, sier hun. Det er mest ting jeg skrev til doktor Holm og aldri sendte." (side 10) Moren vil at han skal ha nattboka hennes. Han vil egentlig ikke ha den. Moren sier at da vil hun brenne den. Motvillig tar han derfor imot boka, som moren tenker at han kan bruke i skrivingen sin. Det er viktig for henne at ektemannen - forfatterens far - ikke får med seg at han får boka med seg. Det skal etter dette gå mange år før han åpner den og begynner å lese. Det skjer først etter morens død, samtidig som han rydder etter henne i dødsboet. Hva vil det si å vokse opp med en psykisk syk mor, som sliter med depresjoner, og som dessuten sliter med så harde migreneanfall at hun må fysisk atskilles fra familien over flere dager? Som liten gutt listet han seg inn på soverommet til moren, der hun lå i stummende mørke og kastet opp. Han betraktet faren sin som forbitret tømte bøttene for oppkast. Moren var så nær, og likevel så fjern ... Aldri skulle deres behov for nærhet og kontakt møtes samtidig. Da moren senere forsøkte, var han ikke lenger der at han ønsket denne kontakten. Mest sannsynlig fordi hun aldri hadde vært der for ham. Nattboka blir på et vis nøkkelen inn til henne, en mulighet til å finne ut hvem hun egentlig var. Samtidig følger vi forfatteren inn i noen år med alkoholmisbruk, der han lenge forsøker å skjule sitt forbruk gjennom blant annet å kokkelere på kjøkkenet, sitte oppe etter at kona har gått og lagt seg ... Hvorfor drikker han? Er han redd for å være nær seg selv? Nær dem han lever sammen med? Hvilken kjærlighetsevne blir du utstyrt med når forholdet til den som skulle ha elsket deg mest uforbeholdent av alle - mor - ikke var der da du trengte henne aller mest? Litteraturkritiker Anne Merete K. Prinos har i sin anmeldelse av "Mor om natten" 11. november 2017 tatt med følgende sitat fra Jeanette Wintersons selvbiografi "Hvorfor være lykkelig når du kan være normal?": «Det virker så opplagt nå – den wintersonske besattheten av kjærlighet, tap og lengsel. Det er mor. Det er mor. Det er mor. / Men mor er vårt første kjærlighetsforhold. Armene hennes. Blikket. Brystet. Kroppen. / Og om vi siden hater henne, tar vi det raseriet med oss til andre elskere. Og hvis vi mister henne, hvor finner vi henne igjen?» I Niels Fredrik Dahls tilfelle tar han med seg raseriet mot seg selv, gjennom å bedøve sansene og lengslene sine med alkohol. Han velger dessuten å stenge moren sin ute av livet sitt. Først da hun dør blir det mulig å nærme seg henne igjen. Da skjønner han mer hvor angsten og tungsinnet hennes kom fra, og at den hadde sammenheng med krigen og bombingen av Molde i 1940, da hun var bare 14 år. Gjennom fragmenter - noe fra nattboka og noe fra egen hukommelse - pusler han møysommelig sammen et helt bilde av moren sin, som han aldri kjente mens hun levde. Noen av setningene i boka er sterke. Som når han beskriver sitt alkoholmisbruk slik det fortonet seg på det verste: Ikke drikke brennevin. Bare øl og vin, men aldri sprit. Øl og ett og annet glass med vin, et glass konjakk etter maten, men aldri whisky før maten, bare rødvin, uansett, bare hvitvin (….) bare når barna sover, bare når barnas mor sover. Etter å ha lest morens nattbok skjønner forfatteren at han er sin mors sønn mer enn sin fars sønn, slik han lenge hadde tenkt og ønsket. Han og moren har noe felles - mer enn han og faren ... I noen glimt får vi se kjærestene hans, vi får innblikk i utroskap og til sist at livet går inn i en bedre periode. Dahl skriver godt. Akkurat det er det ingen tvil om. Jeg kjenner imidlertid på at han ikke gir alt, at han holder tilbake og ikke vil utlevere det som jeg tenker ville ha løftet denne romanen til et høyere nivå. Da ville det ha smertet mer å lese hans historie og den ville fått større relevans for flere lesere - utover historien om forfatteren og hans mor. Han kunne ha sagt at han har tatt seg flere dikteriske friheter, og så kunne han ha utforsket noen av sporene som ville ha smertet mest ... For hvorfor leser vi historier som dette? Ikke først og fremst for å finne avsløringer om livet til Linn Ullmanns ektemann. Vi leser - i alle fall gjør jeg det - for å få større innsikt i oss selv og dem vi har rundt oss. Kanskje kan boka bli en påminnelse om at det aldri er for sent å reparere et ødelagt forhold til mor, og at det fortrinnsvis bør gjøres før hun dør? Det er jo ikke akkurat hverdagslig at mor kommer med en dagbok eller en nattbok, som gir oss en ny sjanse til å bli kjent med henne. Alt i alt synes jeg dette er en meget leseverdig bok, som jeg uten videre anbefaler varmt. Selv valgte jeg lydbokutgaven, der Øystein Røger - en av mine yndlingsopplesere - leser. Det gjør han så fantastisk at jeg må lete opp flere lydbøker hvor han er oppleser. Jeg er ikke der at jeg kommer til å lese tidligere bokutgivelser av Niels Fredrik Dahl - i alle fall ikke foreløpig. Derimot ser jeg frem til fremtidige utgivelser, der jeg håper at han gir enda mer! Flere bloggere har skrevet om denne boka - blant annet Beathes bokhjerte og Artemisias Verden. Utgitt: 2017 Forlag: Oktober (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok) Antall sider: 226 Spilletid: 4 t 2 min. Oppleser: Øystein Røger ISBN: 978-82-495-0591-3 (papirbok) ISBN: 978-82-421-6658-6 (lydfil) Jeg har mottatt lydfil fra Lydbokforlaget

Severdig norsk storfilm! Erik Poppe (f. 1960) er regissøren bak publikumsuksess-filmen "Kongens nei" som har gått på norske kinoer i hele høst. Poppe har tidligere blant annet regissert "Tusen ganger god natt" (2013), "De usynlige" (2008), "Hawaii, Oslo" (2004) og "Schpaaa" (2008) (de tre siste kalles Oslo-triologien) ... bare for å nevne noen. "Kongens nei" er basert på Alf R. Jacobsens bok med samme navn. Boka kom ut i 2011. Jacobsen har de siste årene hatt fokus på andre verdenskrig i sine bøker, som stort sett har falt inn under sjangeren sakprosa. Hele Norge rakk å se denne filmen på kino i høst. I alle fall har jeg hatt følelsen av at jeg er en av ytterst få som ikke klarte å få den med meg mens den fremdeles gikk på kino. Kanskje har jeg også vært en smule skeptisk til hele filmen, fordi jeg har hatt et ambivalent forhold til at Konge og regjering flyktet hals over hode da Norge ble invadert av tyske soldater 9. april 1940. "Feigt" har jeg tenkt. For hvilken betydning hadde Kongens nei når Kongen som institusjon ikke hadde noen politisk betydning i det hele tatt, og når konsekvensen likevel ble at Norge ble okkupert? Hele det norsk folket ble overlatt til seg selv, mens kongehuset og regjeringen kom seg i sikkerhet. Hva var heroisk ved dét? Ketil Høegh i rollen som utenriksminister Halvdan Koht og Jesper Christensen i rollen som Kong Haakon I mellomtiden har bokbransjen utgitt den ene historiske boka etter den andre, der vi gradvis har fått vite hva som egentlig skjedde i de kritiske timene etter den tyske invasjonen. Historietimene blir neppe de samme etter f.eks. Aage Georg Sivertsens bok "9. april 1940 - Et historisk bedrag". Her konkluderes det med at regjeringen - og utenriksminister Koht i særdeleshet - burde ha vært stilt for krigsrett. Sivertsen analyserer også hvorfor historien, slik den ble skrevet rett etter krigen, ble fremstilt slik den ble. Det handlet mye om en etterkrigstid der det var viktig å finne forhold som var egnet til å samle - ikke splitte - folket ... Desto mer oppløftende at den historien som fortelles i "Kongens nei" faktisk samsvarer med det som etter hvert har blitt akseptert som den sanne historien om disse kritiske dagene i Norges historie! Og så kan man selvsagt stille spørsmål ved hva vi egentlig vet om Kongens og Kronprinsens holdninger til det som skjedde ... Hvor historisk korrekt er denne filmen når det kommer til stykket? Det er mitt største ankepunkt mot den. Kongefamilien i timene før den tyske invasjonen I filmen presenteres vi for en kongefamilie som lenge har vært bekymret over den passive holdningen til Norges regjering. "Overraskelsesangrepet" på Norge var nemlig ikke så overraskende som vi opp gjennom historien har blitt presentert for. Det var mange tegn i tiden på at Tyskland kom til å angripe. Dette hadde særlig Kronprinsen skjønt, og i diskusjonene mellom far og sønn får vi innblikk i to ulike innfallsvinkler til hva det vil si å være landets kongelige overhode. Det handler om ære og integritet, men også om å forstå sin rolle. Kongefamilien og Regjeringen flykter til Hamar i de tidlige morgentimene den 9. april 1940 Regjeringen Nygaarsvold fremstilles svært puslete da den tyske invasjonen var et faktum, og selv fikk jeg vondt av å være vitne til den totalt mangelen på handlekraft og besluttsomhet som stortingsrepresentantene fremviste. Antakelig er dette helt autentisk, nettopp slik det var. Jeg mener: resultatet kjenner vi jo. Under flukten fikk de vite hvordan man hadde løst dette i Danmark, der danske myndigheter og kongehuset valgte å samarbeide med tyskerne i stedet for å flykte. Flott rolletolkning av Kong Haakon Underveis ser vi at Kongen og hans familie tvinges på flukt, fordi apparatet rundt dem svikter. De mest heroiske innsatsene blir utført i Drøbak-sundet i timene før invasjonen, der Blücher ble senket, og av unge soldater som skyter på tyske soldater for at Kongen skal komme seg unna i tide. Da en tysk sendemann kommer for å forhandle med Kongen, blir han skjøvet foran og må ta hele belastningen med å si nei. Som om det hadde noe å si på dette tidspunktet ... Kanskje var det Quislings statskupp som gjorde utslaget - dvs. at det var helt umulig å kapitulere og stille seg bak den nye regjeringen, som tyskerne valgte å samarbeide med? Tyskland ønsket minst mulig støy rundt okkupasjonen av Norge, som skulle sikre dem tilgang til malm og Norges kystlinje. Jesper Christensen og Anders Baasmo Christiansen som Kong Haakon og Kronprins Olav Så hva synes jeg egentlig om filmen når det kommer til stykket? Rent filmteknisk opplevde jeg dette som en meget god film. Tidskoloritten føltes ekte, og i tillegg til gode skuespillerprestasjoner, er kanskje dette noe av det viktigste når historiske filmer skal lages. Jeg opplevde det som en styrke ved filmen at følelsesladede scener, der enkelte regissører nok ville ha utnyttet tårepersepotensialet til fulle, er tonet ned. Jesper Christensen i rollen som Kong Haakon bærer hele filmen. Dersom jeg likevel skal sette fingeren på noe, må det være at mye av handlingen i filmen er basert på en antakelse av at der regjeringen manglet handlekraft, der hadde Kongen dette. Hvor mye av dette er egentlig historisk korrekt? Kongen fremstilles som en mann med en helt korrekt rolleforståelse - at han ikke kunne gripe inn - og han måtte derfor stagge sin sønn, arveprinsen, som gjerne ville gjøre mer ... Dermed gikk det som det gikk. Et lite tankekors: dersom oberst Birger Eriksen på Oscarsborg hadde hatt en "like god" rolleforståelse, ville Blücher aldri ha blitt senket ... (Akkurat dette skriver Alf R. Jacobsen om i sin bok "Blücher".) I så fall ville verken Kongen eller regjeringen ha rukket å flykte. Det er for øvrig ikke sikkert at det hadde gjort så stor forskjell likevel. Jeg mener: tyskerne drepte jo ikke medlemmene av det danske kongehuset eller danske politikere heller, så vidt jeg vet. Jeg er "en hund etter" filmer og bøker om andre verdenskrig, og i så måte er dette en må-se-film. "Kongens nei" er en storslått film, ingen tvil om det! Dersom du ikke rakk å få med deg filmen på kino, har du nå muligheten til å se den, siden den nettopp har hatt release på DVD. Innspilt: 2016 Nasjonalitet: Norge Språk: norsk (og dansk og svensk) Sjanger: Drama Skuespillere: Jesper Christensen (Kong Haakon VII), Anders Baasmo Christiansen (Kronprins Olav), Tuva Novotny (Kronprinsesse Märtha), Lage Kongsrud (prins Harald), Katharina Schüttler (Anneliese Bräuer), Juliane Köhler (Diana Müller), Karl Markovics (Curt Bräuer), Rolf Kristian Larsen (Brynjar Hammer), Andreas Lust (Pohlmann), Erik Hivju (Birger Eriksen), Arthur Hakalahti (Fredrik Seeberg), Benjamin Lønne Røsler (Helge Løken), Eric Vorenholt (Arne Hammer) m.fl. Spilletid: 130 min.

Tankevekkende pageturner om kulturkonflikter! Det er atskillige år siden jeg leste "Brente skygger" av Kamila Shamsie. Den gangen ble jeg imponert over forfatterens evne til å beskrive den ene kulturen etter den andre; fra britisk koliniherredømme i India før delingen av landet, fra bombingen av Hiroshima, fundamentalistiske krefter i Afghanistan, livet i New York for lovlige og ulovlige innvandrere etter 11. september 2001 ... Jeg så virkelig frem til at det skulle komme flere norske oversettelser av hennes bøker. Likevel skulle det ta nesten 10 år - og det til tross for at forfatteren i mellomtiden har utgitt enda en bok. I og med at det nærmest er umulig å forholde seg nøytral til Kamila Shamsies bøker, er det forbundet med mye oppmerksomhet når hun utgir bøker. Tematikken er så dagsaktuell som det går an å få blitt, og den berører sterkt! I forbindelse med hennes besøk under litteraturfestivalen på Lillehammer i fjor, hadde Morgenbladet et stort intervju med henne den 26. mai 2017. Under overskriften "Stemmen fra Karachi" ble hun presentert som den store litterære fortolkeren av Pakistans historie. "Nå kommer hun til Lillehammer, med en roman om en IS-kriger i bagasjen." Så gjerne jeg skulle ha vært der selv! "Home Fire" kom ut i Storbritannia i 2017, og det er denne boka som nå foreligger på norsk med tittelen "Ildhjerter". Det er en tittel som kan gi inntrykk av at dette "bare" er en vanlig "dameroman" (unnskyld uttrykket, men jeg regner med at mine lesere forstår hva jeg mener). "Home Fire" var langlistet for Booker Prize 2017 (men det var George Saunders "Lincoln in the Bardo" som vant). Det skrives mye litteratur om radikalisering for tiden - særlig i forhold til islam. Åsne Seierstads roman "To søstre" er en slik bok. Demian Vitanzas roman "Dette livet eller det neste" er en annen. Når det kommer en tilsvarende bok, men med en pakistansk forfatter som Kamila Shamsie, sier det seg selv at dette vekker enda større oppsikt. I det ovennevnte intervjuet i Morgenbladet uttalte Shamsie at hun fikk inspirasjon til boka noen uker før hun selv avla eden som gjorde henne til britisk statsborger i Storbritannia. Daværende innenriksminister Theresa May kjørte da en reklamekampanje der store varebiler rullet gjennom Londons gater med slagordet "Go home or face arrest", samtidig som tjenestemenn plukket ut mennesker for identitetssjekk på T-baner og andre offentlige steder. "Målet var å skremme illegale immigranter til å forlate landet." For øvrig har Shamsie vært inspirert av den greske tragedien Antigone, noe som særlig preger den dramatiske sluttscenen i romanen. Boka er for øvrig et ypperlig innlegg i debatten om hva som skal til for å frata immigranter rettigheter til pass i det landet de bor i, jf. den norske debatten om dobbelt statsborgerskap, som skal gjøre det enklere å kaste folk som er mistenkt for aktivitet som ikke tjener landets interesser, ut av landet ... Er det noe Shamsies roman i all sin grellhet får frem, så er det at alt ikke nødvendigvis er slik det kan se ut som. Det gjør behovet for rettssikkerhet desto sterkere! Slike alvorlige beslutninger over folks skjebne kan man bare ikke overlate til tilfeldigheter. Særlig ikke dersom man risikerer at beslutninger gjøres på bakgrunn av nyhetsoppslag ... Rettssikkerheten må alltid ivaretas! Litt om forfatteren Kamila Shamsie (f. 1973) er en britisk-pakistansk forfatter (med dobbelt statsborgerskap), som vokste opp i Karachi. Hun har utdannelse både fra hjemstedet og USA. Selv er hun fjerdegenerasjons forfatter i sin familie. Hun debuterte som forfatter allerede 1998, men det var først med "Burnt Shadows" ("Brente skygger") at hun gjorde sitt internasjonale gjennombrudd. "Home Fire" er hennes åttende roman. Når kun to av bøkene hennes er oversatt til norsk, kan det kanskje tyde på at forlaget ikke har hatt tro på de andre bøkene? Det finnes jo nok av tilfeller der et internasjonalt gjennombrudd fører til at samtlige bøker pøses ut, slik at en boksuksess skvises til siste dråpe. Samtidig kan vi lese på Wikipedia at flere av bøkene hennes har vært nominert til ulike litteraturpriser, og det må vel borge for kvalitet? Kanskje noen av mine lesere kan oppdatere meg i kommentarfeltet? Om "Ildhjerter" "Ildhjerter" handler om de foreldreløse søsknene Isma, Aneeka og Parvaiz, som vokste opp i Karachi i Pakistan. Faren har de egentlig aldri kjent, for han dukket kun opp på korte visitter i tidlig barndom. Historien de har fått høre er at han var fremmedkriger, og at han døde på vei til Guantanamo. Senere døde moren, og det er Isma - den eldre søsteren - som tar seg av de yngre tvillingene Aneeka og Parvaiz. De bor i London. Da tvillingene har fylt 19 år, ønsker Isma å være fri. Hun har søkt seg inn på et universitet i USA, og reiser avgårde. Sikkerhetssjekken hun må gjennom for å komme til USA er langtekkelig og ydmykende. Mistenksomheten som blir muslimer til del, er så sterkt at her holder det ikke å endevende bagasjen. Motivasjonen for å reise skal også granskes, og det er nesten med nød og neppe at hun kommer seg av gårde, etter først å ha mistet det flyet hun skulle reise med. I USA blir hun kjent med Eamonn, sønnen av den britiske innenriksministeren, som er av pakistansk opprinnelse. Eamonn og hans familie er svært sekulære og er ikke spesielt religiøse. Isma sender med ham en pakke til familien sin i London da Eamonn reiser hjem igjen. I stedet for å poste pakken, oppsøker Eamonn Ismas slektninger i London, og slik krysses hans og Aneekas veier. De forelsker seg intenst og heftig i hverandre, og etter Aneekas ønske holdes forholdet hemmelig. Eamonn vet enda ikke at Parvaiz har reist til Syria for å bli en del av IS´ kalifat, og at Aneeka håper at Eamonn skal hjelpe henne med å få broren hjem igjen ... Da dette kommer frem, begynner et sant helvete ... Min vurdering av boka Det er ingen tvil om at Kamila Shamsie bruker sitt forfatterskap for å belyse betente problemstillinger i vår tid. Det er lite undertekst i hennes roman, og det er liten tvil om hvor hun vil ha oss lesere. Hun ønsker at vi skal reflektere over situasjoner som vi til daglig leser om i avisene. Er sannheten nødvendigvis slik den ser ut? Har alle ungdommer som har reist til Syria som fremmedkrigere så forbryterske sinn som vi gjerne har trodd? Kan det ikke tenkes at noen av ungdommene har blitt lurt eller presset til det, og er det riktig å straffe alle som kommer hjem over samme lest? Hva med dem som angrer straks de er i Syria, og som bare vil hjem med det samme? Men som ikke kan flykte helt uten videre, fordi de risikerer å bli drept, eller fordi de rett og slett ikke har penger til det ... Det er vanskelig å si så veldig mye mer uten å røpe plottet i boka, men jeg ønsker å nevne at akkurat dette kommer på spissen særlig mot slutten av romanen, der Eamonn må velge om han skal satse på kjærligheten eller leve opp til farens forventninger. Historien vi får høre i boka er sterk. Den berørte meg på en måte som gjorde at det var vanskelig å legge boka fra meg. Tematikken i boka gjør også at jeg skulle ønske at politikere - særlig de som er svært så kategoriske - leser den og tenker gjennom hva en meget streng innvandrings- og asylpolitikk kan føre til for enkeltmennesker. Er det dette vi ønsker? Terror som sådan er uansett vanskelig å verge seg mot. Det som er viktig er derimot å unngå at store grupper av mennesker kjenner på utenforskapet. Da er nemlig veien til radikalisering uhyggelig kort. I Norge har det vært et bærende prinsipp at innvandrere ikke skal kunne ha to statsborgerskap. Nå innføres nye regler slik at dette skal være mulig. Dermed er muligheten til å frata et menneske statsborgerskap blitt vesentlig kortere. Nå risikerer man ikke å gjøre folk statsløse ved å frata dem norsk statsborgerskap, men kan sende dem tilbake til landet de opprinnelig kom fra - med det forbehold at vi selvsagt ikke sender mennesker tilbake til land hvor de risikerer dødsstraff . Da begrenses mulighetene vesentlig for en del grupper av mennesker. Jeg antar at de samme reglene gjelder for Storbritannia, og skjønte derfor ikke helt hvorfor Kamila Shamsie ikke problematiserte dette i romanen. Pakistan gjeninnførte nemlig dødsstraff i 2013. For øvrig er tematikken rundt at muslimske innvandrere blir "for britiske" svært parallell til den som ofte tas opp her i Norge - om å "bli for norsk". Må man gå på akkord med egne verdier i integreringens tjeneste, eller kan man være begge deler - både britisk/norsk og pakistansk? Her kommer det an på øyet som ser. "Ildhjerter" er en lettlest pageturner, og en god del av persongalleriet er temmelig stereotypt. Jeg vil imidlertid anta at dette neppe vil plage de fleste lesere av denne romanen. Selv slukte jeg boka i løpet av ganske kort tid - i alle fall siste halvpart - og jeg fant den svært tankevekkende og leseverdig, selv om den ikke kommer til å rage blant de litterære kanonene i boksamlingen min. Jeg vil uten videre anbefale romanen varmt! Romanen utfordrer fordommene våre, og bare dét gjør den vel verdt å bruke tiden på! Bloggeren Beathe har også skrevet om boka. Det har også bloggerne Bentebing og Berit gjort. Utgitt: 2017 Originaltittel: Home Fire Utgitt i Norge: 2018 Forlag: Gyldendal Oversatt: Anne Cathrine Wollebæk Antall sider: 284 ISBN: 978-82-05-50778-4 Boka har jeg kjøpt selv Kamila Shamsie (Foto: Zain Mustafa)

Fantastisk avslutning på Omriss-trilogien "Kudos" er siste bok i Rachel Cusks Omriss-trilogi. Og for en avslutning! Det er som jeg leste av en eller annen litteraturkritiker (kan det ha vært Marta Norheim fra NRK?): hva mer kan man egentlig forvente av bøker? Cusk har alt! I alle fall mener jeg det, fordi jeg elsker sjangeren autofiksjon. Summen av alle digresjonene, alle historiene vi får høre, alt gjør denne serien til noe helt for seg selv. (Jeg har tidligere omtalt "Omriss" og "Transitt" på bloggen min.) I denne siste boka er Faye (av mange antatt å være forfatterens alterego) på vei til en litteraturfestival, hvor hun skal promotere sin siste bok. Allerede på flyet skjer det: hun møter selvsagt en mann - en fremmed - som åpent forteller om livet sitt. Egentlig er han så stup trøtt at han bare vil sove, men han får hele tiden tilsnakk fra flyvertinnene som opplever at hans lange bein kommer i veien for trallen de prøver å få plass til i midtgangen. Han snakker i vei for å holde seg våken, og vår Faye er atter en villig lytter. Og igjen er historien om en hund i sentrum - som et slags bilde på det livet den fremmede har levd. Pilot, som var hele familiens midtpunkt, men som nå er død ... Og han forteller om tausheten i familien som var skapt ved å gjøre den helt alminnelige kommunikasjonen til et minefelt. Da var det enklere å ikke si noe i det hele tatt. Mannen, som har pensjonert seg i en alder av 45 år og hvor målet har vært å bli fri, og som har funnet alt annet enn frihet. I stedet befinner han seg i en tvangstrøye. Vel fremme på festivalen treffer Faye flere mennesker, og vi får også et lite innblikk i forlaglivets hemmeligheter. Hvordan man er nødt til å gå på akkord med egne kvalitetskrav og utgi bestselgere for å ha penger til de mer smale, ikke-innbringende forfatterskapene. Her som ellers er det pengene som rår. En ung forlegger reddet et forlag fra konkursens rand til noe som nå tegnet til å bli det mest innbringende året i forlagets lange historie - til alles forundring. Som han sa: "Enkelte (forfattere) kunne ikke godta at det ble satt spørsmålstegn ved det de anså som en rett til å få hva de enn valgte å skrive, utgitt år etter år - uansett om andre brydde seg om å lese det eller ei."(side 37) Suksesskriteriet var sudoku ... Det betydde at mindre populære forfatteres bøker kunne utgis, og da stilnet også de kritiske røstene ... " ... for de fleste mennesker symboliserte selve lesehandlingen intelligens, sikkert fordi de i de formende årene ikke hadde likt eller forstått bøkene de ble tvunget til å lese. Det å lese hadde til og med konnotasjoner til moralsk vederheftighet og overlegenhet, foreldre ble jo bekymret for om det var noe galt med barna deres hvis de ikke leste, og enda hadde de samme foreldrene trolig hatet å måtte lære om litteratur. Ja, som han hadde nevnt, kunne det til og med være deres egne glemte lidelse i møte med litterære tekster som hadde etterlatt seg denne resten av respekt for bøker - hvis vi nå skal tro psykoanalytikerne når de sier at vi ubevisst trekkes mot å gjenoppleve smertefulle erfaringer. Et kulturprodukt som reproduserte den ambivalente tiltrekningskraften, men uten å kreve noe og uten å gjøre vondt, var derfor nødt til å bli en suksess. Eksplosjonen i bokklubber og lesegrupper og nettsteder som flommet over av leseranmeldelser, viste ingen tegn til å dø ut, for flammene fikk stadig næring av et slags omvendt snobberi som hans mest suksessfulle forfattere forsto fullt ut." (side 40-41) Så møter Faye en journalist eller intervjuer som forteller om en venninne hun alltid hadde vært misunnelig på. Så blir kvinnen skilt og fasaden sprekker. Som hennes nærmeste fikk hun høre om alt som hadde vært galt i ekteskapet, og ikke minst hvordan eksmannen behandlet henne etter at bruddet var et faktum. Sakte med sikkert vokste det frem en glede ved å være vitne til dette havariet av et samliv, fordi det fikk henne selv til å føle seg bedre. Til slutt innrømmer hun at denne venninnen faktisk er hennes søster. Og at hun en periode ikke orket å ha så mye omgang med henne. Men - å frigjøre seg fra familierelasjoner er ikke enkelt, fordi det gir en følelse av å miste seg selv ... Noen av personskildringene i boka fikk meg til å le. Som kvinnen som hadde sminket øynene sine så omhyggelig og dramatisk at de virket kontinuerlig forskrekket, "som om de tok inn inntrykksfulle og ekstreme ting bare hun kunne se" (side 121). Eller han som med sitt urørlige og pløsete ansikt ser ut som "en av de kjempestore, forvitrede statuene fra den romerske antikken" (side 125). Og hun som alltid hadde fortalt om skilsmissen sin til andre som om det handlet om en krigshistorie, mens det egentlig var en historie om forandring. I en av samtalene på litteraturfestivalen sier en av deltakerne følgende: "Livet, sa denne vennen, er nerdenes hevn, og denne sjarmerende forestillingen - at det var de latterliggjorte bokormene som endte opp med makten - måtte nyanseres litt når det gjaldt forfattere, siden spørsmålet om makt som regel forble ubesvart i deres tilfelle. Forfattere fikk bare makt når noen leste boken deres. Dette var kanskje grunnen til at så mange forfattere var besatt av å få laget filmversjoner av bøkene sine, siden det fjernet den arbeidskrevende delen av den transaksjonen." (side 162-163) "Kudos" er full av betraktninger om litteraturens, forfatternes og forlagenes rolle, sammen med livshistorien til flere. Forlagsbransjens slit, folks forhold til bøkene og litteraturen og lesningens mysterier får rikelig med plass. De fleste kles naken og vi får dermed et solid innblikk bak fasadene til kultureliten. Selvbedraget går igjen i historie etter historie. Faye er skarpt observerende, og hun tar ikke så stor plass som hun gjorde i "Transitt". Aner vi likevel mer kynisme her enn i de foregående bøkene? Dette merkes både i personkarakteristikkene og i de mer spissede kvinne-mann-diskusjonene. Dette er en bok, som i likhet med de to foregående, fikk meg til å tenke og reflektere over egne valg og livserfaringer. Jeg anbefaler denne boka varmt for alle som liker bøker man kan bli litt klokere av, og som ikke nødvendigvis må ha et plott og en spenningsstigning i bøkene man leser. Utgitt på engelsk: 2018 Originaltittel: Kudos Utgitt i Norge: 2019 Forlag: Gyldendal Oversatt: Agnete Øye Antall sider: 208 ISBN: 978-82-05-52313-5 Jeg har kjøpt boka selv

Hylende morsom! Det er ikke mange dagene siden jeg ble kjent med Rachel Cusks litteratur. Det var som å åpne en skattekiste av vidd, klokskap, humor og snertne poenger med høy sitatfaktor. Boka jeg leste var "Omriss", den første i den såkalte Omriss-trilogien. Neivel, så er disse bøkene kanskje ikke en innertier for lesere som ønsker seg en bok med handling og et plott. Dersom du derimot skulle være blant dem som elsker bøker av typen autofiksjon, som denne sjangeren kalles, og som også Karl Ove Knausgård er så kjent for, kan jeg love deg en aller tiders lesestund! I Erle Marie Sørheims anmeldelse av "Transitt" i Dagbladet den 7. november 2018, kan vi lese følgende om sjangeren autofiksjon: "Hun (journalist Alex Clark) mente at sjangeren har fått så sterkt gjennomslag fordi disse bøkene speiler virkelighetsopplevelsen vår i moderne tid. Skjønnlitteraturen blandes med selvbiografi, essayistikk, leksale artikler, alt på en gang, slik verden oppleves nå. Den "rene" romanens tid var forbi, mente Clark." Mens vi i "Omriss" møtte forfatteren Faye på vei til et skrivekurs hun skulle holde i Aten, har hun i "Transitt" flyttet til London sammen med sine sønner etter et samlivsbrudd. Her har hun kjøpt et oppussingsobjekt, og oppussingsmarerittet som følger utgjør på et vis rammen for historien. Men også her treffer hun på mennesker som får slippe til med sine historier, slik at romanen fremstår som et lappeteppe av digresjoner. Små dyrehistorier, ofte om hunder, er herlige høydepunkter i boka. Disse hundene har en tendens til å stikke av så snart de får sjansen. Som Gerard som møter kvinnen i sitt liv etter at han som hennes hundepasser har greid å miste hunden hennes. Gerard som hun selv forlot brått og brutalt i sin tid, før hun giftet seg og endte med et havarert ekteskap. "Ved å begå feil skapte han tap, og tap var terskelen til frihet: en lei og ubehagelig terskel, men den eneste han noensinne hadde greid å krysse - som oftest, sa han, fordi han ble dyttet over den som følge av de begivenhetene som hadde ført ham dit. Han hadde gått tilbake til Dianes leilighet og ventet der mens rommene ble mørke, fortsatt med lenken i hånden, helt til hun kom hjem. Hun skjønte umiddelbart hva som hadde skjedd, og enda så merkelig det kunne høres, sa Gerard, var det da forholdet deres begynte. Han hadde ødelagt det hun elsket mest av alt; hun hadde på sin side utsatt ham for en fiasko gjennom forventninger han ikke hadde mulighet til å oppfylle. Uten å mene det, hadde de funnet hverandres såreste punkter: Gjennom denne fryktelige snarveien hadde de nådd fram til det stedet der et forhold vanligvis pleide å ende for dem begge, og så begynte de derfra." (side 25) Man blir jo bare helt himmelfallen av måten Cusk skriver på, hvordan hun kommer frem til poengene og topper dem på en fullstendig uventet måte - så og si hver eneste gang. Selv måtte jeg flere ganger lese tekstene om igjen, fordi det var så frydefullt! Og jeg hadde lyst til å hente frem en gul markeringstusj for å ta vare på morsomme sitater. I stedet endte jeg opp med en bok full av eselører. Når Cusk skriver om foreldre-barn-relasjonen, og særlig om det å være forfatter og ta i bruk egne erfaringer fra en barndom som kanskje kunne ha vært bedre, møter hun en likesinnet i forfatteren Julian. Han mener at alle forfattere er oppmerksomhetssøkere. "Faktum er, sa han, at ingen la tilstrekkelig merke til oss da vi var små, og nå lar vi dem betale for det. Alle forfattere som fornekter det barnslige elementet av hevn i det de driver med, var etter hans oppfatning løgnere. Det å skrive var bare en måte å ta rettferdigheten i egne hender på." (side 81-82). Da han fortalte moren sin at han hadde skrevet bok, konstaterte hun at han alltid hadde vært et vanskelig barn ... ""Det hender foreldre har litt problemer med det der," sa han. "De har et barn som er et slags taust vitne til livene deres, og så vokser barnet opp og begynner å bable om hemmelighetene deres i hytt og vær, og det liker de ikke. Til dem vil jeg si: Skaff dere en hund i stedet. Dere hadde et barn, men det dere egentlig trengte, var en hund, en som ville elske dere og adlyde dere, men som aldri kom til å si et ord, for saken med hunder," sa han, "er at uansett hva du gjør mot dem, så vil de aldri, aldri kunne ta til motmæle." (side 82) Etter at Julian flyttet til London og begynte prosessen med å bli seg selv, var han som et skap fullt av skrot. "Alt ramlet ut så snart han åpnet døren; det tok tid å få orden på seg selv." (side 87) Man kan jo ikke annet enn å le. Vi er likevel ikke i tvil om at at det er et dypt og ektefølt alvor i tekstene. Og så er det utfordringene med naboene, mens snekkeren Tony bråker som verst når vegger og gulv rives. Det løser han ganske enkelt med å fortelle dem at hun, Faye, er riv ruskende gal og at alt han vil bare er å bli ferdig. Dermed oppstår det en allianse mellom ham og dem, og han får jobbe i fred uten det evinnelige klagende gnålet. Uten tanke for Faye som skal leve med de samme naboene etter at han en eller annen gang er ferdig ... Hylende morsomt beskrevet - igjen! Og så har vi Eloise som gjør alt hun kan for å prakke eksmannen, drittsekken, på venninnene sine ... Fordi pengene hans, alle pengene hans, i det minste ville ha gått til en god sak. Dersom eksmannen fikk beholde dem selv, ville det virket så bortkastet, tenker hun. Og slik kunne jeg ha fortsatt å sitere fra en bok som fikk lattertårene mine til å trille mang en gang. Jeg elsket humoren, poengene i alle digresjonene, måten forfatteren med klokskap sirkler inn livsvisdommen i historiene, slik at de nærmest blir stående som aforismer. Denne gangen blir vi litt bedre kjent med Faye enn i "Omriss", selv om hun også her først og fremst tar lytterens rolle. Du kan kan selvsagt lese "Transitt" løsrevet fra "Omriss", i og med at det ikke er et plott eller en sammenhengende historie som binder bøkene i trilogien sammen. Du går imidlertid glipp av mye moro dersom du ikke får med deg alle tre, og da tenker jeg at det kanskje ikke er så viktig hvem av dem du leser først. Jeg er selv i ferd med å avslutte den siste boka i trilogien ("Kudos"), som holder den samme høye kvaliteten som de to foregående. Dersom du kjenner at dette er din form for litteratur, har du mye å glede deg til! Jeg anbefaler "Transitt" (og de andre bøkene) sterkt! Utgitt på engelsk: 2016 Originaltittel: Transit Utgitt på norsk: 2018 Forlag: Gyldendal Oversatt: Agnete Øye Antall sider: 224 ISBN: 978-82-05-50068-6 Boka har jeg kjøpt selv